Historien bak 22. juli-bildet

USA. Storbritannia. Tyskland. Nicaragua. Australia.

De dramatiske bildene av en hardt skadd kvinne som blir båret bort fra Regjeringskvartalet av to norske politi-betjenter, har preget utallige forsider og artikler i norske og internasjonale medier.

For mange har det blitt selve «bildet» på terrorangrepene mot Norge den 22. juli, men for politibetjent Simon fra Grønland politistasjon, er det en oppmerksomhet han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på det bildet, sier han.

– Men det er ufortjent at vi får så stor oppmerksomhet. Tenk på de mange andre som har gjort en enorm innsats, og som ikke har kommet på TV eller i avisene. Hadde det vært noen andre som var der, hadde de gjort det samme. Vi gjorde bare det vi er trent på.

– Tenker terror

Historien bak bildet starter få minutter før det blir tatt. I arresten på politihuset på Grønland står Simon og kollegaen sammen med en polsk nasker. Når det smeller i døra, tror de noen sparker i den.

Men utenfor den tykke ståldøra er det ingen å se.

I stedet begynner snart meldingene å tikke inn på politisambandet om eksplosjoner forskjellige steder i hovedstaden.

Eksplosjonen i Regjeringskvartalet var så kraftig at patruljene rundt omkring i Oslo tror det hadde smelt like ved dem.

Så beordrer operasjonssentralen alle enheter mot sentrum.

– På Grønland et sted hører vi at det er snakk om en eksplosjon ved Regjeringskvartalet, med mange døde. Jeg husker at jeg konsentrerte meg om å ikke krasje. På vei mot sentrum sier vi ingenting, forteller Simon.

Først når de svinger opp av Hammersborgtunnelen og kjører inn foran VG-bygget, åpenbarer angrepets grufulle realiteter seg.

– Jeg tenker jo terror med en gang. Det har vi jo hatt foredrag om og trent på, men jeg sliter med å overbevise meg selv om at dette er ekte. Det er som på film, helt uvirkelig. Som en krigssone, sier politibetjenten ettertenksomt.

Utenfor VG oppdager de mange skadde mennesker.

– Vi skjønte at det var alvorlig, og at det må ha vært en bombe. Nå var vi på et åsted, hvor folk trengte hjelp, og da handlet vi raskt.

Betongstøv og glass

Simon og kollegene Mari og Simen er ikke de første som ankommer åstedet. Patruljer fra Sentrum politistasjon – kun noen steinkast unna Regjeringskvartalet – er allerede på plass.

Fra Oslos gater høres sirenene fra flere ambulanser og politibiler på vei for å bistå.

– Det føles som om vi er på stedet i timer før andre kommer. Jeg tror nok de som kom først følte seg veldig alene, sier Simon.

Sammen med sine kolleger hopper han ut av patruljebilen ved VG-bygget, men i kaoset som råder mister de raskt kontakten med hverandre. Etter å ha sjekket flere av de skadde, setter Simon kursen mot selve regjeringsbygget.

– Jeg løper innover området. Luften er full av betongstøv. Det lukter betongstøv. Under føttene mine knaser det i glass. Det er glasskår over alt, og det er vanskelig å gå, sier Simon.

Politiforum møter ham nesten nøyaktig to uker etter angrepene mot Oslo og Utøya, men politibetjenten husker likevel mye av ettermiddagen ogkvelden den 22. juli.

– Folk løper omkring i panikk, erindrer han.

På dette tidspunktet har det allerede gått ut en melding på sambandet om at det kan være to udetonerte bomber til i området. Dette kjenner ikke publikum til.

– Når vi hører det på sambandet, står det sikkert hundre stykker og filmer, og det kommer skarer av mennesker inn på området. Vi har jo hatt foredrag om terror-angrep, og det er jo ikke så rent sjeldent at det er flere bomber, så vi begynner å rope alle bort fra området.

