Bør politiet og påtalemyndigheten skilles?

Det tosporede systemet innebærer at ansvaret for kriminalitetsbekjempelsen er delt mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Riksadvokaten, og det grunnleggende prinsippet er at påtalemyndigheten skal være uavhengig i sine avgjørelser.

Nå rasles det imidlertid med sabler fra flere hold. Forskere, politifolk og fagforening mener tiden er overmoden for en gjennomgang og revurdering av ordningen fra 1887.

Politiets Fellesforbund (PF) har et stående vedtak om at politiet og påtalemyndigheten skal «utvikles som to selvstendige organisasjoner», hvor politikompetansen «skal være førende i straffesaksbehandlingen». De ønsker en NOU (norsk, offentlig utredning, journ. anm.) som skal vurdere om det tosporede systemet er modent for reform – eller utskiftning.

Privatetterforsker og tidligere drapsetterforsker i Kripos, Ola Thune, er en av kritikerne. Han er ikke i tvil om at tiden nå er moden for skilsmisse.

– Det er flere grunner til at jeg mener politi og påtalemyndighet bør skilles, men den viktigste er at juristenes ledelse av etterforskningen er alt for dårlig, sier Thune til Politiforum.

PF vil ha utredning

Mens Thune er klar i sin anbefaling, har PF brukt tid på å utarbeide en rapport om dagens organisering. Rapporten, som ble sluppet i november (PDF), tar ikke stilling til om politi og påtale bør skilles eller ikke, men skal fungere som et grunnlag for diskusjon om temaet.

I rapporten understrekes det blant annet at det finnes «lite forskningsmessig belegg som tydeliggjør at dette systemet er mest hensiktsmessig når det gjelder ledelse, utnyttelse av ressurser, bedre kvalitet eller resultater».

Leder for PF Vest og UNIO-nestleder Kjetil Rekdal, ledet arbeidet med rapporten.

– Det er grunnlag for å se på om vi kan gjøre ting bedre eller annerledes. Vi har et godt samfunn, men om man ønsker å bevare noe man har, må man være villig til også å endre på det. Dette handler om at det er lett at det blir noen dobbeltroller i påtaleleddet. Og det er vanskelig å tjene to herrer, sier Rekdal i et intervju om rapporten i Ukeavisen Ledelse.

I rapporten skisserer arbeidsgruppen fordeler og ulemper ved forskjellige elementer ved det tosporede systemet – som ledelse, todelt ansvar, etterforskning og forebygging. (se fordeler og ulemper i egen faktaboks)

«Det er på høy tid at det kommer en uttømmende vurdering av hvorvidt tiden er inne for å ta en beslutning om politi og påtalemyndighet skal skilles, eller at det skal etableres andre ordninger som er mer hensiktsmessige», påpekes det i rapporten.

Rekdal vet i hvilken retning han går.

– Jeg heller mot å skille politi og påtale. Det er både fordeler og ulemper i dagens system og dette bør utredes grundig, sier han til Ukeavisen Ledelse.

Vanskelige vurderinger

Privatetterforsker Thune bedyrer at han ikke har profesjonsinteresser i utspillet nå som han er ute av politiet. I november utga Thune boka «Byen vest for loven», der han beskriver en rekke straffesaker hvor han hevder at påtalemyndigheten i Bergen har begått alvorlige feil med fatale konsekvenser.

– Det er selvsagt ikke bare i Bergen det svikter. Det begås mange feil av etterforskningsledelsen fra påtalemyndigheten over hele landet. Men det er i Bergen det er verst, mener Thune.

I boka omtaler han en rekke kjente saker, fra Lindås-drapet til Monika-saken.

– Disse sakene har det til felles at de i all hovedsak har funnet sin løsning ved hjelp av private ressurser. Dette er slående eksempler på hvordan påtalejuristene ikke er i stand til å styre og kvalitetssikre etterforskningen, sier Thune.

– Det er vanskelige vurderinger som skal gjøres når man skal bestemme om etterforskning skal iverksettes eller ikke. Det vi ser er at saker som burde etterforskes henlegges, og saker som burde vært henlagt, blir etterforsket. Det er nærmest grotesk hvor mye ressurser påtalemyndigheten sløser bort i saker det går prestisje i, fortsetter han.

