Riksadvokatens «retningslinjer» er på tvers av loven

Etter mitt forrige innlegg i Politiforum 10. mai, har Riksadvokaten 13. mai utgitt et skriv med «Retningslinjer etter Høyesteretts dommer [08.04.2022] om rusavhengige». Dette innlegget gjelder ikke straff og mengder, men de skrankene han setter for bruk av tvangsmidler: «(…) en rusavhengigs befatning med narkotika til egen bruk som skal avgjøres med ubetinget påtaleunnlatelse danner ikke grunnlag for straffeprosessuelle tvangsmidler, utover beslag av synlig narkotika.»

Dette er retningslinjer som ikke hjemlet i Høyesteretts avgjørelser. Høyesterett tok stilling til straffutmålingen, men sa ingenting om og ga ingen føringer for bruken av tvangsmidler. Det ligger utenfor det Høyesterett ytrer seg om på dette stadiet.

Riksadvokaten blander ikke bare kortene, han bruker to forskjellige kortstokker. Strafferett og straffutmåling har sin, straffeprosess spilles med andre kort.

Riksadvokaten kan ikke instruere på tvers av loven. Det er strafferammen som bestemmer når en ransaking kan finne sted, ikke den endelige reaksjonen, i dette tilfelle om en sak «skal avgjøres med ubetinget påtaleunnlatelse». Det er ikke lett å skjønne at Riksadvokaten har feilet her. Derfor setter jeg «retningslinjer» i anførselstegn.

I tillegg er det åpenbare faktiske problemer med disse forutsetningene – tidsrekkefølgen gjør at logikken svikter. Vilkåret i straffeprosessloven er mistanke, altså en forhåndsvurdering, slik må det nødvendigvis være, mens Riksadvokatens «retningslinjer» bygger på ex-post kunnskap. Politiet i felten kan på forhånd ikke vite om vedkommende er rusavhengig.

Verre er Riksadvokatens Catch 22 felle. Uten ransaking vet ikke politiet ikke hva vedkommende bærer med seg, og det blir ingen «funn» som kan lede til en straffesak. Forutsetter vi at det blir besluttet å ransake, kan politiet på forhånd ikke vite om det de kommer til å finne er narkotika til egen bruk og heller ikke om det de faktisk har funnet er til egen bruk, det kommer an på stoff og mengde, stoffet må veies og analyseres først. Det følger av dette at politiet på stedet ikke kan gjette seg til om saken ender med ubetinget påtaleunnlatelse, det avgjøres på påtalestadiet.

Må vurderes mot et stort, ukjent kvantum

Vilkåret om «synlighet» finnes med god grunn ikke i straffeprosessloven og er aldri tidligere nevnt som en begrensning. Riksadvokaten mener altså at narkotikaen er utenfor politiets rekkevidde bare vedkommende rekker å stikke den i lomma!

«Retningslinjene» består heller ikke prøven anvendt på annen kriminalitet. En som er mistenkt for å ha kjøpt smuglersprit kan selvsagt ransakes selv om han/hun ikke går rundt og vifter med flaska på gata, tilsvarende gjelder kjøp av sølvtøy av en heler, dopingmidler til eget bruk eller ulovlig fauna. Riksadvokaten kan ikke «finne opp» et eget tvangs-middel regime for narkotika. Hvilken tillit kan en vanlig politibetjent ha til en Riksadvokat som befinner seg helt utenfor virkelighetens verden?

Det er grunn til å tro at Riksadvokatens «retningslinjer» bygger på en forholdsmessighetsvurdering. Men hva som er forholdsmessig avhenger av målestokken. Riksadvokaten bruker salamitaktikk, han stykker opp narkotikakriminaliteten i enkeltstående «uskyldige» pølseskiver og begrenser dermed politiets hjemler. Også her svikter logikken. Finner politiet en salamipølseskive injisert med narkotiske stoffer, er ikke saken dermed oppklart og avgjort. En pølseskive må jo komme fra en hel pølse, derfor blir hele pølsa målestokken. Slik er det med alle funn av narkotika, forholdsmessigheten må vurderes mot et stort, ukjent kvantum.

Disse «retningslinjene» går lenger enn Riksadvokatens skriv 09.04.2021 og overskrider hans kompetanse. Riksadvokaten må holde seg til straffeprosessloven. «Retningslinjene» er – velg selv – rettsstridige, ulovlige, ugyldige. Hvem skal verne oss mot at Riksadvokaten bryter loven? Hvem skal verne oss mot kriminalitet om ikke Riksadvokaten?

«Freder» siste ledd i narkotikamarkedet

Skrivet føyer seg inn i rekken av utspill fra Riksadvokaten i rusdebatten der fellestrekket er at Riksadvokaten har skreddersydd straffeprosessloven: Færrest mulige inngrep mot narkotika! Dermed «freder» han siste ledd i narkotikamarkedet der pengene kommer fra, det som er hele drivkraften bak den verdensomspennende narko-industrien!

Hvis politiet «strippes for» de tvangsmidlene som ellers brukes i kampen mot kriminalitet, er det unødvendig med en rusreform, da er målet med rusreformen i NOU 2019: 26 – og enda mye mer – oppnådd bakveien. Det er ikke til å unngå at mange ser Riksadvokatens skriv som et politisk utspill – som et forsøk på «å kuppe» Regjeringens bebudede rusreform.

Ikke en gang professorale vriompeiser – ikke mangelvare de siste årene – vil kunne forsvare disse «retningslinjene». Man kan undre seg over at det har kommet så langt, men under hele forløpet har Riksadvokaten «snudd kappen» i narko-vennlig retning. Det gjelder ikke bare selve reformen, men også bruken av tvangsmidler. En nærliggende forklaring er en svak Riksadvokat som ikke makter å holde orden i eget hus.

LES OGSÅ: Ransaking i narkotikasaker og en ekte rusreform