Med usikkerheten om det kom til å smelle en gang til eller ikke hengende over dem, løper politibetjenter og redningsmannskaper rundt på åstedet.

– Jeg tror nok noen kolleger opplevde følelsen av at «nå dør jeg». Jeg er glad jeg slapp det. Jeg tror det kan henge ved lenge, sier Simon med en alvorlig mine.

Løper langt

Ingen andre politibetjenter eller ambulansepersonale er å se, og fortsatt er situasjonen svært kaotisk og uoversiktlig.

Mens han forsøker å få skuelystne unna åstedet, ser Simon kollegaen Mari løpe mot høyblokka, og tar samme retning selv.

– Jo nærmere vi kommer, jo stillere blir det, forteller han.

Han ser Mari stoppe opp. Der står det også en mann med et kamera over skulderen. Når Simon kommer fram, ser han først en død person.

– Jeg sjekker pulsen til personen for sikkerhets skyld. En dame forsøker å gi vedkommende førstehjelp, men jeg sier til henne at personen er død, og at hun må komme seg unna.

Det er da han oppdager kvinnen på bildet.

Like ved den døde personen, blant bygningsrester utenfor regjeringsbygget, ligger hun, hardt skadet. Simon og kollegaen skjønner raskt at det haster å få henne på sykehuset.

– Hun puster, men det surkler i blod. Vi må få henne bort, og må bære henne. Vi forsøker å løfte henne opp, men det er så mye blod at det er vanskelig å få tak.

Mannen med kameraet hjelper de to politibetjentene med å løfte kvinnen. Sammen bærer de henne ut fra åstedet.

Det er nå bildene, som snart går jorda rundt, blir tatt.

– Vi løfter henne opp og begynner å løpe. Det er ingen ambulanse i nærheten, og vi løper langt. Jeg husker at det er forferdelig tungt, og at jeg kjenner melkesyre overalt. Først langt borte i Akersgata ser vi en ambulanse, forteller Simon.

Tilfeldighetene vil det til at ambulansepersonalet akkurat da står med ryggen til.

– De hører først ikke at vi roper, men når vi får kontakt, kommer de umiddelbart med en båre. Vi legger kvinnen på båren, og en lege sender henne rett til Ullevål sykehus. Det er da jeg snur og løper tilbake, og det andre bildet blir tatt, sier han.

Som en krigssone

Mens ambulansen med den skadde kvinnen setter kursen mot Ullevål sykehus, løper Simon i retning høyblokka. Hele første etasje i bygget er blåst bort, så politibetjenten går i stedet rundt bygget.

Flere patruljer fra Majorstuen, Sentrum og Grønland politistasjon er nå på plass, og begynner å sperre av området. De forsøker å få folk bort, men fortsatt er det flere mennesker som ikke har kommet seg bort fraåstedet.

– Mange filmer fortsatt. Jeg tror nok mange folk kommer til å tenke over hvorfor de gjorde det i ettertid, sier Simon.

Der og da forsøker politibetjenten å jage bort en person som filmer tett oppi åstedet. Simon har vanskelig for å få kontakt med vedkommende.

– Vi i politiet har jo hatt øvelser og tenkt over slike scenearier tidligere. Det har gjerne ikke folk flest gjort, og da blir oppførselen fort mer irrasjonell, tror han.

Simon setter kursen mot baksiden av høyblokka, der hvor bilbomben detonerte kort tid i forveien. Han ser raskt at skadene der er enda mer omfattende enn på forsiden.

– Det er fortsatt som en krigssone. Jeg ser et ille tilredt lik på veien, men løper forbi. «Det har jeg sett før», tenker jeg. Så husker jeg hvor. Det var under et foredrag om selvmordsbombere, hvor vi så en del stygge bilder. Dette var akkurat det samme.

Politibetjenten tror mange tenker at noe av det verste en kan oppleve i en slik situasjon, er å se et stygt tilredt lik.

– Jeg tenker at personen er død, at det er ikke noe mer å gjøre. Der er det jo ikke noe håp.