Han påpeker at påtalemyndigheten ikke rår over budsjettering, og slikt sett ikke har ansvar for å vurdere kostnadene. Når etterforskningen blir iverksatt, skal dette gjøres i henhold til blant annet føringer fra Riksadvokaten. Der heter det at det er påtalemyndigheten som skal styre etterforskningen og sørge for at den skjer målrettet og objektivt.

– Her svikter det, mener Thune.

– Mange ganger er etterforskningen slett ikke målrettet, og den preges ofte av forutinntatthet og inkompetanse. Jeg må understreke at dette naturligvis ikke alltid skjer, og at det skjer mye bra. Men jeg er opptatt av det som ikke fungerer, fordi det griper så voldsomt inn i enkeltpersoners liv og skjebne. Feil anlagt etterforskning skjer for ofte, og det bidrar til å svekke den generelle tilliten til rettsapparatet.

– Ikke betryggende

I dagens system, er det påtalemyndighetens ansvar først å kvalitetssikre etterforskningen, deretter å vurdere og avgjøre påtalespørsmålet, og til sist å aktorere saken for domstolene.

– Hvor i saken skjer en reell og uavhengig kvalitetssikring? spør Thune.

Han påpeker at domstolen ikke har mulighet til å kvalitetssikre etterforskningen, hvilket heller ikke er deres oppgave.

– De vurderer kun spørsmålet om skyld/uskyld i forhold til tiltalen og de beviser som påtalemyndigheten fremlegger. Hva med de saker som havner for domstolene som er mangelfullt eller uriktig opplyst? Og hva med de sakene som henlegges fordi de er for dårlig etterforsket, og som i realiteten burde ha endt opp med tiltale? Kriminelle går fri, og uskyldige blir i verste fall domfelt.

Thune viser til at rundt 95 prosent av alle tiltaler ender med domfellelse.

– Da mener jeg at påtalemyndigheten har en alt for fremtredende rolle i straffesakskjeden. Dette er ikke betryggende i et rettssikkerhetsperspektiv, sier han.

Thune mener politiet som etat oftest blir sittende med «svarteper» når det reises offentlig kritikk mot etterforskningen. Særlig er dette tilfelle i Bergen, i etterkant av Monika-saken, sier han.

– Påtalemyndigheten er mestere i å fraskrive seg ansvar og skyve dette over på politiet som etat. De dekker seg bak at hverken folk flest eller journalister kjenner til det tosporede systemet, og at det er påtalemyndigheten som har ansvaret for etterforskningen.

Uheldig profesjonsstrid

Noe som ofte trekkes fram, er at jurister uten politifaglig bakgrunn har det formelle ansvaret for å lede politiets operative virksomhet, uten at det stilles krav til lederutdannelse eller kompetanse innenfor etterforskning eller politifag.

– Etterforskning er et nokså komplisert fag der god utdannelse og erfaring er avgjørende forutsetninger for å lykkes godt. Juridikum er selvsagt bra for lovforståelsen, men jussen er ikke det som er komplisert innen etterforskning. Utfordringen er å finne rett faktum, og vite hvordan dette skal gjøres også når ressursene er små. Og det må utvilsomt stilles langt strengere krav til ferdighetene til de som er satt til å lede og kvalitetssikre etterforskningen, sier Thune.

Han mener systemet med integrert påtale har skapt en uheldig profesjonsstrid mellom politifolk og påtalemyndighetens representanter.

– Slik dette fungerer, skaper det uklar ledelse. Hvis noe går galt, er det vanskelig å se hvem som har ansvaret. Monika-saken er et tydelig eksempel på dette. Etterforskningen blir kritisert, og politiet ble sittende som syndebukk, til tross for at det var påtalemyndigheten som gjorde feil. Det forelå en rekke omstendigheter og bevis som talte for hva som sannsynligvis hadde skjedd, og som ga føringer for ytterligere etterforskningskritt. Men den som ledet, altså påtalemyndigheten, forsto ikke, eller ville ikke forstå verdien av bevisene som etterforskerne la frem, sier Thune.

Privatetterforskeren mener mange politijurister og statsadvokater tror de kan politietterforskning bare fordi de har gjennomført jusstudiet.

– Min erfaring er nokså entydig, dette er de ikke gode på. Og det er jo heller ikke så rart, siden de er uten utdanning og trening på dette området.

Et argument er at det vil bli vanskeligere for politiet å få medhold i begjæringer om pågripelser og ransakelser hvis det blir et skille.

