Sammenslåing av politidistrikt til det beste for hvem?
I Moss avis kunne jeg for en tid tilbake lese følgende overskrift: «Ny politireform på trappene - Utreder sammenslåing av politidistrikt.»
Da jeg leste artikkelen, tenkte jeg tilbake på siste reform hvor blant annet Østfold ble samlet til et politidistrikt. Dette skulle bli så bra - både for politiet og ikke minst for publikum - med blant annet mer politi ute i gaten. Politiledelsen prøvde det de kunne å forsvare denne reformen, men min påstand er at både den vanlige politietjenestemann/kvinne og publikum ser i dag at dette, på mange områder, ikke ble noen suksess.
Nå skal altså Politidirektoratet (POD) igjen utrede sammenslåing av politidistrikter, slik at de blir ennå større. Jeg ser at i den nevnte artikkel i Moss Avis, nevnes de samme argumenter for større politidistrikt som man hadde før siste sammenslåing.
Jeg vil her fortelle om et eksempel på hvor galt det kan bli for publikum, når politidistriktene blir for store.
En lørdag i juni kl.22:50 kjørte jeg på et rådyr på gamle E6 i Sverige mellom Svinesund og Strømstad - altså nord for Strømstad. Jeg ringte Operasjonssentralen i Østfold politidistrikt, som straks satte meg over til polisen i Sverige - en operasjonssentral i Gøteborg. Jeg forklarte hva det gjaldt og at rådyret var dødt. Etter å ha gitt mitt personalia og opplysninger om min bil, skulle hun naturlig nok ha en stedsangivelse. Jeg vet ikke hva det heter på stedet, og forsøkte derfor å forklare henne hvor åstedet var i forhold til kjente steder i umiddelbar nærhet. Hun klarte ikke å følge meg og hentet derfor et kart over området. Etter mye om og men sa hun at hun nå visste hvor det var. Jeg fikk beskjed om å legge en hvit plastpose på en gren der hvor rådyret lå og så kunne jeg forlate stedet.
Dagen etter kjørte jeg til polisen i Strømstad og fikk en utskrift av vaktjournalen.
Mandag, to dager etter påkjørselen, kjørte jeg forbi åstedet igjen og fikk se at rådyret lå på samme plassen. Jeg så da nærmere på utskriften og fikk se at hun hadde notert at åstedet var på E6, Skee, Strømstad. Vedkommende, som skulle hente rådyret, hadde selvfølgelig ikke funnet det syd for Strømstad - mange kilometer fra åstedet som var nord for Strømstad og - på gamle E6.
Jeg tenkte at det var best å ring polisen i Strømstad for å få snakke med en tjenestemann som var kjent i området. Men det gikk ikke. Jeg kom til en politisentral i Stockholm hvor jeg ble satt over til den samme sentralen i Gøteborg - altså ikke Strømstad som jeg ba om. Jeg forklarte hvorfor jeg ringte. Hun forsøkte flere ganger å komme inn på «datan» som hun sa, men hun kom ikke inn. Jeg spurte om hun ikke kunne notere det jeg sa på et ark og så få det over på «data›n» når hun kom inn. Nei, det gikk ikke. Hun forsøkte og forsøkte - tiden gikk - og så plutselig ble jeg satt over til en annen operatør. Jeg forklarte igjen hva det gjaldt, at feil åsted var notert i deres journal.
Jeg forsøkte igjen å forklare hvor riktig åsted var. Det var ikke lett og det tok sin tid. Jeg spurte ham om han noen gang hadde vært i området Svinesund - Strømstad. Det hadde han ikke. Til slutt hentet han et kart, og jeg forsøkte å forklare ut fra referansepunkter på kartet. Etter lang tid mente han å vite hvor rådyret var. Han takket så mye for at jeg ringte.
Hele denne telefonseansen tok til sammen ca 20 minutter og var mektig irriterende for meg som publikum.
Hadde jeg visst hvor vanskelig dette var og hvor lang tid det tok, tror jeg ikke jeg hadde ringt. Da fikk heller rådyret bli liggende på stedet.
Jeg tror dette er et eksempel på hva publikum i Norge vil kunne oppleve hvis distriktene blir for store.
Ønsker vi dette?
