Ninas valg

LØRDAG 29. OKTOBER 2022: Nina vet hva som venter, hvis ektemannen gjør det han truer med. Det er langt ned til asfalten fra vinduet i femte etasje, i blokkleiligheten her de bor i Oslo. 

Hun tror ikke hun vil overleve dyttet. 

Hun er nummen både på kroppen og i hodebunnen, etter at han har slått henne med knyttet neve og dratt henne etter håret inn på soverommet til  barna.

Her har han åpnet vinduet og spurt: 

– Skal jeg kaste deg ut?

Det startet som en helt vanlig dag med vold i nære relasjoner. Men selv om ektemannen har slått henne gjennom store deler av det tolv år lange ekteskapet, føler Nina at han går lenger enn han pleier denne gangen.

– Han hadde spurt meg flere ganger om vi skulle gå tur sammen, men jeg hadde sagt nei. Selv om det var kjempefint vær den lørdagen, ville jeg bare hvile. Han mente jeg hadde svart ham stygt. Plutselig kastet han mobilen sin på meg, løp mot meg og presset meg opp mot veggen. Jeg hadde ikke noe sted å rømme, husker Nina tilbake.

Med deres to mindreårige døtre som vitner begynner han å slå moren deres.

– Alle alarmer går. Jentene skjønner at nå skjer det igjen. Vi hadde vært i den situasjonen så mange ganger før. Alle visste hvilken rolle de hadde, fortsetter hun.

Kunne ikke være slutten

Samtidig som ektemannen drar Nina mot vinduet på jentenes soverom, ser hun at deres yngste datter kommer løpende. Datteren klamrer seg fast til Nina, forteller hun, og nekter å slippe uansett hvilke ukvemsord som faller.

Etter å ha sett og hørt for mye over for mange år, vet kanskje den lille hva som er i vente.

– Jeg kjemper imot så hardt jeg kan mens jeg holder rundt datteren min. Jeg ser ut av vinduet, og registrerer det yrende folkelivet der nede. Jeg ser 37-bussen kjøre forbi. Jeg ser syklister. Jeg tenker at dette ikke kan være slutten. Dette kan bare ikke skje. Samtidig roper han at han er lei av meg, og at min tid har kommet, forteller hun.

Parets eldste datter står bak dem og Nina hører henne rope «vær så snill pappa, ikke gjør det».

– Jeg kjenner at føttene mine letter og ser håret til datteren min flagre. Jeg prøver å gi så mye motstand som jeg bare klarer, så slenger han meg ned på senga. Han kjefter og skriker mens han går ut av rommet. Jeg gir tegn til at den eldste datteren min skal lukke døra, og så setter jentene seg ned for å trøste meg, sier Nina.

Hva som var ektemannens intensjon denne lørdagen vet hun ikke.

– Men hvis han hadde gjort det han truet med, kunne han bare ha sagt at det var selvmord. For det var ingen som visste at han slo meg. Det fortalte jeg aldri til noen. Selv ikke på jobb, sier Nina.

For selv om hun er sivilt ansatt i Oslo politidistrikt og er omgitt av politifolk på dagtid, turte hun aldri å fortelle om hva som skjedde hjemme.

Skammen var for stor.

Flukten

Bare noen timer etter voldsepisoden ved vinduet, snus Ninas liv på hodet.

– Jeg skjønte at det var for farlig for meg å bli værende. Det var et helt nytt nivå med vold. Han skulle bort noen timer på kvelden, og jeg tenkte at jeg måtte benytte meg av den muligheten. Jeg tenkte først at jeg kunne gå til politiet, men slo det fra meg, fortsetter hun.

Tanken på å møte kollegaer klarte hun ikke. Nina søkte derfor opp Oslo krisesenter på mobilen, og ringte dem. Her fikk hun instrukser om veien videre.

– Jeg sa til jentene at vi må skynde oss å pakke en liten bag, fordi mamma har funnet et nytt hus til oss. Så ringte jeg ham, bare for å forsikre meg om at han var der han skulle være. Han hadde det med å overaske meg i døra. Han kunne si at han skulle på trening, men plutselig var han tilbake, fordi han hadde «glemt» deodoranten eller vannflasken sin. Bare for å sjekke hva jeg drev med, sier hun.

Nina byttet passord på PC-en, tok med seg kodebrikken til banken sin, passet sitt og barnas.