– Tvangsmidler er alvorlige inngrep mot enkeltpersoner, og dersom praktiske eller lettvinte hensyn er det avgjørende argumentet for å ha integrert påtale i politiet, er det virkelig grunn til bekymring for rettssikkerheten, er Thunes kommentar til det.

– Unngå skjev start

Som privatetterforsker kommer Thune som regel inn i straffesaker etter at etterforskningen er avsluttet. Han sier han ofte ser at det er i initialfasen at det har gått galt, og at det er der han gjerne finner feil.

– Det som gjøres i starten kan gjerne sammenlignes med å hoppe på ski. Dersom man ikke treffer hoppkanten, er det nesten umulig å få til et godt svev. Det samme gjelder en etterforskning; kommer man skjevt ut, er det meget vanskelig å rette opp dette, sier Thune.

Derfor er det viktig for etterforskningsledere å gjøre riktige grep og legge den riktige strategien fra starten av i etterforskningen. Der kommer politikompetansen inn.

– I prosessen med å skrive boka «Byen vest for loven», er jeg blitt klar over at påtalejuristene har tatt over som etterforskningsledere i mye større grad enn jeg opprinnelig trodde. Jeg oppfordrer politiet til å ta tilbake denne rollen. Dette har med grunnleggende trygghet og rettsikkerhet å gjøre. Politifolk med relevant bakgrunn må utdannes og trenes til å være etterforskningsledere i ordets rette forstand. Kutt ut profesjonsstriden og prestisjen, og la politifolk slippe til, sier Thune.

Han mener det også er problematisk at de som skal vurdere påtalespørsmålet samtidig er tett på og styrer etterforskningen.

– Det blir for tett. Vi blir alle påvirket av rollene våre, og vi gjør alle feil. Det er fort gjort å gå i den beryktede «bekreftelsesfellen» og miste fokus på objektiviteten. Og prestisjen over å få rett, tar lett overhånd. Ved å skille politi og påtale, vil påtalemyndigheten være upåvirket av etterforskningen, og bli et ekstra – og reelt – ledd for kvalitetssikring under vurderingen av påtalespørsmålet Dette er en god løsning som vil bedre rettssikkerheten. Det er nok en grunn til at Norge og Danmark er de to eneste landene i Europa som ikke har adskilt politi og påtale, sier Thune.

Evaluerer seg selv

Han trekker fram granskningene i etterkant av Monika-saken, og mener det er svært problematisk at påtalemyndigheten her i praksis etterforsket og avgjorde påtalespørsmålet mot seg selv. Granskningen ble gjennomført av Riksadvokaten, med statsadvokat Bjørn Kristian Soknes som leder av granskningsgruppen.

– Rapporten etterlater det inntrykk at en var mest opptatt av å evaluere det enkelte etterforskningskritt. Det var naturligvis ikke der problemene ligger. Det som gikk galt, var inkompetanse og svikt hos den som skulle lede, fatte beslutninger og kvalitetssikre etterforskningen. Jeg mener utvalget pakker inn kritikken mot påtalemyndigheten, sier Thune.

Statsadvokat Soknes, påpeker han, er selv en del av påtalemyndigheten.

– Og det er kanskje ikke så enkelt å kritisere sine egne, heller ikke selve sjefen, nemlig Riksadvokaten, som til syvende og sist er den øverste ansvarlige når noe så fundamentalt går galt. For meg fremstår en slik granskning som «bukken og havresekken». Det er også noe underlig at påtalemyndigheten ved Riksadvokaten i realiteten beordrer granskning av seg selv og sitt eget ansvarsområde. Dette er ikke spesielt tillitsvekkende, sier Thune.

I rapporten fra Soknes-utvalget påpekes det enkelte konkrete feil ved etterforskningen, mens årsakene bak – ledelsesvikt i alle ledd, ifølge Thune – ikke blir påpeket.

– Arbeidsgruppen skriver at de ikke har noe godt svar på hvordan presumtivt kompetente mennesker kunne unngå å se at den teorien som preget etterforskningen, trolig var feil, og hvorfor målet med etterforskningen ble å oppnå en bekreftelse på den etablerte teorien.

Dette mener han arbeidsgruppen naturligvis har sett, men at de unnlater å påpeke det.

