Før rusen tok Pappa

Det siste året på studiene løp Henriette mellom forelesningene på Politihøgskolen, rusinstitusjoner og psykiatriske sykehus. Hun gikk bevisst med joggetøy for å ikke slite og svette ut sine vanlige klær. Så hektisk var det i perioder.

I motsetning til sine medstudenter, har Henriette to foreldre som er tunge rusmisbrukere og i perioder ikke klarer å ta vare på seg selv. Derfor stepper hun inn når hun må.

– Når man sier rusmisbruker, tenker man ofte på heroinister. Det er ikke tilfelle med mine foreldre. Pappa misbruker alkohol og mamma misbruker medisiner, sier polititjenestekvinnen, som jobber operativt i Oslo politidistrikt.

Slik har det ikke alltid vært. Henriette beskriver barndommen og ungdomstiden på et småbruk med stall som lykkelig. Hun drev aktivt med ridning på høyt nivå, og hadde oppegående og støttende foreldre.

– Under oppveksten var mamma og pappa trygge og gode rollemodeller. De var begge ressurssterke mennesker. Dessverre førte flere omstendigheter til at både mamma og pappa er uføretrygdet og at de begge to i dag er rusmisbrukere, fortsetter hun.

En heltidsjobb

Foreldrenes avhengighet begynte etter to ulykker som ga dem sterke smerter.

– Det er ikke sånn at mamma og pappa plutselig en morgen våknet opp og var rusmisbrukere. Det har skjedd gradvis over tid, sier Henriette.

Det var først etter at foreldene skilte lag at Henriette oppdaget at ikke alt var som det skulle. Da gikk hun på videregående og var 18 år. Siden da har hun gjort det hun kan for at foreldene skal få hjelpen de trenger.

– Dessverre fungerer ikke den hjelpen som tilbys personer i denne samfunnsgruppen. Foreldrene mine har i løpet av de siste årene blitt betydelig verre. Det har vært og er en utrolig utfordrende og krevende kamp å være pårørende til personer som sliter med rus og psykiatri. En ting er kampen for å hjelpe dem, noe annet er det faktum at det ofte er de pårørende sykdommen går hardest utover, forteller Henriette.

Det siste tiåret har foreldrene hennes vært inn og ut av ulike behandlingsinstitusjoner, uten at det har fått dem på rett kjøl igjen.

– Å være pårørende er en heltidsjobb, og jeg bruker nesten like mye tid på å følge opp foreldrene mine i helsevesenet som jeg gjør i en 100 prosent stilling i politiet, sier hun.

Sprangridningen måtte hun legge på hylla for å følge opp jobben og foreldrene. Belastningen med å være pårørende til to rusmisbrukere ble for stor. Hun var nær ved å bli utbrent.

LES OGSÅ: Slik vil Støre gjøre om på rusreformen: - Det er mange ting som må tas tak i

Advarer mot reformen

Henriette står frem med sin historie både for å hjelpe andre, men også for å advare mot det som kan bli et historisk skifte i norsk ruspolitikk. I februar foreslo regjeringen at bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til egen bruk ikke lenger skal straffes. Istedenfor straff skal personer som blir tatt med illegale rusmidler i stedet plikte å møte for en kommunal, rådgivende enhet.

Tanken er at straff skal byttes ut med hjelp. Forslaget er nå under politisk behandling, og kan bli avgjort i Stortinget før sommerferien.

– Tanken er god, og jeg er helt enig i at enkelte grupper som rusreformen refererer til trenger hjelp fremfor straff. Men for at personene skal bli bedre er man avhengig av at hjelpen som tilbys faktisk fungerer. Det gjør den ikke per i dag, mener polititjenestekvinnen.

I tillegg til at Henriette er pårørende, har hun også flere års erfaring med møter med rusmisbrukere som politi på gata. Hun vet hvor skoen trykker. Det er disse erfaringene som i april fikk henne til å skrive et innlegg på gruppen «Kollegaforum» på Facebook, som kun består av politifolk. Her utbroderer hun sitt syn:

«Før det i det hele tatt bør være en diskusjon rundt å endre straffen og å se på politiets arbeid med denne gruppen, bør man ikke heller erkjenne at hjelpen ikke fungerer og heller bedre dette?» spør hun i innlegget, som du kan lese i sin helhet her.

Til Politiforum utdyper Henriette at hun også er redd for at rusreformen fører til at flere bruker rusmidler.

– Flere kan oppleve at det er lov, fordi det oppleves at det ikke er like farlig. Jeg tror ikke folk kommer til å si ja til behandling, og den behandlingen de får har jeg erfart at ikke fungerer. Da må man gå tilbake til å stille seg spørsmålet: Hva er målet? Jo det er å hjelpe, men da må hjelpen fungere for å nå dette målet.

Henriette valgte å publisere innlegget etter at politiet fikk kritikk i media for ransaking av rusmisbrukere.