– Så skrev jeg et brev til ham som jeg la igjen på kjøkkenbordet. Jeg skrev at dette var dråpen for meg, og at tiden endelig var kommet for å forlate ham. Jeg skrev også at det han hadde gjort mot meg ikke var greit, og at han har fått nok sjanser. Jeg tok av meg gifteringen, og la den oppå brevet, forteller hun.

Fikk akutt botilbud

Noe av det aller siste Nina gjorde før hun gikk ut av døra, var å ta bilder av det ødelagte inventaret.

– Det var for å sikre bevis. Jeg hadde ikke turt å ta bilder av det før. Heller ikke av merker på kroppen min. Han gikk nemlig inn på mobilen min og så hva som var der. Så lukket jeg døra. Jeg var livredd, og lurte på om jeg hadde gjort det rette, sier hun.

Så ringte hun etter en taxi. De fire minuttene det tok før den dukket opp er de lengste i hennes liv. Fra drosjen ringte hun tilbake til krisesenteret igjen og fikk adressen dit.

– Inne i Oslo krisesenters lokaler fikk jeg snakke med en ansatt i et lukket rom. Mens jentene ble tatt hånd om av en annen ansatt. Her fikk jeg muligheten til å utdype det jeg hadde fortalt om i vår første telefonsamtale tidligere på dagen. Vi fikk et akutt beskyttet botilbud. De mente det var for farlig for oss å reise hjem, forteller hun.

Den tøffe SMS-en 

Dagen etter er det søndag, og Nina må orientere avsnittslederen sin om hvorfor hun ikke dukker opp på jobb på mandag. Det gruer hun seg til. Så formulerer hun denne tekstmeldingen til sin avsnittsleder i Oslo politidistrikt.

«Hei Hedvig, beklager at jeg skriver til deg så sent men jeg ser det som nødvendig. I går kveld bestemte jeg meg for å ta et modig valg. Jeg bestemte meg for å søke hjelp på et krisesenter med begge jentene. Vi har det bra men det er en stor tragedie i mitt liv. Jeg føler at jeg er i et hull som jeg ikke vet om jeg kommer meg ut av.»

Nina trykker send, og er redd for svaret som vil komme.

– Jeg klarte ikke å ringe henne. Bare å formulere ordene var kjempevanskelig. Jeg fryktet hun ville si at jeg ikke burde være her siden jeg jobber i politiet, og spørre meg hvordan det var mulig, forteller Nina.

Fikk støtte

Men Hedvigs reaksjon var helt motsatt:

«Kjære deg, det var sterkt av deg å ta det skrittet. Ta vare på deg selv og jentene. Takk for at du sier ifra. Hold meg oppdatert på hvordan det går fremover».

Arbeidet med å finne gode tilretteleggingstiltak vokste frem over tid.

– Da jeg fikk SMS-en fra henne skjønte jeg at hun hadde det vanskelig og ønsket å gi henne så god støtte som mulig. Jeg fortalte henne at hun måtte ta vare på seg selv og på barna sine. Videre skrev jeg at vi ønsket å bli oppdatert på hvordan det gikk med dem, sier Hedvig.

Siden de visste at hun var i trygge omgivelser, hadde arbeidsgiver litt tid til å drøfte og finne gode løsninger sammen med Nina. Hedvig fikk også lov til å fortelle sin nærmeste leder om hva Nina sto i.

– Åpenheten og tilliten ble veldig viktig i det å tilrettelegge for at hun fortsatt ville og kunne stå i arbeid. Jeg forsøkte å tenke på hvordan jeg selv hadde ønsket å bli behandlet av arbeidsgiver om det var meg det gjaldt, og handlet deretter, sier Hedvig.

Skjønte det var noe

Hun sier at rett før Nina fortalte sin historie, hadde de fått en forståelse for at det var noe i privatlivet hennes – uten at de var kjent med hva.

– Som arbeidsgiver har vi en omsorgsplikt for våre medarbeidere. Vi sørget for organisatorisk og praktisk å legge til rette for at hun kunne komme på arbeid med det hun hadde av personlige ressurser rett i forkant av at hun fortalte sin historie og etterpå, sier Hedvig.

Nina og døtrene endte opp med å bo på krisesenteret i 4,5 måneder. I løpet av denne tiden ringte Hedvig henne med jevne mellom.