– De skriver blant annet at slike kollektive feil best kan forebygges gjennom krav til kompetente etterforskningsledere og et kvalitetssikringssystem som avdekker og korrigerer for feil. Og der ligger jo svaret, nemlig at de som er satt til dette ikke har tilstrekkelig kompetanse, eller at de ikke gjør jobben sin. Og hvem er det? Jo, påtalemyndigheten representert med påtalejuristen, statsadvokaten og til syvende og sist Riksadvokaten.

Thune problematiserer også Spesialenheten for politisakers etterforskning. Også Spesialenheten er en del av påtalemyndigheten, direkte underlagt Riksadvokaten.

– Dermed etterforsket Spesialenheten i praksis sine egne kolleger i linjen, og følgelig også sin egen sjef, Riksadvokaten, han som da også har det øverste påtalemessige ansvar i den saken han selv er en mulig mistenkt. Litt forenklet: I Monika-saken ser vi at påtalemyndigheten gransker seg selv, de etterforsker seg selv, og de avgjør selv påtalespørsmålet mot seg selv, sier Thune.

– Det er på tide at vi alle tar inn over oss at påtalemyndighetens dominerende roller og dobbeltroller i straffeforfølgningen ikke tjener verken rettssikkerheten eller tilliten til myndighetene. Nå må vi tørre å ta debatten om å skille politi og påtalemyndighet, noe som etter min mening skulle vært gjort for lenge siden.

Et viktig prinsipp

Riksadvokat Tor-Aksel Busch har tidligere uttrykt motstand mot å skille politi og påtalemyndighet. Han har ikke skiftet mening. Busch sier til Politiforum at det for ham er et viktig prinsipp som må ligge til bunn i alle diskusjoner om det tosporede systemet:

– Utgangspunktet må være den brede enigheten om at politikere ikke skal kunne influere på den enkelte straffesak. Man skal ikke reise langt utenlands før man kan oppleve politisk innblanding i enkeltsaker. I vårt land er det en bred enighet om at vår uavhengighet er et godt, demokratisk prinsipp, som ble etablert ved innføringen av straffeprosessloven av 1887. Hvis man holder fast på dette, så blir det en etat utenfor de rene politiske institusjoner som må ha ansvaret for straffesaksbehandlingen. I vårt land er det altså påtalemyndigheten, forklarer Riksadvokaten.

Det er dette prinsippet som er kjernen i dagens tosporede system.

– Et alternativ for noen synes å være at Politidirektoratet (POD) skal ha ansvaret for etterforskningen inntil den er fullført. Etter mitt syn er man da på ville veier. Det er ingen farbar løsning, fordi politidirektøren er underlagt full styring av justis- og beredskapsministeren og således kan instrueres i alle enkeltsaker. Sier man at POD skal ha ansvaret, så politiserer man prosessen. Det vil være et tilbakeskritt som savner sidestykke, endog i utviklingen av det norske demokratiet, sier Busch.

Utredning bør vente

Han mener dagens system innebærer at politikere ikke engang skal kunne mistenkes for å influere på enkeltsaker. Riksadvokaten viser til blant annet Treholt-saken som et eksempel på en sak med politiske implikasjoner, hvor påtalemyndighetens uavhengighet har vært viktig.

– Jeg er overrasket over at ikke flere tar utgangspunkt i dette prinsippet, som er et gode ikke bare for demokratiet, men for politiet og påtalemyndigheten. Det forundrer meg meget. Ønsker man et skille, må man se etter andre alternativer. Men også de må innebære en etat med ansvar for straffesaksbehandlingen som ikke er underlagt politisk kontroll.

Busch påpeker at det er nettopp dette det tosporede systemet handler om – dette systemet er ikke et spørsmål om nivå én i påtalemyndigheten skal være integrert i politiet.

– Jeg tror ikke det vil være politisk vilje for å endre det tosporede systemet. Men en utredning av integrert politi og påtalemyndighet, det er selvsagt fullt mulig. Alle systemer bør evalueres fra tid til annen. Men tidspunktet for å sette i gang en større utredning nå er mindre heldig, med alt som skjer i norsk politi. Inntil reformen og POD får satt seg, for det skjer også mye i direktoratet, bør en slik utredning vente.

– Ser du at det er behov for en slik utredning?

– Etter mitt syn fungerer dagens ordning godt. Jeg ser i og for seg ikke noe akutt behov for utredning nå, men på prinsipielt grunnlag mener jeg alle systemer, som nevnt, bør evalueres fra tid til annen, svarer Busch.

