- En samfunnsplikt å mene ting høyt

Du kan ikke unnlate å se avtrykk etter han i media. Med skarpe observasjoner og innimellom kontroversielle meninger. Hvorfor? Domstoladministrasjonens direktør Tor Langbach svarer.

Han er domstolenes svar på politi­direktøren. Administrativ leder for alle landets domstoler med rundt 2000 ansatte fordelt på 68 tingretter og seks lagmannsretter, Høyesterett og jordskiftedomstolene. Med bakgrunn som forsvarer og som sentral dommer i blant annet Orderud-saken. Og som mangeårig bassgitarist i Russell bluesband.

Ikke overraskende

- Jeg har bestandig i mitt voksne liv hatt roller som er uavhengige. Fra ståstedet som dommer har jeg hatt muligheten til å observere. Så har det etter hvert blitt slik at jeg mener ting. Som at dommere generelt sett har vært ganske tamme i samfunnsdebatten. De burde ha grunnlag for å mene noe offentlig om samfunns­aktuelle spørsmål. Jeg mener det er en samfunnsplikt å mene ting høyt, og jeg liker å skrive, sier Langbach som en forklaring.

Å mene noe gjorde han også før han ble leder av forvaltningsorganet Domstoladministrasjonen (DA).

- Jeg tror ikke det overrasker mange at jeg fortsetter å mene noe i posisjon som direktør for DA. DA er uavhengig og kan ikke instrueres av verken Justisdepartement eller politikere. Det gir et greit ståsted, for å mene ting som ikke nødvendigvis er politisk korrekt, sier Langbach.

DA ble etablert i 2002 og funksjonen skilt ut av Justisdepartementets Domstolavdeling. På samme måte som Politidirektoratet ble skilt ut fra departementets Politiavdeling to år tidligere. DA kan sammenlignes med Riksadvokatens rolle som styres uavhengig av politiske vinder.

Større takhøyde uten åremål

- Jeg tror takhøyden blant politimestere var høyere før når de ikke satt på åremål. Det er viktig med frimodige politimestere som tør å mene ting. Dessverre ser vi alt for få delta i samfunnsdebatten. Snart er det bare Truls Fyhn som tør å mene noe for egen regning. Men han sitter da heller ikke i noen åremålsstilling. Selv er jeg bevisst i min rolle. Det er et poeng å synliggjøre domstolene i samfunnet. Vår oppgave ligger i å bidra til dette på en best mulig måte. Noe vi også får overveiende positive reaksjoner på, selv om noen nok har hoppet i stolen, sier Langbach og smiler.

DA har valgt å etablere et medieutvalg ved siden av en egen presseenhet. På hjemmesiden er det en liste over dommere med navn, e-postadresse og mobilnummer som er lett tilgjengelige for pressen. Og de er endog gitt den tillit at de kan uttale seg på grunnlag av personlig syn.

- Grunnen til at vi har opprettet et eget medieutvalg er at en dommer ikke kommenterer egne avgjørelser fordi man har produsert en skiftlig begrunnelse som er tilstrekkelig. Men vi ser det er behov for å forklart hvordan rettsystemet virker. Dommerne kan gi fyllestgjørende svar på forhold rundt domstolene. Dette er folk som er aktive, og som kjenner bransjen. Jeg tror man får de beste kommentarer fra den type folk, sier Langbach.

Direktør som ikke ansetter

Langbach har selv ingen innstillingsmulighet eller rådgivende mulighet i forhold til ansettelse av dommere. Dette er overlatt til et eget innstillingsråd. Selve utvelgelsen til jobbintervjuer gjøres av to medlemmer av Innstillingsrådet og et medlem fra DA (som kan være direktøren, men som er delegert).

- Innstillingsrådet er et helt selvstendig råd hvor jeg som direktør har møterett, men ikke stemmerett. Denne møteretten har jeg delegert. Rådet står helt fritt i forhold til hvordan de vil prioritere, og vi ser at innstillingene i all hovedsak blir fulgt. Retningslinjene for innstillingsrådets praksis er utarbeidet gjennom et eget policy-notat som skal gi en stor grad av forutsigbarhet. Dette policynotatet er offentlig kjent ved at det tilgjengelig på vår hjemmeside, forteller Langbach.

Han mener at rådet ikke er spesielt byråkratisk, og anslår at en ansettelse regulært tar et par måneder. Han beskriver prosessen som relativt åpen og avviser at rådet er et organ som kun innstiller dommere. Dette styrkes av at det i rådet også er med to eksterne jurister, samt to ikke-jurister.

- Før ble innstillingene gjort internt i Justisdepartementet. Men siden det dreier seg om stillinger som har stort samfunnsansvar, er det verdifullt når det kommer innspill i Innstillingsrådet fra folk som ikke er i systemet. Jeg er tilhenger av åpenhet, og at ansettelser ikke skal være en intern affære som heller ikke bør ikke bli politisk, sier Langbach.

Dermed havner Langbach i en arbeidsgiverposisjon uten å selv å ha særlig innvirkning på hvem som ansettes.

- Jeg hadde nok gjerne sett at jeg kom nærmere prosessen. Prinsippet at et arbeidsgiverorgan ikke er med på å ansette kan se merkelig ut, men det er ikke noe tema i dag, sier Langbach. Som dermed får ansatt dommere han har arbeidsgiveransvar for frem til de er 70. De er nemlig ikke oppsigelige.

Den eneste måten DA-direktøren kan påvirke på er gjennom sitt delegerte ansvar i Innstillingsrådet og gjennom en generell endring i policydokumentet. Langbach er generelt fornøyd med rekrutteringen til dommerstillinger, og melder om 50/50 andel menn og kvinner som får stillingene.

- Vi har hatt fokus på å heve lønna, noe vi til dels har lyktes med. Men det er for tidlig å si hvilke utslag dette har gitt, sier Langbach.

Aldersgrensen en kompetanselekkasje

Langbach klarer ikke å la være å fyre opp en brannfakkel til PF og politifolkene før vi avslutter intervjuet.

- Det er nærmest umulig å forstå at politiet lemper ut så mange godt kompetente folk med den lave aldersgrensen. Det innebærer en kompetanselekkasje av dimensjoner. Jeg skjønner at ikke alle kan lempe fyll når de er 59 år, men det er mye annet i politiet en 59-åring må kunne gjøre. Jeg stusser også over at man må ha tre års utdanning for å gjøre enklere politiarbeid. Andre land får det jo til med langt kortere utdanning, sier Langbach, og etterlyser et fleksibelt utdanningssystem i politiet som utdanner i forhold til hva samfunnet egentlig trenger.