– Hun kunne si vi tenker på deg, og de av oss som vet om dette sender deg masse styrke. Det er lett å si at det er arbeidsgivers oppgave å gjøre dette. Men den omsorgen jeg ble møtt med fra henne og politiet gjorde at skammen jeg bar på ble enklere å bære. Det var så mye godhet. Arbeidsgiver har vært helt enestående, og kollegaene mine har slått ring rundt meg, sier Nina.

Nina har siden byttet arbeidssted innad i Oslo politidistrikt.

Åpenhet helbreder

De to siste årene, etter at hun dro, har vært svært emosjonelle og tøffe for Nina. Det som har gitt henne styrke til å kjempe videre er alle de andre voldsutsatte kvinnene hun møtte på krisesenteret.

– Selv om jeg er et offer, jobber jeg hardt hver dag for å bli en overlever. Jeg håper åpenheten min bidrar til at en eller flere søker hjelp, og at den kan motarbeide skam hos andre ofre, sier hun.

Nina vil at andre voldsutsatte skal vite at det finnes et liv uten vold, og at det ligger enormt mye makt i åpenhet.

– I 12 år led jeg i stillhet. I dag kjenner jeg på en helbredelse i åpenhet. Hver gang jeg forteller historien min kjenner jeg at en liten del av meg blir helbredet. Jeg ønsker å fortelle min historie, fordi jeg selv trengte en historie som løftet skammen, siden jeg selv er ansatt i politiet. Jeg ønsker å fortelle at å oppleve vold i parforhold ikke er forbeholdt alle andre yrkesgrupper utenom politiansatte, sier hun.

Redd for reaksjoner

Spørsmål Nina stilte seg selv daglig mens hun levde sammen med ektemannen var:

– Hva gjør man når man som hjelper selv trenger hjelp? Hvor går man? Hvem kontakter man når man er full av skam for at man er ansatt i det samme systemet som skal hjelpe? Hvordan klarer man å gjøre det rette, altså å søke hjelp, når man er full av selvforakt?

Nina var også redd for hvordan folk ville reagere, dersom hun fortalte hva hun var utsatt for.

– Jeg har ikke blitt lært opp til å be om hjelp eller oppsøke hjelp. Jeg visste ikke hvordan man skulle be om det. Jeg trodde heller ikke jeg var verdt det. Nå vet jeg bedre, sier hun.

Nina trekker frem at hennes historie ikke er unik.

– En av fire kvinner i Norge er utsatt for vold fra partner. Jeg mener min historie er såpass representativ at andre kvinner kan finne støtte i min historie og vite at det finnes en vei ut. Du fortjener et liv uten vold. Lag en trygg plan og kom deg ut. Hvis du ikke klarer å gjøre det for deg selv, så gjør det for ungene dine, eller dyrene dine. De fortjener også et liv uten vold, sier hun.

Trodde det var engangstilfelle

For Nina startet det med kjærlighet ved første blikk. Det tok imidlertid ikke lang tid etter at de hadde giftet seg i 2009, før det første slaget falt. Hun så det ikke komme.

– Jeg tenkte at vi var en god match. Vi hadde samme bakgrunn, kultur, religion og verdier. På papiret var vi det perfekte paret, men i realiteten var det en side ved ham som jeg ikke så før det var for sent, sier hun.

Nina følte ikke at hun kunne fortelle noen om dette.

– Jeg tenkte at det var et engangstilfelle, og at det ikke kom til å skje igjen. Men det gjorde det, og det ble stadig verre. Slik fortsatte det i løpet av årene vi var gift. Grensene ble stadig tråkket over og strikken ble strukket stadig lenger, forteller hun.

Ektemannen hadde det også med å legge skylden på henne.

– Det var alltid min skyld, uansett hva som skjedde. Han kunne for eksempel skylde på at jeg hadde mangler ved min personlighet. Da prøvde jeg å justere meg deretter og begrense meg selv for å ikke utløse aggresjon hos ham, men det spilte ingen rolle hva jeg gjorde, sier hun.

Hadde kontrollen

Ektemannen fikk stadig større kontroll over henne, og etter hvert levde hun i et regime der han fikk dikterte hva hun fikk lov til.

– Han hadde full kontroll over økonomien min, bankkontoen min, e-posten min og mobilen min. Jeg fikk ikke lov til å være på sosiale medier. Det var splitt og hersk. Den menneskelige nedbrytingstiden gikk for min del veldig fort. Det er rart hva man venner seg til med tiden. Mine tanker ble farget av hva han fortalt meg, sier hun.