Teoretisk problemstilling

Privatetterforsker Thune mener på sin side at politisk innblanding er «en teoretisk problemstilling som fremstår som en bortforklaring, snarere enn at den er reell».

– Vi kan helt sikkert se hen til hvordan andre land som vi kan sammenligne oss med, har ordnet dette, som for eksempel Sverige, Tyskland eller Storbritannia. Påtalemyndigheten vil naturligvis uansett bestå som en uavhengig enhet som avgjør spørsmålet om påtale, og de skal fortsatt aktorere sakene for domstolen. Så jeg ser ikke helt problemet. Når det er sagt, Politidirektoratet som er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og statsråden, og dermed er såkalt politisk styrt, har allerede en posisjon der de både direkte og indirekte har vesentlig innflytelse på straffeforfølgningen gjennom etatsstyring og tildeling av ressurser, mener privatetterforskeren.

Han mener det også eksisterer en profesjonsarroganse, gjennom at påtalejurister avfeier faglig kritikk og er lite lydhøre for etterforskernes standpunkter.

– Jeg opplever også statsadvokatene som avvisende. Det finnes til dels holdninger som etter min mening er helt uakseptable, og som gjør det vanskelig å varsle om urett. Dette dokumenterer jeg i min siste bok. Der viser jeg hva som går galt, hvorfor det går galt, hvordan det går galt, hvem som har ansvaret, og jeg viser de alvorlige konsekvensene, sier Thune, som bedyrer at han ikke har vikarierende motiver for å gå ut som han gjør.

– Paradoksalt nok er det slik at jeg tjener penger på at politi og påtalemyndighet ikke gjør jobben sin, og at folk må «kjøpe seg» rettssikkerhet, sier han.

Thune er redd at sakene fra Bergen som han omhandler i sin bok, kun er symptomer på at noe er alvorlig galt.

– Dette gjelder selvsagt ikke kun Bergen, og jeg tror ikke det er så vanskelig å rette opp slagsiden. Men da må man være villig til å finne årsaken til at det går så galt, og ikke kun fokusere på symptomene. Jeg oppfordrer Politidirektoratet, Riksadvokaten og justispolitikere til å bidra til en god og saklig debatt som kan føre til endring av en tilstand som vi som representerer fellesskapet, ikke kan akseptere, sier privatetterforskeren.

– Den beste løsningen

Riksadvokat Busch sier at han ikke ser på ordningen med integrert politi og påtalemyndighet som en alenestyrt juridisk virksomhet.

– Det er samarbeidet mellom det politifaglige og det påtalefaglige som er vår store fordel. Godt samarbeid mellom påtalefaglig ledelse og politifaglig ledelse, gir de beste løsninger og det beste resultatet. Det gir muligheter til å spisse etterforskningen, til å gi riktig retning, og sørge for at bevistemaene blir riktige, sier Busch, og fortsetter:

– Og det er ingen som har snakket så varmt de siste årene om viktigheten av god politifaglig etterforskningsledelse som meg. De siste årene har det vært for liten oppmerksomhet om slik ledelse og viktigheten av denne. Men det må rettes opp på annen måte enn skille. Her har etterforskningsløftet mye bra for seg, og jeg håper det gir bra resultater.

Riksadvokaten understreker at dersom påtalemyndighetens laveste nivå ikke er integrert i politiet, så vil ikke det gjøre påtalemyndighetens ansvar for etterforskningen mindre.

– Jeg kan godt lede en påtalemyndighet som er skilt fra politiet. Men ansvaret blir ikke mindre, direktivene for prioriteringer vil ikke bli færre. Jeg ser ikke at det vil føre til endringer av substansiell karakter. Påtalemyndigheten må ha ansvar for etterforskningen om man holder fast i det prinsipielle utgangspunktet. Ta Sverige; en svensk «åklagare» vil i en middels sak ha minst like stor innflytelse på etterforskningen som en påtalejurist har i Norge, mener Busch.

Bedre rettssikkerhet

Han legger ikke skjul på at han fortsatt er en tilhenger av dagens ordning.

– Så er det selvfølgelig fordeler og ulemper med den. Men når noen bruker enkeltsaker som eksempel på systemets utilstrekkelighet, så reagerer jeg på det, sier han, og viser til Monika-saken.

