- At riksadvokaten ikke la skylden på oss for at Obiora døde, var en enorm lettelse, sier politimennene som var involvert i pågripelsen.
De har vært igjennom 18 måneder med vonde tanker og en massiv medieoppmerksomhet. Og de har lært noe du aldri lærer på Politihøgskolen.
Den 7. september 2006 innløp det til politiet en tilsynelatende rutinemessig anmodning om å fjerne en uønsket person fra NAV kontoret på Østbyen servicesenter i Trondheim. Hundepatruljen var som vanlig lett å spørre, de tok oppdraget som hørtes ut som et helt rutinemessig oppdrag for operative politifolk.
Dra nytte av
Det som senere skjedde er omfattende dekket av både media og Spesialenhetens egen etterforskning. Eugene Obiora døde, og de involverte politifolkene ble utsatt for en voldsom oppmerksomhet fra media. Media og enkelte miljøer tok helt av og advokat Abid Q. Raja og Akhenaton De Leon i OMOD mente at riksadvokatens beslutning om «å henlegge saken som intet straffbart er funnet bevist» var selve beviset på at politifolk kan ta liv uten at det får konsekvenser.
Tre av de fire politifolkene som var omfattet av Spesialenhetens etterforskning sitter foran meg i et møterom politihuset i Trondheim. Sindige karer med et rolig blikk. Et rolig blikk som har fått trening i å lynkvikt vurdere situasjoner, og i et brøkdel av et sekund ta avgjørelser under stort press og kaos. Avgjørelser som bokstavelig talt handler om liv og død.
De ønsker ikke å få bilde av seg selv i Politiforum. Det har vært så mye fokus på deres egen person. Nå ønsker de å få avstand til det som har vært en lang vond opplevelse. Både de og familien fortjener det. Men grunnen til at de lar seg intervjue i Politiforum er at de mener de har gjort erfaringer andre politifolk kan dra nytte av til senere anledninger. Som de sier. Det er ikke spørsmål om hvis, men om når politiansatte igjen kommer opp i situasjoner som blir personlig vanskelig, og som inkluderer et enormt mediekjør.
Personlig belastning
- Selve beskyldingen om å ha forårsaket en annens persons død har vært meget belastende. Derfor var det godt da riksadvokaten før jul offentliggjorde den påtalemessige beslutningen som syneligjorde at politifolkene ikke kunne tiltales for at Obiora døde, sier mennene.
- Vi har vært godt ivaretatt internt i politidistriktet av våre nærmeste sjefer og kolleger. Men vi har savnet politimesteren i media i forhold til å få frem de fakta som forelå, sier trekløveret.
De viser til hvordan politimester Gjengedal i Oslo gikk ut i etterkant av volden mot Ali i Sofienbergparken. Hele mediekjøret mot politiet og de involverte politifolkene stilnet så snart Gjengedal gikk ut med politiets versjon.
- Det skulle i større grad vært gjort i denne saken også. Det klare rådet fra vår advokat var at vi ikke offentlig skulle kommentere saken i media så lenge saken var under etterforskning av Spesialenheten for politisaker. Begrunnelsen var at vi i ettertid ikke skulle bli beskyldt for å forsøke å påvirke vitner. Det synes vi var et godt råd, selv om vi ikke har hatt noe å skjule, og vært opptatt av åpenhet om fakta i saken. Men så snart Spesialenheten var ferdig med sin etterforskning, lot vi oss intervjue av media. Det føltes faktisk godt å komme ved våre fakta. Nesten med en gang vi gjorde denne avtalen, merket vi en endring i medias forhold til oss. Den helt ensidige kritikken ble straks mildere i formen, og etter at vi gikk ut med vår beskrivelse i saken, dreide mediabildet radikalt til å bli mer objektiv i sin fremstilling av saken, sier politifolkene.
«Usynlig» politidirektør
De er opptatt av at politiet i slike saker selv ikke er et etterforskerorgan, det er det Spesialenheten som håndterer. Derfor burde politiet som en av partene kunne gå ut med sin versjon - det ville gitt mye mer balanse på et tidligere tidspunkt i saken. Og politiet burde gått ut med mer detaljert begrunnelse for foranledningen til det som skjedde. Da hadde opinionen fått et helt annet inntrykk av hendelsen.
Og de er klare på en ting. Det var politiet som var på åstedet. Da burde det være politiet - i utgangspunktet representert av politimesteren som stod frem og frontet media og samfunnet. I stedet ble det en veldig fokusering på enkeltpersonene som hadde vært på stedet.
Når jeg så til de grader blir kjørt frem i media av advokater og musikkartister hadde jeg forventet mer støtte fra egen politimester. Hadde bare alle de gode ordene jeg hørte internt blitt sagt utad, hadde dette vært mye lettere å leve med, sien en av de tre.