Etter hvert mistet hun også all kontakt med familien sin.

– Jeg ble bare mer og mer isolert. Sett i ettertid var det i hans favør å splitte meg fra dem. De hadde jo ikke disse skylappene på som jeg gikk rundt med, og hadde kanskje stilt noen spørsmål om hva de så, fortsetter hun.

Skjønte mer enn de sa

Bare noen måneder før hun begynte i Oslo politidistrikt, i 2011 banket det på døra. Det var politiet. Bekymrede naboer hadde tatt kontakt.

– Jeg husker så godt at det var to kvinnelige og en mannlig politibetjent som stod der. Man skulle kanskje tro at siden det var to kvinner der at jeg hadde vært mer åpen for å fortelle dem hva som hadde skjedd i leiligheten. Men det var så skamfullt, og jeg var usikker på om de ville tro på disse ville historiene mine om hva som egentlig skjedde hjemme, sier hun.

Politiet skilte dem. Mens den mannlige betjenten snakket med ektemannen, ble Nina tatt med ut på gangen i leiligheten, for å snakke med de to kvinnelige politibetjentene.

– De lurte på hva som hadde skjedd. Jeg så dem rett inn i øyene og løy, og tok på meg skylden. Det er vondt å tenke på i dag, at jeg løy til politiet og forsvarte ham, sier hun.

Men de rutinerte politibetjentene skjønte nok mer enn de sa.

– De spurte om de kunne få se på kroppen min. Jeg sa ja, og de løftet opp t-skjorten min og dro ned buksa mi. Merkene på kroppen løy ikke. Så tok de bilder. Det endte med at han ble tatt med i arresten, forsetter hun.

Dagen etter kom han hjem igjen.

Vendepunktet

I juli 2021 døde Ninas far av kreft. Hun fikk heldigvis besøkt ham på dødsleiet.

– Han ringte da jeg var på vei til jobb. Han sa han var syk og at legene hadde gitt ham en uke eller to til å leve. Jeg var så glad for at han hadde kontaktet meg. Det var ingen selvfølge, siden vi ikke hadde hatt kontakt på mange år, forteller hun.

Faren hadde vært syk de tre siste årene.

– På det tidspunktet var det fysisk vold flere ganger i uken, og jeg hadde så lyst til å fortelle pappa om det. Men jeg ville ikke gi ham den byrden på dødsleiet, for hva kunne han gjøre for meg? Jeg fikk sagt ha det, at jeg var glad i ham og lei meg for at ting var blitt som det hadde blitt, forteller hun.

Men det skulle skje noe mer.

– På dødsleiet til pappa ga jeg meg selv et løfte: Du skal forlate din voldelige ektefelle og du skal få familien din tilbake i løpet av det neste året. Jeg ble veldig overveldet av tanken, men et frø var sådd, fortsetter hun.

Nina hadde gitt seg selv en frist, og nå måtte hun jobbe mot den fristen.

– Kanskje jeg ga meg selv en så lang frist, fordi jeg på dette tidspunktet fortsatt håpte at han ville endre seg. Jeg vil si at håp er en veldig lite konstruktiv følelse, og veldig ofte tror jeg at det er det som holder kvinner tilbake fra å dra. Håpet, og en illusjon om at ting kanskje blir bedre, men det gjør det som regel ikke, sier hun.

Mentale notater

Nina forteller at den vanskeligste delen med å planlegge flukten var at hun ikke kunne skrive ned noe i en notatbok eller på mobilen.

– Jeg måtte lage mentale notater og huskelister. Jeg begynte å gjøre ting klart i leiligheten, som å gi bort klær og sortere papirer. Jeg forberede meg mentalt på at jeg skulle forlate ekteskapet, sier hun.

Året kom og gikk.

– Jeg hadde fremdeles ikke klart å gå fra ham. Det var så vondt å tenke på. Jeg var så skuffet over meg selv. Jeg var full av emosjoner, sint og lei meg. Jeg var som en trykkoker, som ikke visste hvordan jeg skulle få utløp for alle følelsene mine. Det ble for mye, sier hun.

Nina bestemte seg i stedet for å være snill mot seg selv, og satte en ny frist, som var innen utløpet av 2022.

