Kontrastene kunne ikke ha vært større for Saleem Rana, som til daglig jobber som seksjonsleder på patrulje og forebyggende på Jæren i Sør-Vest politidistrikt. 

I begynnelsen av januar byttet han ut arbeidsplassen sin i trygge Norge med det krigsherjede Ukraina. Her bistår han ukrainske myndigheter med etterforskningen av krigsforbrytelser.

– Jeg ble spurt om jeg kunne bidra av organisasjonen Global Rights Compliance. Mitt navn hadde blitt spilt inn av tidligere FN-kollegaer som jeg hadde jobbet med før. Jeg ble smigret og stolt over forespørselen. Jeg føler at dette er en viktig oppgave, som jeg ikke kunne si nei til, sier Rana til Politiforum over Teams fra Kyiv.

Han har base i Ukrainas hovedstad og jobber sammen med representanter fra ti andre nasjoner. Rana er den eneste norske og politiutdannede. De andre er jurister.

Barna var ikke i tvil

Dette er ikke første gangen politimannen reiser ut. Han har vært ute i FN-tjeneste med norsk politi tidligere, og har jobbet med intern etterforskning i FN. Rana har blant annet vært i Afghanistan med Forsvarets etterretningstjeneste, hospitert som sambandsmann i Europol, og samarbeidet med FN-tjenesten i Sør-Sudan.

– Jeg hadde egentlig tenkt å bidra på et senere tidspunkt, men så endret pensjonsreglene seg i fjor sommer, som innebærer at det var nå eller aldri, sier 53-åringen.

Både familien og arbeidsgiver støttet ønsket hans om å dra. 

– Familien vet at jeg interesser meg veldig for internasjonalt politiarbeid. De er veldig støttende til det, og har hele tiden blitt rådspurt før hver misjon. Da jeg fikk spørsmål om å reise hit i desember i fjor, var de ikke i tvil. Barna mente jeg måtte dra på grunn av de viktige oppgavene, sier han. 

Saken ble også diskutert på høyeste hold i politidistriktet, og i tett samarbeid med driftsenhetsleder Siri Fisketjøn Indrebø.

– Politimester Hans Vik var veldig tydelig på at her skulle vi bidra, og han han var ikke i tvil om å innvilge meg permisjon. Samtidig satte han ikke noen begrensning for permisjonstiden. Det er viktig å presisere at jeg er her som en privatperson med min politifaglige bakgrunn, og ikke som representant for norsk politi. For vi bidrar per dags dato ikke i krigen, understreker Rana.

Lang reise

Siden luftrommet over hele Ukraina er stengt, er det ikke bare enkelt å ta seg inn i landet. Bare fra den polske grensebyen Chelm og inn til Kyiv, tok det nær ett døgn med tog og gjennom ulike grensekontroller. 

Strekket på 536 kilometer tar vanligvis bare seks til syv timer med bil. På togturen rakk Rana å reflektere over oppdraget han hadde sagt ja til.

– Jeg tenkte mye over hvilken påvirkning opplevelsene ville få på meg. Det å være så tett på en krig og høre skildringer fra ofre og pårørende, er noe som er uvirkelig sett fra den vanlige politihverdagen. Jeg tenkte selvfølgelig også på hvilke konsekvenser det kunne få for familien min hvis noe skulle skje, sier han.

På plass i Kyiv tok Rana fatt på arbeidsoppgavene.

– Hovedoppgaven vår er at vi bistår ukrainsk påtalemyndighet og riksadvokaten her nede med etterforskning av krigsforbrytelser. Det innebærer at vi gir råd og veiledning om hvordan de skal utføre etterforskningen og bygge større sakskomplekser mot ansvarlige russiske militære ledere. Måten vi gjør det på helt konkret, er at vi har lokalt ansatte som oversetter dokumenter for oss, så går vi gjennom disse og gir råd og veiledning for hvilke etterforskningsskritt de bør ta videre, sier han.

Gjør sterk inntrykk

Den tidligere etterforskningslederen og spaneren har jobbet på avdelingen for organisert kriminalitet i Sør-Vest politidistrikt, og opp mot noen av de tyngste kriminelle miljøene i Norge. Han har sett og hørt litt av hvert, men selv for den garvede politimannen har sakene i Ukraina gjort sterke inntrykk.

I slutten av april kunne VG fortelle om de russiske okkupantene i Øst-Ukraina, som har sperret tusenvis av sivile ukrainere inne i fengselslignende leire. Videre kom det frem at tortur og ydmykelse brukes systematisk av russerne, og at praksisen er i brudd med krigens folkerett. VG siterte da en ny rapport fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

– Det er disse sakene vi jobber med. Til nå har vi registret opptil 127.000 krigsforbrytersaker. Vi frykter at det er en del mer, fordi det fortsatt er områder som er okkupert, og hvor vi ikke har tilgang, sier han. 

Rana forteller at måten de fengselslignende leirene drives på, minner ham om konsentrasjonsleirene fra Andre verdenskrig.

