Politi anno 2010 - Et politi for befolkningen?

For en som er vokst opp på landet i Nord-Norge på 70-tallet, med en lensmann og lensmannsbetjenter jeg kjente og hilste høflig og respektfullt på hver gang jeg traff dem, er spranget til dagens politi formidabelt.

I begynnelsen av mai opplevde jeg selv et svært alvorlig forhold som gjorde at jeg måtte henvende meg til politiet. Uheldig for meg måtte jeg kontakte operasjonssentralen fredag ettermiddag. Et svært dårlig tidspunkt for politiet i Hordaland.

Etter å ha møtt en svært hyggelig betjent startet runddansen. I løpet av den tiden jeg forsøkte å få kontakt med en ansvarlig enten på krimvakta eller påtale, møtte jeg 6 ulike personer. Jeg ble møtt av betjent M som gav uttrykk for stor irritasjon over at jeg ringte. Deretter vaktsjef G som på mitt spørsmål om å få snakke med krimvakten eller påtaleansvarlig svarte med at «her er det jeg som er sjef».

For noen år tilbake gjorde jeg også et forsøk på å anmelde et forhold til politiet. Den gang i Bodø. Dessverre en søndag. Da var en ellers herlig fjelltur, blitt avsluttet med at jeg ble angrepet av en løshund, slik at blodet silte fra en flenge i benet. Vakthavnende den gang var helle ikke særlig interessert i meg. Jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter. Jeg gav opp politiet.

Gjennom de siste år har fokuset mot politiet i samfunnet vært sterkt tilstedet. Hva fokuset rettes mot, eller hvordan dette påvirker befolkningens muligheter til å få politihjelp når de har krav på det, er et annet forhold. I dag er det mitt klare inntrykk at kvaliteten på de polititjenester, som tilbys befolkningen i Norge, ikke står i forhold til de ressurser og investeringer som er blitt gjort. Og som kontinuerlig gjøres. Heller ikke er den servicen som ytes på noe vis i nærheten av hva befolkningen rent faktisk må kunne kreve.

Jeg har ingen forestilling om at det jeg har opplevd, på noe vis er spesielt, eller for den del arbeidsuhell fra politiets side. Tvert i mot har jeg nok en tanke om at min opplevelse, er sammenfallende med hva mange andre i landet opplever.

Politiets egne brukerundersøkelser de siste årene har vært interessante. De har vist at befolkningen i Norge i stor grad har tillit til norsk politi. Over 80 prosent av befolkningen har tillit til etaten. Tilliten har vært størst i den delen av befolkningen som ikke har hatt noen kontakt med politiet. Straks folk har vært i kontakt med politiet, har tilliten blitt redusert. For et år siden skrev jeg, i en artikkel i Politiforum, at jeg fant tallene den gang merkelig. Og motsatt av hva en ville forvente dersom intensjonene i politiloven, straffeprosessloven mv ble fulgt fullt ut.

I dag har jeg revurdert egen oppfatning. Tallene fremstår som logiske. Og naturlige konsekvenser av den måten norsk politi møter befolkningen, når de har behov for hjelp. Spriken mellom gode intensjoner i lovtekster, samt opplysninger som offentliggjøres i statsbudsjetter og medier om de store ressurser som hvert år går til politiet og som derved burde sikre godt profesjonelt arbeid og ansvarlighet, og den praktiske virkelige verden er stor innen politiets fagområde. Med det reduseres tillit. Også min.

Politiet har i årevis klaget over manglende ressurser, de har hatt store, ressurskrevende arbeidskonflikter og samarbeidsproblemer. Det har vært satt inn store ressurser på prioriterte områder som vold og tvangsekteskap, organisert kriminalitet med hovedtyngde mot bander fra Øst-Europa, samt en sterk økning i bruk av ressurser på vår «amerikanskadopterte» interesse for terrorisme.

Det er lite terrorisme i Bodø-marka og på Fløyen. Desto flere farlige løshunder. At det der imot fremdeles er store konflikter internt i politi- og justissektoren som negativt bremser for godt arbeid, gode resultatet og en sterk profesjonalitet er jeg ikke i tvil om. Det viste mitt møte med politiet i vår. Publikum møter veggen snarere enn et faglig dyktig, serviceinnstilt og profesjonelt politi.

Jeg savner min gamle lensmann og lensmannsbetjentene fra bygda i Nord-Norge. Som liten jente var det kjekt å bli sett og hørt av politiet. Det bygde tillit. Vi trenger et politi som ser og hører folk. Som forstår at det er befolkningen de skal tjene når de er på jobb. Politiet er der for folket og samfunnet - ikke motsatt.

På tide å snu perspektivet!