– Jeg hadde allerede gjort en kjempestor fremgang mentalt. Det var stort for meg. Hver dag var en mulighet for å forlate ham, men jeg klarte det bare ikke. Så kom siste lørdagen i oktober. Vi våknet opp og jeg så at han var kjempesur. Og da han kort tid etter at han dro på treningssenteret var hjemme igjen, skjønte jeg hvor det bar, sier hun.

Liten gruppe

I juli i fjor ble Nina medlem av en liten gruppe. Da ble eksmannen tiltalt for å ha utsatt Nina for fysisk og psykisk mishandling i form av vold, trusler og andre krenkelser fra rundt januar 2010 til 29. oktober 2022. 

Saken er berammet i slutten av januar i år.

– Jeg er en av de veldig heldige som får saken min prøvd i retten. Det er mange voldsutsatte som gjerne skulle ha vært i min situasjon, men som i stedet har fått saken sin henlagt av ulike grunner. Jeg er lettet, forteller hun.

Hun trekker frem at nær 80 prosent av disse sakene henlegges, og synes det er et unormalt høy tall.

I tiltalen beskrives mishandlingen som grov, blant annet fordi den har vedvart over tid og inkluderer gjentatte tilfeller av dytting, slag, lugging og spark. Han er også tiltalt for å ha utøvd vold mot henne da hun var gravid med de to jentene.

Eksmannen er også tiltalt for å ha truet med å kaste henne ut av vinduet på barnas soverom, og for en rekke andre trusler – blant annet «at han sa han skulle kjøpe en pistol som sikkerhet i tilfelle hun ikke hørte på ham».

Den psykiske mishandlingen har bestått i at han har kalt henne «dum», «hore» og «prostituert», har beskyldt henne for å være utro og har kontrollert adferden hennes. Ektemannen har ifølge tiltalen også spyttet på henne og kastet matvarer mot henne, og slått og ødelagt inventar i leiligheten deres.

Leste kroppsspråket

Nina lærte etter hvert å lese kroppsspråket til eksmannen.

– Jeg visste hvordan kvelden ville bli basert på måten han kom inn døra. Hvis han hang opp jakka si i gangen og satte fra seg skoene pent, kunne vi kanskje få en ok ettermiddag. Slengte han fra seg jakka var det bare å stålsette seg for hva som var i vente, sier hun.

Han slo henne i perioder så ofte som hver andre eller tredje dag, forteller Nina.

Bildene de to politikvinnene tok av merkene på Ninas kropp, blir også lagt frem som bevis i straffesaken.

I dag er det lett for Nina å se at hun ble værende i det voldelige ekteskapet for lenge. I 2023 ble hun skilt fra ektemannen. Nina forteller en historie om resignasjon og til slutt selvutslettelse.

– Jeg bærer på mye skyld og skam, og jobber mye med det. Det er tungt å bære. Det er mye jeg aldri kommer til å komme over, særlig alle de vonde opplevelsene som barna mine har vokst opp med. Volden ble så normalisert at det var ikke vold lenger, bare en ny dag i livet mitt, sier hun.

Et dobbeltliv

Ektemannen tok mer og mer av hennes tankevirksomhet. 

– Jeg tenkte hele tiden på hans neste steg. På jobb kunne jeg tenke på hva jeg ikke skulle si når jeg kom hjem. Hele livet handlet om å tilpasse meg hans sinnsstemning og hvordan han hadde det, sier hun.

Bare det å være mor, ble en stor oppgave.

– Jeg hadde bare kapasitet til å dekke jentenes primærbehov. Jeg klarte ikke være noe mer mamma, på grunn av det som skjedde hjemme. Jeg kan ikke beskrive hvor sårt det er. Hjemme skal jo være et trygt sted. Skylden og skammen jeg bærer på, den er så tung. Hadde det ikke vært for DPS, vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag, sier hun.

DPS står for Distriktspsykiatrisk senter.

Da Nina fikk jobben i Oslo politidistrikt var hun kjempestolt. Det er først nå at hun føler at hun kan nyte det.

– Jeg har levd et dobbeltliv. Det som skjedde hjemme, var ikke forenelig med en jobb i politiet. Jeg følte at jeg levde i «The Twilight Zone». To parallelle verdener som ikke kunne eksistere samtidig, sier hun.

For at ikke noen på jobb skulle oppdage hva som skjedde, prøvde Nina å dekke over det med å prestere på jobb. Hun passet også alltid på å være velstelt.