Alle tre påpeker at «Obiorasaken» etter hvert fikk så stor nasjonal oppmerksomhet, at det hadde vært helt naturlig at politidirektøren engasjerte seg i å få frem politiets versjon på et tidlig tidspunkt. For på den måten å få korrigert det ensidige bildet som media kom opp med.
- Men hun var aldri synlig med noen støtte eller fakta, sier de lakonisk.
- Lærdommen er at media uansett skriver om saken. Hvis kildene kun er på den ene siden av en sak, må det naturlig nok bli en ensidig fremstilling. Det tjener ikke politiet til gode, og det blir til en unødvendig belastning for de involverte politifolkene og deres familier. Vi er ikke betalt for å ta denne ensidige negative belastningen, er de tre enige om.
Ikke suspensjon, men skjerming
Ingen av de involverte polititjenstemennene ble suspendert fra polititjenesten. Alle fikk fortsette som før i jobben. Men alle fikk tilbud om å gå inn i annen skjermet tjeneste. Av forskjellige grunner er det bare en av de fire tjenestemennene som i dag er ute i ordinær operativ tjeneste. De gir honnør til politimester Per Marum for at han holdt ryggen rak, og ikke etterkom krav fra særgrupperinger om å gå til suspensjon.
- Fordi en suspensjon indikerer at det er sannsynlig at noe straffbart og kritikkverdig har skjedd. Vår erfaring er at en frivillig omplassering til annen tjeneste helt rutinemessig bør tilbys når det skjer episoder som er av en slik alvorlig karakter. Da blir det forventet, og det ligger ikke noe ekstraordinært i en midlertidig forflytting til annen tjeneste. Og det ligger ingen innrømmelse av at noe galt har skjedd. Alle politidistrikt bør på forhånd utarbeide en policy som er velkjent når noe slik skjer, er trekløverets klare råd.
For en suspensjon nærmest isolerer mennesker bort fra den daglige kontakten som er så viktig når ting er vanskelige. Alle tre berømmer det interne arbeidsmiljøet.
- Ja, det var faktisk slik at når jeg hadde hatt langfri, var det godt å komme tilbake på jobb, møte kolleger som kjente saken og få oppmuntrende kommentarer, er omkvedet.
Alle tre skryter av hvordan deres egen divisjonsleder Morten Sandstad og også politistasjonssjef Ove Sem personlig har engasjert seg, og hvordan de har blitt invitert hjem på privatbesøk, hvordan hele familien har blitt ivaretatt i forhold til informasjon og støtte.
Familien
- Jeg har lært fra tidligere saker at det er helt nødvendig at ektefelle får detaljert informasjon rett og slett for at hun skal forstå hva som har skjedd. Hvis medias ensidige fremstilling blir lest nok ganger, kan nok de fleste begynne å tvile. I tillegg så vi at det var godt at våre ektefeller fikk snakke uforstyrret seg i mellom. De hadde tross alt et skjebnefellesskap, som sammen ga styrke.
Politiforum får høre eksempler på spørsmål rettet til en av ektefellene fra en kollega der hun jobbet: «du han (navn), er han egentlig rasist??». Og de ble også utsatt for gjentatte oppringninger av journalister som ville snakke med ektefellen. Ikke alle tok inn over seg at ektefellen faktisk var borte på jobb, men ringte kontinuerlig på hjemmetelefonen, til stor sjenanse for ektefellen som hele tiden ble forstyrret.
Også for de involverte politifolkenes del var det en fordel å være flere som var involvert.
- Fellesskapet vi har hatt, har gjort det lettere å takle all den negative oppmerksomheten. Det hadde vært langt tyngre å være alene om dette, sier de til Politiforum. Flere av politifolkene har barn i lesekyndig alder.
- Vårt råd er å informer barna så tidlig som mulig om det meste - tilpasset deres alder. De leser selv, og de hører fremstillinger i sitt eget miljø. Da er det viktig at de har hørt fra familien hvordan ting henger sammen. Da blir ungene også bedre rustet til å møte virkeligheten og hardkjøret som blir, er lærdommen fra de tre.
- For min del har saken gjort at jeg nok går med hevet beredskap når jeg er ute på handletur med ungene der det er mye folk. Hele tiden holder jeg et våkent blikk med folk rundt meg, sier den erfarne politimannen.
Hårreisende advokatetikk
Advarselen er sterk og klar fra de tre foran meg. De opplevde at advokat Raja ba om innsyn i tidligere saker der de var anmeldt i tjenesten. Når Raja fikk dette fra Spesialenheten, tok det ikke lang tid før VG hadde tilgang til de samme sakene. Og like kort tid tok det for journalistene å kontakte de fornærmede i de tidligere sakene for å få frem en helt ensidig kritikk mot de fire. Og ikke lang tid etter at Raja fikk oversendt lydopptaket fra avhørene av politifolkene, ble lydfilen spilt på radio. Og bildene som ble tatt på rekonstruksjonen ble også offentliggjort.