– Jeg hadde akkurat fått beskjed om at pappa måtte utredes. Jeg sto midt opp i det og det var mye som krevdes av telefoner for å finne ut av hva som skulle gjøres fremover. Jeg stanget hodet i veggen og jeg kjente frustrasjon over at media kritiserer politiet uten å vite konteksten, bare for å få klikk. Rusreformen er et så viktig tema, som berører så utrolig mange i samfunnet, og så fokuserer man på politiet og ransakelser i stedet for å se på hvilken hjelp vi faktisk tilbyr, om den fungerer, om vi oppnår resultater, og om det vil hjelpe å gå fra straff til hjelp, sier hun.

Dårlig på psykiatri

Henriette legger til at hun er lei av å ta unødvendige kamper med helsevesenet. Hun føler ofte at hun må fortelle legene om hvilke rettigheter, tilbud og krav foreldrene har.

– Jeg opplever både privat og på jobb at leger er gode på sår, røntgen og fysiske skader. Men når det kommer til psykiatri er det enten tvangsinnleggelse eller å bli sendt hjem. De som møter pasientene først er nødt til å ha mer kompetanse, sier hun.

Henriette mener psykisk syke burde bli kjørt rett til mottak hos psykiatrisk sykehus i stedet for å havne på lege- vakten. Da kunne rett kompetanse ta stilling til hva de kan tilby pasienten.

– Jeg har sittet timevis på legevakten i saker der helse ber om bistand med utagerende pasienter. Så kommer turnuslegen, som ofte har liten erfaring med rus og psykiatri, og sender pasienten hjem med mindre det er psykose og helt åpenbart at vedkommende trenger hjelp. Det har skjedd flere ganger at folk som forsøker å skade seg selv blir sendt hjem, så går det noen timer før vi må rykke ut til samme person igjen på samme vakt, forteller hun.

Henriette har også mange ganger måttet sitte en hel vakt på legevakta. Hun mener helsevesenet bør se sammenhengen mellom rus og psykiatri, og at pårørende i mye større grad enn i dag bør inkluderes i rehabiliteringen.

– Man må stoppe snøballen før den blir for stor og vanskelig å stoppe. Du må få hjelp når du tren- ger det og er mottagelig for det, og få behandling før det er for sent. Hvis du får kreft, venter du ikke opptil fl ere år med å få behandling på sykehus, fortsetter hun.

Polititjenestekvinnen tar også til ordet for at psykologkøene må ned, og terskelen for å komme på hjemmebesøk må bli lavere.

– Det var ikke før i fjor at jeg klarte å få fastlegen til å skjønne at hun måtte dra hjem til pappa, fordi pappa ikke klarer å møte til behandling og oppfølging. I tillegg mener jeg det burde være et bedre ettervern for misbrukere. På rusinstitusjoner er det faste rammer der og da, men når du kommer hjem får du ingen oppfølging. Hvis alle naboene dine er rusa, arbeidsledige og har narkotika, blir det vanskelig å stå imot og holde seg nykter. Særlig hvis du ikke lenger har noen familie, fortsetter hun.

Har mistet foreldrene

Henriette var rundt 20 år da hun sluttet å se på foreldrene sine som foreldre.

– Jeg føler at jeg har mistet foreldrene mine. Jeg kan ikke lenger forvente det barn kan forvente av foreldre sine. Vi har byttet roller. Etter at de ble skilt, hadde de ikke lenger hverandre å lene seg på og klarte ikke lenger å skjule problemene sine fra oss barna. Det er veldig stor forskjell på pappa og mamma i dag og for ti år siden, forteller hun.

Henriette ser på foreldrenes rusavhengighet som en sykdom, men det var ikke bare lett før hun kom til den erkjennelsen.

– For to år siden ga jeg pappa et ultimatum. Jeg fylte 30 år og sa at han fikk komme i bursdagen min hvis han sluttet å drikke. Jeg tenkte at jeg var verdt å slutte å drikke for. Pappa var med på opplegget, men sprakk. Akkurat den episoden er sår for meg. Da gikk det opp for meg hvor dårlig han var, og at man kunne ikke forvente noen ting av ham lenger, sier hun.

Henriette forstår at faren ikke valgte alkoholen fordi den var viktigere enn henne, men fordi sykdommen og avhengigheten var såpass alvorlig at han ikke klarte stå imot. De siste årene har de to hatt et godt forhold, og Henriette har valgt en direkte, åpen og ærlig tone med faren.

– Han har gått fra å være utadvendt og kjempeaktiv til å bare sitte alene i leiligheten sin. Dette er ikke den pappaen jeg kjenner. Han var på alkoholavvenning i fjor, men de klarte ikke å behandle ham, fortsetter hun.

Også forholdet til moren har periodevis vært tungt. Henriette kuttet på et tidspunkt kontakten med moren, fordi rusavhengigheten gjorde det vanskelig å ha en normal relasjon og dialog. I dag har Henriette erkjent at det i de tyngste stundene var morens sykdom som snakket, og de har nå et godt forhold.

