– Slik blir politiet bedre på personkontroll

Engelskmannen besøkte Politihøgskolen (PHS) i mars for å fortelle om erfaringene han har gjort seg i løpet av sin 30 år lange politikarriere. Fra 2010 var Glynn ansvarlig for «stop and search»-reformen i Leicestershire-politiet. Den munnet ut i en ny praksis, som i fjor ble innført i alle de 44 politidistriktene i landet.

– Det førte til at bruken av «stop and search» sank betraktelig i Leicestershire. I løpet av fire år gikk politiet fra å gjennomføre cirka 28.000 slike kontroller i året, til rundt 5000. Det som også skjedde, som ikke var ventet, var at vi også så en nedgang i kriminaliteten i løpet av den samme perioden, sier Glynn.

Samtidig viste statistikken at sjansen for å bli stoppet i tilfeldig politikontroll sank mest blant personer med mørk hudfarge eller asiatisk opprinnelse. Og arrestasjonsraten – hvor mange av de som ble stoppet som faktisk ble pågrepet – økte.

– Den gikk fra 4 til 11 prosent, så utfallet av gjennomførte «stop and search» ble langt bedre. Men det er fortsatt en svært ineffektiv politimetode, sier han.

Endte i opptøyer

Glynn sluttet i politiet i fjor, og er i dag tilknyttet organisasjonen Open society foundations. Siden 2005 har han jobbet med problemstillinger rundt «stop and search»og raseprofilering i politietater i mange europeiske land.

Det er nettopp ineffektiviteten i ukritisk bruk av «stop and search» Glynn trekker fram som et poeng for å endre det han beskriver som dårlig praksis innenfor området. For sammenlignet med hvor mye tid og ressurser personkontroll krever, får politiet lite igjen i ren kriminalitetsbekjempelse i den andre enden.

– Politiet har begrensede ressurser. De må vi bruke på en best mulig måte, for å få hver krone til å telle. Da er ikke «Stop and search» det mest effektive virkemidlet. Mye annen polititaktikk er langt bedre, mener Glynn.

Han understreker at dette ikke betyr at han vil frata politiet myndigheten til å gjennomføre personkontroller.

– De er fortsatt nødvendige for politiet, men vi må ikke misbruke denne myndigheten. Vi må ikke bruke den ukritisk. Det er fordeler ved «stop and search» som politiet bør være klar over, men samtidig må vi også forstå problemene som kan oppstå dersom vi bruker dette virkemiddelet på feil måte.

Glynn trekker fram to konkrete hendelser i London tidlig på 1980-tallet, som eksempler på hvor galt det kan gå: Opptøyene i Brixton i 1981 og i Tottenham i 1985, hvor en polititjenestemann også ble drept.

– Årsaken til opptøyene i Brixton, var «Operation Swamp», hvor London-politiet i løpet av få dager gjennomførte over 900 personkontroller i et lite område. De som ble kontrollert, var i hovedsak personer med afro-karibisk opprinnelse. Det var dette som forårsaket opptøyene, forteller Glynn.

På spørsmål om han mener politiets «stop and search»-praksis også kan spille en rolle i radikaliseringen av europeiske ungdommer, svarer han dette:

– Det logiske svaret er ja. Hvis innbyggerne ikke ser på seg selv som medlemmer av samfunnet, så kan de etablere parallellsamfunn, og i ekstreme tilfeller gjøre grufulle ting. Konsekvensene av feilaktig eller urettferdig maktbruk fra politiet, kan bli forferdelige. Men det rettferdiggjør selvfølgelig ikke ekstreme handlinger, understreker Glynn.

Samlet informasjon

Nærmere 300 polititjenestemenn og flere titalls sivile ble skadd i Brixton i 1981. Allerede før disse opptøyene, var tilliten til politiet svært lav blant befolkningen i det som da var et fattig område i London. Mange følte seg urettferdig behandlet og unødvendig mistenkeliggjort av politiets mange, tilfeldige kontroller. «Operation Swamp» var dråpen som fikk begeret til å renne over.

En offentlig granskning av hendelsen, konkluderte med at det forelå «udiskutable bevis» for at politiet «uforholdsmessig og ukritisk» rettet personkontroller mot mørkhudete. Granskningen førte til det første, viktige skrittet for å modernisere «stop and search»-praksisen i britisk politi.

– En rekke praksisendringer ble innført i etterkant av rapporten. En viktig endring var at politiet nå skulle begynne å føre statistikk over hvem det var de stoppet. Dette inkluderte alt fra kjønn, høyde, øyefarge og, mest vesentlig, etnisk bakgrunn. Denne informasjonen skulle deretter systematiseres og tilgjengeliggjøres for offentligheten, forteller Glynn.

Tanken var å på denne måten ansvarliggjøre politiet. Men i praksis ble kun noe av informasjonen om hvem politiet kontrollerte gjort offentlig, og gjerne på måter som gjorde den lite tilgjengelig.