Mistenksomme kollegaer 

Hun vet nå at flere av kollegaene hennes mistenkte at det var noe. Nina hadde for eksempel alltid en god grunn for ikke å være med på lønningspils eller julebord.

Det var også tilfelle to dager før hun flyktet. Da var det lønningspils. Rett før de andre skulle dra fra jobb, kom en kollega innom og lurte på om hun ikke kunne bli med – bare for en liten time. 

Nina begynte å gråte og sa, til sin egen store overraskelse, at kollegene sikkert hadde skjønt at det må være noe, siden jeg aldri er med.

– Jeg husker at jeg hyperventilerte. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde sagt så mye. I ettertid har jeg blitt fortalt at kollegaen min hadde sagt ifra til verneombudet, og verneombudet hadde lyst til å ta en samtale med meg. Men før vi rakk å komme så langt så hadde jeg flyktet, forteller hun.

I alle år har hun sett på arbeidsplassen i Oslo politidistrikt som sitt tryggeste sted å være.

– Uansett hvor vondt jeg hadde det, psykisk og fysisk, var alternativet å være hjemme så mye verre. Jobben ble den tryggeste plassen for meg. Jeg hadde ikke venner eller familie jeg kunne dra til, sier hun.  

Tilrettelegger

Etter det voldelige ekteskapet har Nina fått diagnosen alvorlig post traumatisk stress (PTSD).

– Jeg kan få flashback hvis jeg ser høye bygg eller bygg med vinduer. Jeg har også mareritt om nettene. Da drømmer jeg at han får tak i meg, og at jeg ikke klarer å slå inn voldsalarmen. Jeg hører jentene skrike, forteller hun.

Etter slike netter er det ikke alltid like lett å gå på jobb.

– Jeg får mye støtte fra arbeidsgiver. Hvis jeg sier at i natt hadde jeg mareritt igjen eller at det er noe jeg sliter med, møter jeg stor forståelse. Slike morgener hjelper det hvis jeg kan begynne å jobbe litt senere på dagen. Jeg opplever at arbeidsgiver er på tilbudssiden, og spør hva de kan gjøre for å hjelpe meg, forteller hun.

Etter at Nina forlot ektemannen har hun også skiftet arbeidsplass.

– Jeg fikk tilbud om å få andre arbeidsoppgaver som kan kombineres bedre med at jeg er alene med to jenter nå. Det setter jeg stor pris på. Jeg er kjempeheldig. Hver gang det har skjedd noe nytt i saken, har jeg holdt min arbeidsgiver løpende orientert om situasjonen. Jeg har også vært tydelig på jeg er en ansatt som er ekstremt sårbar, og trenger tilrettelegging. Jeg har bare blitt møtt med forståelse, sier hun.

– RISK er enestående

Som voldsutsatt er det RISK hun forholder seg til; en egen seksjon i Oslo politidistrikt som jobber med å forebygge vold i nære relasjoner. Seksjonen gir personer som er utsatt for vold beskyttelsestiltak med praktisk bistand og psykososial oppfølging.

– De har vært helt enestående, og det er lavterskel for å ringe. Har jeg spørsmål rundt saken min får jeg svar i løpet av en time eller to. Den tilgangen har vært helt avgjørende for meg, sier hun.

Hun husker sitt første møte med saksbehandler der.

– Vi snakket om at jeg skulle i avhør, og jeg sa at jeg var skamfull over å være ansatt i Oslo politidistrikt. For meg var det kjempevanskelig å fortelle. Da sa han, «Du synes det er vanskelig fordi du er en del av at det systemet som skal hjelpe. Det skal du ikke føle på i det hele tatt og det er helt riktig at du har bedt om hjelp og at du må politianmelde», sier Nina.

Den tilbakemeldingen betød mye for henne å høre.

– Det er to ting jeg har merket meg fra RISK og arbeidsgiver, de har vært veldig flinke til ikke å påføre meg skam. Og alle har vært på tilbudssiden, og spurt hvordan de kan støtte meg i det viktige valget med å gå fra ham. Det har vært avgjørende for meg å kunne stå stødig i dette valget. 

Nina forteller at det også er lav terskel for å kontakte etterforskeren på saken, og at hun for egen del ikke kunne ha bedt om mer.

