4,5 år for å rane politifolk

Dommen falt mot tiltalte, Svein Petter Wåge, den 3. september i år. Han har anket dommen.

– Jeg er fornøyd med dommen fordi den gir et signal om at dette ikke er noe vi skal tåle som politifolk, sier politibetjent Roy Henning Ånestad som uttrykker lettelse over at saken endelig er ferdig.

Fryktet for livet

Klokken var litt over midtnatt en kald februarnatt i år, da Ånestad og hans kollega på patrulje, forsøkte å stoppe Wåge i en rutinekontroll. Da Wåge i stedet for å stoppe, heller tråkket hardere på gasspedalen, fulgte politibetjentene etter og snart fikk de bistand fra to kolleger i sivilt. Ved et gårdstun stoppet Wåge og gikk ut av bilen, men da en av polititjenestemennene fulgte etter, avfyrte Wåge to skudd. Deretter truet han, ved hjelp av pistolen, til seg den uniformerte politibilen og kjørte fra stedet.

I dommen står det at flere av polititjenestemennene fryktet for livet sitt og at de følte seg helt hjelpeløse i situasjonen. Ingen av dem hadde på seg verneutstyr.

At volden og truslene mot polititjenestemennene var av såpass grov karakter gjorde at tjenestemennene, i tillegg til aktor, gjennom rettsaken også fikk hjelp fra en bistandsadvokat. De er de første polititjenestemennene som har blitt truet med skarpt skytevåpen, som har fått slik bistand.

– Jeg var veldig fornøyd med bistandsadvokaten. Hun gjorde en god jobb i retten og var en støtte gjennom hele saken. At vi fikk med bistandsadvokat hjalp oss til å føle at saken ble tatt seriøst, sier Ånestad som var en av de fire polititjenestemennene som ble truet.

Mens aktor jobbet for å overbevise retten om at tiltalte fortjente en straff på nivå med væpnet bankran, jobbet bistandsadvokat Inger Marie Sundes med å sikre at de fire tjenestemennene fikk økonomisk oppreisning for krenkelsene de hadde vært utsatt for.

Høy terskel for bistandsadvokat

At noen tiltales og dømmes for trusler mot polititjenestemenn danner i utgangspunktet ikke grunnlag for krav om oppreisningserstatning, med mindre tjenestemennene har blitt påført skade av psykisk art. Men, siden det i denne saken dreide seg om et væpnet ran av en tjenestebil, kunne erstatningskravet forankres i skadeerstatningsloven. I den står det at den som har blitt utsatt for ran kan kreve oppreisningserstatning.

At de fire var blitt utsatt for et ran var altså hovedårsaken til at de overhodet fikk oppnevnt bistandsadvokat. Noe som også Gulating lagmannsrett understreket da den avgjorde at de fire hadde rett til å få oppnevnt en bistandsadvokat.

"....Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at grovt ran under trussel med skytevåpen er en svært alvorlig forbrytelse der skadepotensialet er meget stort - blant de største. Selv om politifolk har krevende oppgaver som de forventes å løse profesjonelt, er det ikke å forvente at de skal kunne ha et rent rasjonelt og tjenestemessig profesjonelt forhold til denne typen forbrytelser når de selv er ofre for samme..."

Alvorlige tilfeller bør markeres

I følge Sunde burde det imidlertid ikke være nødvendig at tjenestemenn skal utsettes for ran for å kunne fremme krav om oppreisningserstatning. Hun mener at dersom gjerningspersonen tiltaltes både for overtredelse av strl. §§ 127 og 227, kan overtredelse av sistnevnte bestemmelse danne grunnlag for et slikt krav.

– Lagmannsrettens uttalelse bør åpne for at også andre polititjenestemenn kan be om å få oppnevnt en bistandsadvokat når man har vært ute for noe ekstraordinært. Vi har i utgangspunktet et ubevæpnet politi i Norge og det skal ikke høre med jobben å måtte akseptere og tåle, at man uten våpen og verneutstyr skal oppleve reell dødsangst uten at det utløser noen form for økonomisk kompensasjon. De alvorlige tilfellene bør markeres, blant annet ved at også en fornærmet polititjenestemann (som andre "fornærmede") kan få hjelp fra en bistandsadvokat, sier Sunde.