– Dataene ble lagt ut, men ikke delt veldig godt, sier Glynn.

Likevel var dette starten på en bevisstgjøring om hvem som ble kontrollert, hvor og hvorfor dette skjedde, og hva konsekvensene av alle personkontrollene kunne være.

Elefanten i rommet

Da Glynn tok fatt på reformen i Leicestershire, hadde han ryggdekning fra rapporten «Stop and think», utgitt av den britiske Kommisjonen for likestilling og menneskerettigheter. Rapporten undersøkte «stop and search»-praksisen over hele landet, og Leicestershire var et av fylkene som kom dårligst ut.

– I enkelte områder var sjansen for at en mørkhudet person uten noen spesiell grunn ble stoppet av politiet, 7-8 ganger så stor som for en hvit person. Dette er elefanten i rommet, sier han.

Glynn, som selv har blitt utsatt for «stop and search» flere titalls ganger mens han har gått sivilt kledd, forteller også om en manglende forståelse fra politifolk flest om hvordan det oppleves å bli kontrollert slik.

– Hvorfor er det viktig å ha en slik forståelse? Fordi folk husker dette. De snakker om det. Politiet må forstå problemene som følger ved feil «stop and search»-praksis. Dette handler om innbyggernes tillit til politiet, sier Glynn.

Negative møter skaper et dårlig forhold mellom politiet og befolkningen de er satt til å beskytte.

– Dette forholdet er essensielt. Når publikum stoler på deg som politi, så snakker de med deg. At publikum deler informasjon med deg fordi de stoler på deg, er det mest effektive politiverktøyet som finnes. Slik sett handler dette mer om effektivt politiarbeid enn rasisme, sier han.

– Fjern måltallene

Informasjonsdeling er også en tillitsbygger, og da Glynn begynte å reformere politiet i Leicestershire, var dette en av mange tiltak han iverksatte.

– Vi delte alle dataene og statistikken på internett. Sjefene var vettskremte, men jeg overbeviste dem om at det var ok. Og det var ok. Vi fikk litt interesse fra media, men det var uproblematisk. Samtidig viste det publikum at vi var transparente og åpne, forteller han.

Et annet viktig punkt var å kvitte seg med måltallene på området – også i tråd med en av anbefalingene fra Kommisjonen for likestilling og menneskerettigheter.

– Måltallene innenfor «stop and search» var et veldig stort problem. Mange gjennomførte personkontroller kun for å nå måltallene, uten tanke om hvorfor de gjorde det. Måltallene virket mot sin hensikt, så vi avskaffet dem.

Det var lettere sagt enn gjort.

– Måltall er en kulturell greie, som det tar mye tid og innsats for å bli kvitt. Det krevde oppfølging. Vi fant veiledere som hadde sine egne regneark lenge etter at vi hadde vedtatt å avskaffe dem, sier han.

Han anbefaler også norsk politi å kvitte seg med måltall.

– Bruken av «stop and search» bør være etterretningsbasert. Her er dataene veldig viktige, fordi de viser deg om du er effektiv eller ikke. Hvis du bruker statistikken på en god måte, får du mye informasjon om hva politibetjenter gjør, og hva som skjer hvor.

– Glem magefølelesen

Politiet, som folk flest, har fordommer som påvirker måten de gjør jobben sin på. Dette er det viktig å være bevisste på når man gjennomfører personkontroller, sier Glynn.

– Det er derfor en «stop and search» bare skal gjennomføres på grunnlag av oppførsel, ikke utseende. Med mindre du har en veldig detaljert og konkret beskrivelse av hvem det er du ser etter. Magefølelsen må du legge til side. Det er vanskelig, og du kommer ikke til å lykkes hver eneste gang, men prinsippet om oppførsel, ikke utseende, er viktig.

Praksisen som ble innført etter opptøyene på 1980-tallet, hvor de som ble stoppet av politiet fikk med seg en «kvittering» med informasjon om hvem de ble stoppet av, bør også videreføres.

– Det handler om å gjøre møtet mer personlig, mer menneskelig. Politifolk bør derfor også introdusere seg selv, så man er mer på likefot. Å inneha respekt, uten å være nedlatende. Det er en vanskelig balansegang, medgir Glynn.

Noe av det viktigste er at praksisendringen må komme fra etaten selv.

– Politifolk må forstå behovet for forandring og støtte forandringen, sier han.

Å ha politikerne og media med, hjelper også.

– Vi fikk drahjelp fra den politiske viljen som var på plass da vi satte i gang reformen i Leicestershire. Media viste interesse, og jeg benyttet anledningen til å snakke om problemet og holde debatten i gang.

Over 30 år har gått siden praksisendringen i «stop and search» først begynte i britisk politi. Mye har blitt bedre, men fortsatt gjenstår det mye arbeid.

– Raske resultater er sentralt i politiarbeid, men det får du ikke her. Derfor er det viktig å holde debatten gående. Det er først på lang sikt at resultatene kommer.