- Heldigvis nektet vi å stille opp til videoavhør. Hadde vi gjort det, er jeg sikker på at vi hadde fått avhøret avspilt på TV, sier en av politifolkene fortørnet.
Konsekvensen må være at politiet etter hvert dekker seg til under rekonstruksjoner slik det ble gjort etter ranet på Jessheim. Da oppgav politifolkene kun tjenestenummer i avhør, og de var anonymisert under rekonstruksjonen for å verne om identiteten. For vår tjenestehandling er det politiet som må fronte. Vi mener at det ikke er vår identitet som skal være i fokus så lenge saken er under etterforskning, og det ikke er bevist at vi har gjort noe galt.
Ikke rasisme
Beskyldningene om rasisme har vært vonde for politifolkene, og ikke minst deres familier. De har opplevd en dreining i saken fra å ha et saksorientert innhold til å dreie seg om rasisme.
- Det føles utrolig urettferdig når vi selv vet hva vi står for. Vi har blitt tillagt egenskaper vi ikke har. Vi frykter at de som roper høyest ut om rasisme er med på å skape større avstand. Faktisk har vi blitt tiltalt av representanter fra minoritetene med oppmuntrende ord. Overfor oss har de sett seg lei av påstandene om rasisme. Deres budskap var at minoriteter som ikke følger norsk lov ødelegger for de som seriøst er opptatt av å integreres i det norske samfunnet, sier en av politifolkene til Politiforum.
- Glad jeg er PF-medlem
- Jeg er fryktelig glad jeg medlem av Politiets Fellesforbund. Uten PF hadde jeg vært sjanseløs. PF har vært helt uunnværlig, sier karene rundt bordet.
De gir enslydende honnør til lokallagsleder Bjørn Enge som har vært tilgjengelig 24 timer i døgnet.
- Han har vært vår talsmann og frontet media med det vi mener politimesteren burde ha sagt. Han har på våre vegne deltatt i TV-debatter og presset på for å komme med vår versjon. Og da spørsmålet om advokat raskt meldte seg, var meldingen fra Enge klar. PF tar regningen! Det har vært en enorm lettelse å slippe å tenke økonomi og advokatregning oppe i dette. Jeg er sikker på at advokatregningen er på flere hundrede tusen kroner. Og vi har ikke sett en faktura. Enge insisterte faktisk på at advokathjelpen ikke skulle begrenses på grunn av pengemangel. PF-medlemskapet er den beste forsikringen politifolk kan ha til de spesielle situasjonene som politiansatte kan dukke opp i, lyder det fra de tre politimennene.
- Er det verdt det?
- Det er en fare for å bli mer reservert i jobben etter dette, og jeg vil nok bruke mer tid på å tenke. Og det er ikke sikkert jeg er den første som melder meg hvis det blir spørsmål om å fjerne mørkhudete fra offentlige steder. Det jeg hele tiden vurderer er om jeg skal utsette meg selv for å komme i samme type situasjon igjen. Men som politimann vil vi oppleve situasjoner hvor det er utenkelig å trekke seg tilbake. Under situasjonen på NAV-kontoret med Obiora, ga vi hele tiden han mulighet til å selv velge å spasere ut av lokalet. Først ved vårt stille nærvær etter at betjeningen hadde bedt han om å gå ut. Da det ikke hjalp, ba vi han om å forlate lokalet, og på kort tid eskalerte hele situasjonen som endte så tragisk.
I slike situasjoner er det umulig å trekke seg tilbake. Vi kunne selvsagt ha sprunget unna, men hadde vi unnlatt å gripe inn, hadde vi hvertfall blitt kritisert eller i verste fall blitt straffet for tjenesteforsømmelse. Hadde noen blitt skadet som følge av at jeg som politimann løp fra i stedet for å hjelpe til, hadde det vært helt uakseptabelt. Helt siden vi begynte på Politiskolen, har jobben gått ut på å hjelpe folk i nød. Slik var det også denne gangen. De ansatte på NAV-kontoret trengte vår hjelp. Det var aldri en tanke på å gå i fra oppdraget selv om det ble vanskelig, sier en av de tre stille.
Det er i hvert fall en som er glad for at jeg ikke ble suspendert etter at Obiora døde. 14 dager etterpå kom det på politiradioen en forespørsel ut til samtlige om noen hadde anledning til å hjelpe til med å lete etter en 76-årig mann som var savnet. Det var bare oss to som hadde anledning til å strekke ettermiddagen utover arbeidstiden. Etter et lengre søk med hunden fant vi den gamle som hadde lagt seg i fosterstilling på bakken ute i skogen, helt nedkjølt. Hadde vi i stedet dratt hjem til middag og familien, hadde han frosset ihjel. At vi reddet et menneskeliv føltes så godt og var en god betaling for alle treningstimene ute med hunden. Selv om det ikke førte til noen reaksjon - da var det helt stille.