På veien videre går han forbi vraket av det som har vært en sort bil. I bilen ser han et hode.

– Jeg snur meg ikke tilbake, men ser igjen hodet på videoer senere. Folk skjønte nok ikke at det var et hode når de filmet. En av videoene ble vist på NRK, og det tok litt tid før de sladdet filmen, sier Simon.

Blodspor i trappen

På baksiden av regjeringsbygget møter Simon på tre personer fra Beredskapstroppen. Sammen med dem står politioverbetjent Thor Langli, en av Oslo-politiets mest erfarne uteledere.

Langlie gir dem beskjed om å begynne en gjennomsøking av R4, bygningen som huser Olje- og energidepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.

– Vi går systematisk fra rom til rom og roper. Jeg har ikke tall på hvor mange dører og vinduer vi slår oss gjennom. Det ser helt ødelagt ut. Taket har falt ned. Det er som på film, forteller Simon.

I trappen ser han blodspor.

– Men vi finner ingen skadde eller døde. Jeg tenker at vedkommende sikkert er ok, og har kommet seg ut. Så lenge vi ikke finner noen skadde, er det fint. Flere dører har lapper hvor det står «Ferie» på. Jeg blir glad hver gang jeg ser en slik lapp, erindrer politibetjenten.

Søket gir – heldigvis – ingen resultater. Men på enkelte kontorer er ødeleggelsene så massive at det er åpenbart at ingen kunne ha overlevd dersom de befant seg der da bomben smalt.

Disse rommene blir ikke gjennomsøkt.

Heller ikke i andre bygninger er Simon med på å finne skadde. Til Politiforum sier han at han ikke har noen anelse om hvor lang tid han bruker på åstedet. Men når skytingen på Utøya starter, står han inne i VG-bygget.

– Da hører vi meldingen om «skyting pågår» på Utøya. Vi skjønner umiddelbart hva som pågår, og alvoret i situasjonen. «Skyting pågår» er et begrep som brukes om situasjoner der en eller flere mennesker skyter på forsvarsløse mennesker, forteller Simon.

«Alle tilgjengelige midler»

Like etterpå gir en kollega beskjed om at ingen politibetjenter på stedet skalvære ubevæpnet. Simon finner fram to MP5 fra patruljebilen, og gir dem til to etterforskere på stedet. Selv tar han med seg en pistol.

På dette tidspunktet er det heller ingen som vet om det finnes flere falske politimenn enn gjerningsmannen som skyter rundt seg på Utøya.

Regjeringskvartalet er nå avsperret av væpnede politibetjenter. Simon og kollegene Mari og Simen får beskjed om å holde vakt ved Trefoldighetskirken i Akersgata.

– Da får vi en ny melding på sambandet. Beskjeden er at hvis det kommer en politimann som ikke viser legitimasjon eller stanser når vi sier det, skal han stoppes med alle tilgjengelige midler, sier Simon.

I praksis betyr det at det ble åpnet for å skyte på politibetjenter som ikke legitimerte seg eller fulgte ordre.

– Det satte en støkk i oss. Der og da var vi glad for at vi kjenner mange i jobben, og kan gjenkjenne ansiktene deres. Men vi var likevel veldig på hugget, og tenkte at vi kunne bli nødt til å skyte hvert øyeblikk. Det føltes som om vi ble stående der veldig lenge.

Etter en stund blir de tre politibetjentene avløst med beskjed om å kjøre tilbake til politistasjonen. Hvor mye klokken er da, aner ikke Simon.

Tilbake på Grønland kaster han den blodstenkte uniformen i en søppelsekk og tar seg en dusj.

Må tømme seg

Debriefen etter bombeangrepet har da på mange måter allerede begynt, med samtaler mellom politibetjentene på åstedet. Men også på politistasjonen setter de seg umiddelbart ned for å snakke med hverandre.