– Russerne samler ukrainske krigsofre i leire, hvor de blir filtrert ut fra hvordan russerne kategoriserer dem; er du prorussisk, syk og skadet, og så videre. Det handler om behandlingen de får, med tortur og ydmykelse. Det virker som om strategien til russerne er å ikke torturere dem til døde, men å ydmyke og presse dem for å oppnå frykt for å yte motstand. De blir truet og presset til å drive arbeid i okkuperte områder, særlig i områder der det er mineralressurser, sier han. 

Vanskelige saker

Politimannen forteller at mange tenker at krigen startet da russerne invaderte Ukraina 24. februar 2022, men at konflikten i realiteten har pågått helt siden 2014. Det innebærer at mange av sakene Rana og hans kollegaer jobber med, går ti år tilbake i tid. 

– Dette er et komplisert arbeid, fordi de fleste åstedene er gamle, er i okkuperte områder og vitner og ofre er ikke tilgjengelige. Samtidig betyr det at vi ofte må bevege oss tett opp til frontlinjen for å utføre arbeidet vårt, sier han.

Av forsikringsmessige årsaker må de holde en avstand på 12 kilometer til frontlinjen. Rana og kollegaene reiser mye rundt i krigsområdene, og er mye i området Mykolajiv, som ligger i sør mellom Odessa og Kherson. På en av disse turene, hvor de skulle lære opp påtalemyndigheten, ble lokalene de skulle bruke bombet dagen før. Havnebyen ligger nær Krym, som har vært okkupert av russerne siden 2014.

– Dette området har vært bombet i en lengre periode, og befolkningen lever konstant under angrep, forteller Rana. 

Det har også den norske politimannen fått erfare, når han under noen av turene har hørt smellene i nabolaget og risting i byggene de sitter i. Også mens han har vært i industribyen Zaporizjzja, som er Ukrainas sjette største by, har det vært angrep. På en av turene dit fikk de ikke oppsøkt åstedene som planlagt.

– Vi ble for det meste sittende i tilfluktsrom og drøfte sakene med påtale og etterforskning i provisoriske kontorlokaler. Det er mye tilfeldigheter. Det er dessverre mange som har omkommet i krigen, og det er borgere fra flere nasjoner, sier han.

Rana forteller at det på enkelte åsteder er store skader. Det er også tilfeller der stedene ikke har militær verdi. Det kan for eksempel være snakk om boligblokker der familier uten militær tilknytning bor.

I byen Pokrovsk, som ligger i provinsen Donetsk øst i Ukraina og som grenser mot Russland, var Rana på det åstedet som kanskje har gjort sterkest inntrykk på ham.

– Her var det enn familie på fem, mor, far og tre barn, som hadde flyktet fra det okkuperte området noen kilometer lengre øst. De hadde bosatt seg i dette huset, og noen uker senere ble det truffet av en rakett. Vi kunne se skolesekkene, lesebøkene og leketøy som var spredt over hele området, forteller han.

Lokal krig

Rana forteller at selv om Ukraina er i krig, så er det en lokal krig.

– Ukraina er et veldig stort land. Nå i helgen var jeg ute og grillet i Kyiv, så hverdagen i store deler av Ukraina går som normalt. Det er hovedsakelig regionene i øst, sør og delvis nord-øst som merker krigen på kroppen. Særlig når vi er på østområdene hører vi det buldre i bakgrunnen mens vi jobber, sier han.

Rana forteller det hele er veldig surrealistisk.

– Men det som imponerer meg er at hverdagen går som normalt. Det tror jeg Ukrainas  befolkning har innstilt seg på. De skal leve mest mulig normalt og ikke sette begrensinger på seg selv, fortsetter han. 

I Kyiv blir det fleste rakettene tatt av det sterke luftvernet.

– Vi i Kyiv er veldig skånet for krigen. Siden luftvernet er så sterkt, er det borti kastede raketter å skyte mot Kyiv. Derfor er det de andre regionene med dårligere luftvern som merker det på kroppen. Nå sliter de litt, men heldigvis kommer det ny leveranse forhåpentligvis om kort tid, sier han.

Men helt skånet er ikke Ukrainas hovedstad.

– Vi hadde et angrep her for litt siden, men morgenen etter var folk på jobb, og bussene og taxiene gikk som normalt, sier han. 

Hendelsen Rana sikter til skjedde i mars. Da våknet han av at flyalarmen gikk – som den så ofte hadde gjort tidligere. Politimannen valgte derfor å legge seg igjen, i håp om at det ville gå over. Men kort tid etter ble han igjen vekket av en kjempehøy og skarp lyd. Så begynte bygningen han sov i å riste, og han hørte et enormt drønn. 

– Da fant jeg ut at det var på tide å komme seg i tilfluktsrommet, vel vitende om at dette kunne vare en stund, sier han.

Følsesmessig reise

Oppholdet i det krigsherjede landet har vært en følelsesmessig reise for politimannen, gjennom både gode og grusomme opplevelser. 

– Det mest grusomme har vært å se hvordan mennesker behandler hverandre. Det virker dessverre som at det for noen ikke finnes grenser for hva man er villig til å gjøre mot andre, sier han.