– Jeg har testet systemet fra innsiden. Jeg kan bekrefte at sikkerhetsnettet for voldsutsatte fungerer. Det er ikke perfekt, men jeg er så takknemlig på vegne av meg selv og mine barn. Jeg er så takknemlig for at vi har blitt tatt så godt imot, at jeg fått så mye støtte, forståelse, og at alle bare har vært så flinke til ikke å påføre mer skam, sier hun.

Jevnlig kontakt 

I den tidlige fasen ga Nina sin nærmeste leder Hedvig lov til å orientere seksjonssjef Elisabeth Lund i Oslo politidistrikt om situasjonen. 

Lund forteller at åpenheten og tilliten fra medarbeideren overfor lederne sine, har vært avgjørende for å kunne gi omsorg og støtte i saken.

– Vi håndterte saken på lavest mulig nivå med færrest mulig involverte. Vi sørget også for at hun fikk tilrettelagte oppgaver så langt det var mulig. Det var jevnlig kontakt mellom oss, både ansikt til ansikt, per telefon og på SMS. Vi fikk jevnlige oppdateringer på hvordan hun hadde det og hva som skjedde, forteller hun.

– Hva gjorde du da du fikk vite at en ansatt ble mishandlet hjemme?

– Ga omsorg og støtte. Vi brukte det handlingsrommet vi hadde til å finne løsninger til beste både for henne og for arbeidsgiver. Vi opplevde at hun var modig som fortalte, og viste stor tillit til oss. Åpenheten og tilliten vi fikk som ledere bidro til at vi praktisk kunne legge til rette for at hun kunne utføre sine arbeidsoppgaver, svarer Lund, og fortsetter:

– Vi vurderte det som viktig for henne å tilhøre et arbeidsmiljø hvor man opplever at man bryr seg om hverandre og spør hvordan man har hatt det i helgen. Rett og slett det å mestre og orke å være i jobb. Det gjør så langt vi kan for alle våre medarbeidere, men det er så mye lettere å gjøre det når det er en åpenhet og en tillit slik at man som leder vet hvilke situasjoner medarbeiderne står i.

– Hvilke retningslinjer har dere når slike situasjoner oppstår?

– Som arbeidsgiver har vi generelt både omsorgsplikt og tilretteleggingsplikt. Når vi er lederne og har personalansvar må og har vi en plikt til å legge til rette for at medarbeiderne mestrer jobben sin, sier hun.

Lund sier det innebærer praktisk å oppfylle arbeidsmiljølovens regler om et forsvarlig psykisk og fysisk arbeidsmiljø.

– Tilretteleggingsplikten handler om å forebygge og hindre fysisk og psykisk belastning på arbeidstakerne, og sørge for en positiv utvikling for arbeidstakeren utover det å unngå sykdommer og skader, sier hun.

Avslutningsvis sier Lund at handlingsrommet ofte er større enn det man tenker seg.

– Etter vårt syn kan vi aldri gi for mye støtte og omsorg. Det er også viktig å bygge en kultur for åpenhet og tillit, og lære av feil, avslutter hun.

Mye tabu 

Hovedverneombud Andreas Mikkelsen i politietaten sier han er kjent med at det forekommer og har forekommet vold i nære relasjoner også blant ansatte i politiet.

– Det kan forekomme i alle våre yrkesgrupper. Det har også vært et tema i vernetjenesten tidligere. Det er mye tabu og usikkerhet som følger med rundt vold i nære relasjoner. Derfor er det veldig fint at Politiforum skriver om det, sier han.

Mikkelsen sier det er flere måter å gå frem på, dersom man mistenker eller vet at en kollega blir mishandlet.

– Hvis man kan ta en prat med vedkommende og høre hvordan han/hun/hen har det, så er det en god start. Vær tydelig på hva du har observert og om din bekymring. Vær litt tålmodig om vedkommende ikke ønsker å snakke om temaet, men ikke vent for lenge med å følge opp videre. I politiet har vi også en plikt til å avverge straffbare forhold. Det kan også være riktig å ta bekymringen opp med din nærmeste leder, som har arbeidsgiveransvaret for den ansatte og hele arbeidsmiljøet, råder hovedverneombudet.

Hindre ytterligere overgrep

Det er også flere de ansatte kan gå til ved mistanke om vold i nære relasjoner. Det kan være verneombud, tillitsvalgt, kollegastøtteordningen, bedriftshelsetjenesten og psykologtjenesten.