– Debrifingen fungerte veldig bra. Når vi kommer inn, blir den tatt litt på sparket, ved at vi setter oss ned sammen, og tar en runde hvor vi forteller hver vår historie. Vi må jo få tømt oss, for hodet spinner i en slik situasjon, sier Simon.

Sammen med kollegene leser han om det som har skjedd på Utøya, ser på nyhetene, og går inn i politiloggen for å bli oppdatert.

Selv sendte Simon i et ledig øyeblikk på åstedet en SMS til kona med beskjed om at han var i live. Først tilbake på politihuset får han anledning til å ringe sine nærmeste.

– Jeg ringer kona, foreldrene mine og onkelen min. Vi snakker i flere timer.

Klokken ett på natten, nesten ti timer etter at bomben gikk av, reiser Simon hjem, med beskjed om å være tilbake på arbeid klokken 07.00 neste morgen. Hjemme venter et tomt hus, og lite søvn.

– Jeg har ikke sjanse til å sove. Følelsene kommer litt da, når jeg er alene hjemme. Jeg husker jeg så på nyhetene, og tenkte over hva det var jeg hadde vært gjennom, erindrer Simon, som fortsetter:

– Jeg tenker mer på de overlevende enn de døde. Der og da tenkte jeg på kvinnen vi bar bort, og ba om at hun kom til å overleve.

I ettertid ville politibetjenten finne ut hvem det var han bar bort til ambulansen.

– Jeg var nervøs hver gang jeg så på bilder av døde. Jeg så på håret og alderen, det var alt jeg hadde. Jeg vil jo gjerne tro at vår innsats utgjorde en forskjell.

Simon fant til slutt ut hvem kvinnen var, og hvordan det gikk med henne.

I skrivende stund ligger hun hardt skadd og i koma på sykehuset.

Utfordrende hverdag

I dagene som følger bombeangrepet, hersket det enunntakstilstand både i hovedstaden og hos politiet. Politihuset på Grønland var beleiret av væpnede vakter, og for Simon gikk dagene i surr.

Da situasjonen i Oslo roet seg, begynte også hverdagen å sette inn. Med den kom de vanlige politioppgavene tilbake, men det hadde også sine utfordringer.

– I lys av alt som hadde skjedd, ble alt annet veldig trivielt, sier Simon ettertenksomt.

– For mange av oss gikk det mange dager før ting normaliserte seg. Jeg trengte en uke før alt var over. Først da var jeg i stand til å ta de trivielle hendelsene på alvor igjen, fortsetter han.

Med familien bortreist på ferie, ble samvær med kolleger og venner ekstra viktig. Spesielt på fritiden dukket behovet for å ha noen å snakke med opp.

Sammen med en kamerat dro politibetjenten på blomsterseremonien på Rådhusplassen.

Etter seremonien så han en erfaren politimann med bilen nedlesset av blomster. På vei ned Karl Johans gate bevitnet han hvordan et tog med ambulansepersonell ble møtt med applaus fra publikum.

– Det er det sterkeste jeg har opplevd noen gang, sier Simon.

Han tror at han i ettertid kommer til å sette stor pris på å ha fått være med på å gjøre en innsats den 22. juli 2011.

– Om noen år vil jeg nok være glad for at jeg fikk være med, og glad for at jeg gjorde jobben min, sier politibetjenten.

Det var han ikke alene om.

– Politiet viste seg fra sin beste side. Ingen stivnet, ingen fikk panikk, ingen brøt sammen. Politifolk kom i det de sto i. Ei fra Grønland kom rett fra trening, og tok på seg tungvest, hjelm og våpen. En politimann fra Bergen var på ferie, og han bisto med brannhjelm og vest. Ei satt på flytoget, men snudde og kom rett tilbake igjen da hun hørte om bomben. En ung politidame fra Sentrum politistasjon, kom med refleksvest, pistol og tights, ramser Simon opp.

Så puster han ut. Konkluderer.

– Vi fikk gjort jobben.