Rana har selv vært til stede under avhør der krigsofre forteller om hvilken røff behandling de har fått. Det vitner også en rekke av avhørene han har lest om.

– Jeg skal spare dere for disse skildringene på grunn av de groteske beskrivelsene, sier han.

Rana har ikke problemer med å trekke frem positive opplevelser.

– Det er de lokale menneskene jeg har møtt sentralt i Kyiv og ute i stridsområdene. Den gjestfriheten og inkluderingen de har vist har vært utrolig varmende. Dette til tross for de begrensede midlene de har tilgjengelig, vi er jo i en krigssone. Min påstand er at de fleste har veldig mye å lære av dette, og det er helt umulig for oss å sette oss inn i denne situasjonen, sier han.

Gitt hvordan verdensbildet ser ut i dag, tror Rana dessverre ikke at det vil bli mindre behov for etterforsking av krigsforbrytelser i fremtiden.

I midten av mai kom Rana tilbake igjen til Norge.

– Jeg fikk permisjon i seks måneder, men så sitter jeg i opptaksnemnda til Politihøgskolen og der kunne de ikke gi meg permisjon. Så derfor avslutter jeg da, og så er jeg forespurt om å komme ned igjen senere. Men det må jeg se på, for det er en helhetsvurdering i forhold til jobbsituasjon og ansettelsesforhold.

Interne uenigheter 

Under oppholdet har Rana sendt leserbrev hjem til familie og venner i Norge. Det gjorde han også rett før han dro hjem. Her kommer det frem at interne, politiske uenigheter i USA har skapt store utfordringer i forsvarsevnen til Ukraina. Derfor har ukrainerne også måttet rasjonere på luftvernet, og russerne har svart med å intensivere angrepene sine. 

«Dessverre er det igjen hovedsakelig bebygd område med sivilbefolkning som blir truffet», skriver han i ett av brevene. Rana forteller også at ukrainerne har klart å reparere mange av skadene ved å benytte sitt planverk ved slike hendelser. 

«En annen del av ukrainerne sitt planverk er å holde innbyggerne mest mulig informert og samtidig drive opplæring på førstehjelp. En helg jeg gikk tur i parken så fikk jeg se forskjellige stander hvor de hadde opplæring av førstehjelp. Her var det kyndige militære helsepersonell som hold kurs i stopping av større blødninger», skriver han.

Videre skriver han om den russiske strategien, som innebærer at russerne først sender en rakett mot et mål, for så å angripe det samme målet på nytt kort tid senere. 

«Dette er dessverre en strategi som har blitt benyttet i en lengre periode, men ikke fått så mye medieoppmerksomhet. Bakgrunnen for denne strategien er sannsynligvis å ramme nødetatene som utfører livreddende på åstedet. For kort tid siden fikk vi dessverre oppleve dette på nært hold når vi mistet to av våre gode kollegaer fra politiet i Ukraina», skriver han videre.

Da døde både leder og nestleder for krigsforbryteretterforskning i byen Sumy, som er nordøst i Ukraina. De var på et åsted for å sikre bevis i en etterforskning. 

«Når de jobbet på åstedet så kommer angrep nummer to på det samme målet som hadde blitt angrepet ca. 1 time tidligere. Begge disse omkom dessverre sammen med andre hjelpearbeidere. Det mest skremmende er at noen fra vårt kontor kunne også ha vært på dette åstedet sammen med dem som omkom. Det blir derfor utrolig vanskelig å sikre seg mot alle farer som kan oppstå. Det er slike hendelser som viser hvor tilfeldighetene spiller en stor rolle for et utfall», fortsetter han.

Vil ha debatt om bidrag

På spørsmål fra Politiforum om hva det var som fik Rana til å dra, svarer han følgende:

– Jeg ble smigret over å bli spurt. Jeg er den eneste norske her, ellers er det bare folk fra andre verdensdeler. Det er en kjempeviktig oppgave, og jeg tror jeg har noe å bidra med. Også tar jeg med meg veldig mye hjem. Det gir mening, sier han.

Politimannen tenker seg litt om før han sier:

– Men jeg håper på sikt at norsk politi kan være med å bidra som nasjon. Dette er en politisk beslutning som må tas av Utenriksdepartementet. Norsk politi har veldig høy anseelse i internasjonale miljø. Så sånn sett tror jeg vi har veldig mye å bidra med. Norge bidrar allerede med bistandsarbeid og med oppbygging, men vi bidrar ikke på etterforskningssiden enda, sier han. 

Det synes Rana at er merkelig.

– Vi har veldig mye kompetanse å bidra med. Utenriksminister Espen Barth Eide har sagt at Norge skal være med å bidra, men befolkingen her trenger ikke bare ord, men handling og etterforskningsbistand. I det politiske landet, og politiske miljøet i Norge burde det være større aksept for å bidra med etterforskning av krigsforbrytelser som helt klart er en form for bistandsarbeid og kompetanseoverføring fremfor våpenstøtte som kan skape uenigheter.

Ran er i hvert fall ikke i tvil:

– Jeg er rimelig sikker på at norsk politi vil bidra, avslutter han.