– Psykologtjeneste blir forvaltet via HMS seksjon/BHT og vil nok komme inn litt senere i prosessen. Alle de øvrige, samt den ansattes leder, kan man kontakte ved mistanke om vold i nære relasjoner. Det viktige er at det blir umiddelbar oppfølgning. Dette for å hindre ytterligere overgrep, sier Mikkelsen videre.

– Hvilke tiltak og virkemidler kan ledere sette inn?

– Det er viktig at ledere ser og kjenner sine ansatte. Hvis man har en bekymring om at noen ikke har det bra, må lederen ta en prat med sin medarbeider, foreslår han.

Mikkelsen trekker frem at det også kan være et tema å snakke om i felleskap ved passende anledninger.

– Vi bør snakke om både psykisk helse, fysisk helse, rusmisbruk og voldelige relasjoner. Alt kan oppstå og det er viktig at arbeidsplassen er en trygg arena hvor vi også er oppmerksomme på hvordan vi har det og hvordan våre kolleger har det. Det er vanskelig å gjøre en god jobb om man ikke har det bra. Vold i nære relasjoner er ikke en privat sak. Det er straffbare handlinger som vi ikke skal tillate, sier han.

– Er det noe man ikke gjør?

– Det er viktig at hjelpen til den ansatte blir gitt med konfidensialitet og med hensyn til personvern. En må sørge for at det ikke deles informasjon om den ansatte og vedkommende sin sak i plenum uten samtykke. Hvis en ansatt velger å være åpen til sine kolleger så er det mulig, men det er alltid vedkommende sitt valg, avslutter han.

Gjenforeningen 

For Nina var det helt avgjørende å være åpen om hva hun sto i overfor kollegaene og sin nærmeste leder. Løftet hun ga til faren på dødsleiet, om å gå fra mannen sin, var også et viktig steg på veien. Men det var også et annet løfte hun ga faren.

– Etter at jeg hadde politianmeldt ham i 2022, nærmet det seg julaften. Jeg tenkte det måtte være en god anledning til å skrive til mamma. Da hadde vi ikke hatt kontakt på 12 år. Etter mye om og men sendte jeg en e-post. Det sto «god jul, håper du har en fin feiring».

En time senere svarte moren. Morens største ønske var at de skulle gjenoppta kontakten. Dagen etter fortalte hun at de ikke lenger bodde med eksmannen.

Mammaen svarte med tre ord: «Er du trygg?».

– Da klarte jeg ikke holde meg og forklarte det sånn det var. Siden har jeg fått kontakt med alle søsknene mine og deres barn. Hjertet mitt er fylt av kjærlighet og jeg er så takknemlig, for det har kostet alt. Det var ikke selvsagt at jeg ville sitte her med mine to barn, sier hun.

Del av familiechatten

Hun er glad for å ha fått tilbake familien sin.

– Nå er jeg en del av familiechatten. Det er sterkt å tenke på. For jeg vet at andre voldsutsatte som jeg møtte på krisesenteret mistet kontakten med sin familie og ikke har fått dem tilbake. Det er kjempevondt å høre om. En ting jeg fikk veldig mye tid til på krisesenteret, var å reflektere over livet mitt og min egen rolle oppe i alt dette. Hvordan jeg skal bli flinkere til å sette grenser for meg selv og andre mennesker i livet mitt i fremtiden, sier hun.

I 2023 var Nina også for første gang med på julebord på jobb. Det satte tidligere kollega Vårin stor pris på.

– Det er så klart veldig hyggelig å endelig ha henne med, sier Vårin.

Hun skjønte ikke at Nina ble mishandlet før Nina fortalte det.

– Det er veldig fint og tøft av henne å stå frem, roser hun.

Nina har aldri hatt mer tro på fremtiden.

– Det er over to år siden frigjøringsdagen min og siden jeg tok det viktigste valget i mitt liv. Det er lett å bli emosjonell når jeg tenker på det. Jeg er utrolig stolt av meg selv. Lenge trodde jeg det rette var å bli i forholdet. I dag vet jeg bedre, avslutter hun.

Politiforum har forelagt Ninas beskrivelse i saken til eksmannen, og spurt hvordan han stiller seg til tiltalen.

– Han erkjenner ikke straffeskyld, og er helt uenig i hennes fremstilling av saken, skriver eksmannens forsvarer i en SMS.