Både moren og faren er kjent med innholdet i artikkelen. Moren deler ikke Henriettes oppfatning om at hun er tung rusmisbruker eller sliter psykisk i dag. Til Politiforum sier hun at hun gikk på medisiner for ryggsmerter fra Henriette var fire år gammel, men at hun avsluttet rusmisbruket på egen hånd. Dette pågikk i perioden 2008-2016, sier hun. Moren presiserer at det var snakk om misbruk av medikamenter og da kun B-preparater - det som defineres som vanedannende medisiner.

– Jeg er stolt av datteren min, og hun har vært helt enestående med meg og faren sin, understreker moren.

Faren er også svært stolt over datteren sin.

– Jeg har helt sluttet med alkohol, og eksen min (Henriettes mor, red.anm.) har så langt jeg vet også sluttet med medikamenter. Det er mye takket være Henriette. Hun er en utrolig snartenkt og gløgg jente. Det er sånn at jeg av og til måper. Jeg er lei meg for at hun har måtte oppleve foreldrene sine slik, men det er godt å kunne legge en del ting bak seg, sier faren.

Også Henriettes søsken er kjent med at hun lar seg intervjue i Politiforum.

Ukritisk medisinering

Henriette retter mye av sin kritikk mot helsevesenet, som hun mener ikke har fulgt opp foreldrene godt nok. Etter en hendelse med moren, tok polititjenestekvinnen kontakt med fastlegen som både hun og moren gikk til på det tidspunktet. Opplysningene hun fikk, sjokkerte henne.

– Da fikk jeg vite at mamma over lang tid hadde fått skrevet ut sterke smertestillende og antidepressiva i mitt navn. Påskuddet var at jeg var deprimert etter at en venninne av meg døde. Da var jeg over 18 år. Det skulle aldri ha skjedd at en fastlege skulle ha forskrevet så sterke medisiner uten å ha snakket med pasienten selv, sier Henriette.

Oppdagelsen fikk henne til å gjøre ytterligere undersøkelser. Det viste seg at moren hadde fått de samme sterke reseptbelagte medisinene samtidig, fra fire forskjellige leger.

– Mamma burde aldri ha fått utskrevet å mange tunge medisiner samtidig, sier Henriette, som er sjokkert over at moren etter så mange år fortsatt får sterke medisiner.

Hun reagerer også på at det heller ikke går en alarm hos apotekene.

– Det kommer ikke opp et rødt varsel om at dette den femte resepten hun henter ut innen kort tid, bare fra en annen lege. Det burde det ha gjort. Hvis mamma føler at hun trenger mer, dukker hun bare opp på legevakta og får skrevet ut mer der. Legene skriver helt ukritisk ut medisiner, hevder Henriette.

Da hun gikk siste året på Politihøgskolen, betrodde moren seg for første gang til en lege om sine psykiske plager.

– Hun sa at hun ikke ønsket å leve lenger. Ikke som et rop om hjelp, men en ærlig erkjennelse der hun betrodde seg til en lege om det. Jeg var selv til stede i samtalen. Det endte med at mamma ble innlagt på et rusakuttmottak. Legen mente det var viktigere at hun begynte på nedtrapping av medisinene enn å fokusere på hennes psykiske helse. Han sa at mamma fikk ta kontakt med fastlegen senere for å få hjelp. Mottaket var helt feil plass for henne og gjorde bare mammas psykiske helse verre. Ved flere andre anledninger senere ble hun sendt hjem fra mottaket etter tilsvarende samtaler, fortsetter Henriette.

Hun reagerer sterkt på at pasienter blir sendt hjem når de åpner seg og er mottakelige for hjelp, noe hun også har sett i jobben sin.

– Hvis du ikke er i psykose eller aktivt har forsøkt å ta livet ditt, overlates du til fastlegen. Mamma har også blitt sendt på flere avrusningsklinikker, hvor regelen er at du blir sendt hjem hvis du ruser deg. Jeg husker ett opphold, på et sted hun ikke var under tvang. En helg hun hadde perm, forsøkte hun hjemme å gjøre slutt på det hele med medisiner. Vi var så dumme å fortelle klinikken om dette. Da mamma kom tilbake etter helga, var rommet hennes låst og alle tingene hennes stappet i søppelsekker utenfor rommet hennes, sier Henriette.

Mellom to stoler

Henriette mener moren i likhet med mange andre rusmisbrukere faller mellom to stoler.

– Jeg er veldig glad i mamma og pappa, og klandrer dem ikke for noen av hendelsene. Selv om de er syke er de noen av sterkeste menneskene jeg kjenner, fordi de ikke gir opp. Det er helsevesenet og systemet, og mangel på god hjelp, som har gjort at de er der de er i dag, sier hun.

Selv om det er mange år siden Henriette sluttet med sprangridning, driver hun fortsatt med hester.

– Jeg er helt avhengig av å være med hester, og jeg har det mye bedre med meg selv når jeg er i stallen, omringet av hester og dyr. Jeg mener man bør bruke dyr generelt mer i terapi og behandling, og at det er min livstil med hest som har gjort at jeg har klart meg, sier hun, og legger til:

– Familien hadde det bra da vi drev med hest. Alle husker den tiden som den beste tiden.

LES OGSÅ: To brødre - To skjebner