«Psykososial oppfølging ved selvmord» - politiets rolle

Mer enn 500 mennesker tar sitt liv i Norge hvert år, og en regner at det ved hvert selvmord er minst 10 sterkt berørte etterlatte. Forskning viser at etterlatte i den første tiden etter selvmordet, verken vet hvilken hjelp de trenger eller orker å søke hjelp. De ønsker aktivt å bli kontakter av tjenesteapparatet. De fleste har et betydelig behov for hjelp, ikke minst etter en tid når hverdagen er der og realitetene begynner å gå opp for dem, men da er der oftest få hjelpere tilgjengelig. Etterlatte ønsker at psykososial oppfølging bør vare i ett år eller mer (Dyregrov, 2004).

I henhold til LOV 2000-06-23 nr. 56 skal alle kommuner ha en plan for håndtering av kriser og katastrofer. Dette er organisert noe ulikt i norske kommuner. I Bergen kommune er ansvaret for psykososial oppfølging ved avgrensete enkelthendelser (som selvmord) lagt til bydelsvise Kriseteam og Livskrisehjelpen v/Bergen Legevakt. Likevel hører vi om etterlatte ved selvmord som ikke har fått slik oppfølging. RVTS-Vest stilte spørsmålet hvorfor, og gjennomførte i 2007 -2008 et prosjekt for å bedre tjenestetilbudet til selvmordsrammede. Selvmordsforsker Kari Dyregrov ble knyttet til prosjektet som samarbeidspartner og veileder.

Et prosjekt

Prosjektets hensikt var å bedre psykososialt hjelpetilbud for etterlatte ved selvmord, og hadde følgende delmål:

• Undersøke om lokalt hjelpeapparat i Bergen kommune får informasjon om og kontakt med etterlatte som trenger hjelp ved selvmord
• Kartlegge behov for kompetansehevende tiltak til profesjoner som har ansvar for psykososial oppfølging

Tre grupper av fagfolk som kommer i kontakt med etterlatte i den akutte fasen, ble rekruttert til å delta i tre fokusgruppeintervju. Fagfolkene var politi (5), begravelsesbyrå (4) og prester (5). Informantene hadde lang arbeidserfaring (gjennomsnitt 25 år) og erfaring med 2-8 selvmord hver pr. år. Gruppeintervjuene ble gjennomført etter en temaguide og varte 2-3 timer hver. I etterkant ble det gjort en kvalitativ analyse av det utskrevne materialet. I denne artikkelen presenteres noen resultater fra undersøkelsens første målsetting.

Politiet i møte med de etterlatte

Politiets representanter i utvalget fortalte at de rutinemessig blir koblet inn ved selvmord, og får som oftest kontakt med nærmeste etterlatte. De så det først og fremst som sin oppgave å bidra med faktakunnskap rundt selvmordet og etterforske dødsårsak. Overfor etterlatte var de opptatt av å ikke gå på akkord med sannheten, men la vekt på å formidle den ærlig og respektfullt. Behovet for sensitivitet i møte med de etterlatte og «stille seg inn på rett kanal» i møte med dem ble vektlagt. De ønsket å beskytte etterlatte fra å se/høre det aller verste, men overlot likevel et visst valg til dem. Ivaretakelse av etterlatte barn var viktig, bl.a. ved å gi dem informasjon om dødsårsak sammen med de voksne. I likhet med de andre gruppene var politiet bevisste på betydningen av å inkludere nettverket tidlig og at åpenhet om selvmord ga nettverket større mulighet til å være til støtte for de etterlatte. Politifolkene ønsket ikke å påføre ekstra skyld; respekt ble fremhevet som hovedrettesnor i møtet med de etterlatte.

Vansker med å henvise til videre hjelp

Behov for psykososial hjelp ble vurdert på bakgrunn av etterlattes ressurser, fungering og tilgjengelig sosialt nettverk. Det overrasket politifolkene hvor sterke og handlingsorienterte etterlatte fremstår så kort tid etter selvmordet. Gruppenes vurdering var at noen etterlatte trenger videre oppfølging, andre ikke. Men de var også ydmyke i forhold til egen kompetanse å vurdere dette, og spesielt da hvilken hjelp etterlatte har behov for.

Politiet opplevde, i likhet med prester og begravelsesagenter, et stort ansvar for å henvise videre dem som trenger hjelp. Noen hadde positive erfaringer særlig med Livskrisehjelpen og enkelte kriseteam, men ofte blir politiet stående alene med etterlatte etter at ambulanse og lege drar fra åstedet. Man opplever det som tidkrevende og vanskelig å finne frem i helsesystemet og problemer med å henvise til kompetente hjelpere. Politifolkene beskrev manglende oversikt over hvem som kan følge etterlatte opp, hvor hjelpen finnes og hva de kan hjelpe med. Dette fører også til at noen ikke anbefaler hjelp pga. av frykt for at det ikke blir fulgt opp. De savnet en automatikk i oppfølging av enkelthendelser som de som «førstehjelpere|» kunne utløse, jfr.: Det finnes ikke hjelpeapparat for enkelthendelser «...»et system som griper fatt i de pårørende automatisk «... »det er umulig å finne frem til en instans, noen som sier at dette er vår jobb.

Etterlyser samarbeid

Politiet samarbeider nært med presten som vanligvis går med dødsbudskapet. Men i tillegg etterspurte politiet helsetjenestens rolle i forhold til etterlatte. De savnet samarbeid, opplysninger om og «henvisningsmulighet» til f.eks. kriseteamet, eller annet hjelpetilbud som allerede finnes. Ikke minst ønsket de et automatisert tilbud som er enkelt å bruke i en akutt situasjon.

Politiets nøkkelrolle for psykososial oppfølging

Prosjektet har avdekket avmaktsfølelse hos politiet i møte med etterlatte ved selvmord, som er knyttet til svakheter i hjelpetiltak i Bergen kommune. Annen kunnskap tilsier det svært sannsynlig at dette også gjelder mange andre kommuner i Norge i dag. Ved at politiet rutinemessig er involvert ved selvmord, vil politiet kunne spille en nøkkelrolle til at etterlatte får nødvendig hjelp. Her skisseres noen hovedpunkter for en rutine:

• Politiet informerer etterlatte om kommunens kriseteam (KT) og tilbyr seg om å formidle kontakt
• Politiet har ett telefonnummer til KT som de, i overenskomst med nærmeste etterlatte melder fra til
• KT bør ha en vaktordning og kunne rykke ut ved behov
• KT etablerer kontakt med pårørende og har rollen som psykososial ombudsmann.
• KT vurderer behov for nødvendig hjelp i akutt fase og over tid, og påser at prinsipper for traume og sorgbearbeidelse blir iverksatt for alle berørte (se www.kriser.no) (Dyregrov & Dyregrov, 2007)
• KT bør inneha krisekompetanse og utvikle en samarbeidsrelasjon til politiet og andre «førstehjelpere».

Referanser

Dyregrov, K. (2004). Hvilken hjelp ønsker etterlatte ved selvmord? Suicidologi, 9, 8-11.

Dyregrov, K. & Dyregrov, A. (2007). Sosial nettverksstøtte ved brå død. Hvordan kanvi hjelpe? Bergen: Fagbokforlaget.

1 Som helsearbeider/samfunnsforsker bruker vi begrepet «selvmord», som tilsvarer politiets «selvdrap».

Psykiatrisk sykepleier Målfrid Litlere. Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Vest (RVTS-Vest) og forsker, dr. philos Kari Dyregrov. Senter for Krisepsykologi /Nasjonalt folkehelseinstitutt.