– Den fremstilles som at den har blitt henlagt av en påtalejurist mot politifaglige råd. Vi har gjort en veldig grundig gjennomgang av flere saker før vi konkluderte at det var grunnlag for tiltale mot ekssamboeren til Monikas mor og ikke grunnlag for personlig straffansvar mot noen i politiet. For oss som har gått gjennom saksdokumentene, er det ikke noe der som bærer bud om at det var noen uenighet mellom det politifaglige og det påtalefaglige i den første konklusjonen som ble truffet. Jeg er forundret over gjenfortellingen her, og reiser spørsmål ved faktagrunnlaget.

– Både Politiets Fellesforbund (PF) og Ola Thune problematiserer det i dagens system er samme myndighet som har den juridiske ledelsen av en etterforskning, som skal kontrollere og vurdere den samme etterforskningen. Dette mener det kan være et rettssikkerhetsproblem.

– Jeg har sett at man er opptatt av rettssikkerheten, at påtalejurister identifiserer seg for mye med etterforskningen, og når tiltalen skal avgjøres, har de ikke nok distanse til det ferdige produktet. Dette er absolutt en problemstilling, svarer Busch.

Han mener det er vesentlig at man i denne diskusjonen også tar med seg rettssikkerhet under hele etterforskningen.

– Og rettssikkerheten underveis i etterforskningen blir definitivt bedre når påtalefaglig og politifaglig ledelse jobber tett sammen. Så må vi huske på at for de middels alvorlige og de mest alvorlige sakene, er tiltalespørsmålet lagt til henholdsvis Statsadvokatene og Riksadvokaten. Og vi er ikke sandpåstrøere. Vi er reelle behandlere av etterforskningsresultatet. Problemet kan være i de sakene der politijuristene har myndighet til å avgjøre sakene påtalemessig. Det er tallmessig mange saker, men det er de mindre alvorlige sakene. Også der ligger det en lovlighetskontroll under domstolene, forklarer han.

– Jeg mener det er en god løsning at påtalejuristen tar seg av mengdesakene, det er ikke en aktuell problemstilling at politijuristene skal avgjøre mer alvorlige saker. Jeg tenker at vårt system som det er i dag, gir økt rettssikkerhet under etterforskningen, fortsetter Busch.

Ikke uproblematisk

PF og Thune ser det som problematisk at POD, som har det politifaglige totalansvaret, personalansvaret og budsjettansvaret for politiet, ikke har fagansvaret for straffesaksarbeidet. På den måten er politidistriktene underlagt to styringssystemer, mener de.

– Ser du at det kan være problematisk?

– Det er klart det er noen utfordringer her, men det er en konsekvens av det prinsipielle utgangspunktet som jeg mener PF ikke har tatt innover seg. Så ser jeg også at enkelte sier det er vanskelig med prioriteringene fordi de kommer fra ulike hold. Det er i stor grad en myte vi har levd med i mange år. Våre prioriteringer i straffesaksbehandlingen er ganske få, og de ligger fast over tid, sier Busch.

Han viser til at det ikke er tette skott mellom prioriteringene fra Riksadvokaten og POD.

– Det er ikke slik at vi sitter her og tenker kun med utgangspunkt i det vi selv måtte mene. Vi henter våre prioriteringer i de sentrale stortingsdokumentene og budsjettproposisjonen. Det er ingen tvil hos meg at i et demokrati, er det selvsagt politikerne som trekker opp rammene for prioriteringene. POD og vi skal operasjonalisere dette. Så prioriteringene har felles utgangspunkt og er sammenfallende i stor grad.

Riksadvokaten understreker at både de og POD har innflytelse på budsjettproposisjonen fra Justis- og beredskapsdepartementet.

– Før vi og POD sender ut prioriteringer, har vi en dialog. Prioriteringene avstemmes mot hverandre, og skal ikke oppleves som forskjellige. Da har ikke vi og POD gjort jobben vår godt nok. Så sies det som nevnt at signalene vi sender ut er forskjellige, men det har vi aldri fått i konkretisert form. Uansett er mitt poeng at hvis påtalemyndigheten fortsatt skal ha ansvar for straffesaksbehandlingen, vil vi ikke gi slipp på slike prioriteringer. Vi kan ikke bli passive mottakere av et produkt vi ikke har innflytelse over.

Ønsker mer kompetanse

Et annet ankepunkt hos PF, er at dagens system medfører at påtalemyndigheten i stor grad bestemmer politiets prioriteringer. Mens politiets hovedoppgave er forebygging av kriminalitet, skal påtalemyndigheten håndtere kriminalitet som har skjedd. Dette kan føre til en nedprioritering av forebyggende politiarbeid, mener PF.

– Jeg er opptatt av at forebygging er en svært viktig del av politiets virksomhet. Forebygging og etterforskning skal ikke konkurrere med hverandre. Den jobben påtalemyndigheten gjør, virker også forebyggende, gjennom den allmennpreventive effekt, understreker Busch. En viktig oppgave for politimestrene er å avstemme innsatsen slik at både tradisjonell forebygging og etterforsking er på plass.

En annen av utfordringene som PF og Thune bringer til torgs, er at politijurister kan tiltre jobben uten at det stilles krav til formalkompetanse innenfor etterforskning.

– Det er en diskusjon jeg i aller høyeste grad ønsker velkommen, sier Busch.

– Politiet er en kunnskapsbedrift, og vi bør arbeide for bedre kompetanse på alle nivåer. Politihøgskolen (PHS) har vært forbilledlig ved å åpne for deltakelse på sine kurs fra alle nivåer i politiet. Jeg oppfordrer alle i større grad å delta på kompetansehevende tiltak enn det som reelt sett gjøres i dag. Men dette kan heller ikke sees løsrevet fra det faktum at mange etterforskere i dag er svært unge, med kort fartstid. Etterforskning var dessuten et mer sentralt fag på PHS tidligere. Det mener jeg er en viktigere diskusjon. Jeg er positiv til økt kompetanse både for etterforskere og politijurister, men at det er et grunnlag for å skille politi og påtale, har jeg vanskelig for å se, fortsetter han.

Åpen for utredning

Mange vil nok ta til orde for at uenigheten om dagens organisering dypest sett handler om en profesjonskamp mellom politiutdannede og jurister. Riksadvokaten ser argumentasjonen.

– Det kan godt hende at det har elementer av en profesjonskamp. Da dette i sin tid kom opp, opplevde politifaglig personell åpenbart at jurister blokkerte for en hel del lederstillinger. Men det er ikke lenger en aktuell problemstilling nå, sier han.

Busch viser til sine egne erfaringer da han jobbet som politijurist.

– Jeg hadde aldri den reelle følelsen av at jeg var en del av en profesjonskamp da. I det daglige fungerte dette godt, og jeg mener det fungerer minst like godt i dag. Jeg kjenner mange etterforskere, og folk jeg snakker med, bedyrer at dette går bra i det daglige, understreker han.

– Ser du for deg at det kommer til å komme endringer i dagens ordning?

– Jeg ser ikke bort ifra at vi vil få en utredning. Så får vi stille oss åpne i vurderingene når alle fakta er på bordet, men jeg ser ingen fordeler med et skille der vi står i dag. Jeg håper ingen vil ofre påtalemyndighetens uavhengighet på dette «skillealteret», og det er det viktigste, svarer Riksadvokaten.

– Når vi har politikere som av mediene hver dag presses til å vise handlekraft i alle sammenhenger, er vi på ville veier om vi åpner for politisk innflytelse i enkeltsaker.

Derfor, sier Busch, er han glad for at det i forslaget til ny straffeprosesslov som ble lagt fram tidlig i november, legges opp til en ytterligere styrking av påtalemyndighetens uavhengighet fra politiske myndigheter. Dette gjennom at Kongen i statsråd ikke skal inneha påtalemyndighet, og at det tas inn et krav om «uavhengig anklage» i Grunnloven § 96.

– Slik tas påtalemyndighetens uavhengighet ett skritt videre, sier Busch. Dette er viktig og riktig.

Riksadvokaten har sterke meninger om det tosporede systemet – men er også ydmyk på egne vegne:

– Når man har holdt på så lenge som meg, er det en reell fare for å være for preget av tradisjon, sier han.

– Men på den annen side har jeg sett systemet fra forskjellige utsiktsposter, og er glad i det. Jeg mener dette er et system som får ut det beste i norsk politi. Dersom en god og kompetent påtalefaglig og politifaglig ledelse er på plass, da fungerer dette bra. Det tror jeg svært mange av PFs medlemmer også er enige i.