– Folk er lei sutring og klaging

Torsdag den 23. mai 2013 tar Sigve Bolstad heisen ned fra Politiets Fellesforbunds (PF) lokaler i Møllergata i Oslo. Når skyvedøren åpner seg, går 48-åringen fra Lødingen i Nordland bort til inngangsdøra. Ute regner det lett.

Bolstad tar fram paraplyen i det han går ut i Oslo-kvelden. Han har akkurat fått vite det resten av Norge snart skal få høre: Arne Johannessen går av etter 13 år som leder av PF.

– Det første jeg tenker, er at det er uvirkelig at Arne skal slutte som forbundsleder. Nyheten kommer plutselig på meg. Så tenker jeg «det stemmer nok ikke, Arne kommer nok til å fortsette». Når det går opp for meg at han faktisk ikke kommer til å fortsette, føler jeg på et veldig stort ansvar for PF.

Tobarnsfaren Bolstad er på dette tidspunktet fortsatt fagforeningens nestleder, en stilling han har innehatt siden landsmøtet i Alta i 2010. Mens han begynner på spaserturen mot politihuset på Grønland, synker det inn at det nå erhansom skal være PFs øverste leder.

Bolstad tar opp telefonen. Holder paraplyen og en veske i den andre hånden.

– Det surrer mange tanker i hodet mitt akkurat da. Jeg vet jo at det kommer til å bli et stort trykk. Den første jeg ringer på vei til politihuset, er kona.

Når kona Liv svarer i den andre enden, vet Bolstad allerede hva hun kommer til å svare.

– Hun sier «lykke til, du har full støtte fra oss tre her hjemme». Det var ingen diskusjon. Alle slike valg som jeg har gjort fra min side, har vært i overenstemmelse med familien. Også da jeg ble valgt til forbundsnestleder i 2010, pratet jeg og kona om det eventuelle neste steget.

Denne mai-kvelden skritter han til topps i PF.

Naturlig opprykk

Ett år og to måneder har gått siden Bolstad, nå 49 år, ble leder for politiets mektige fagforening. Tilfeldig er det ikke at den målbevisste nordlendingen klatret helt til topps. Helt siden han begynte som tillitsvalgt på Grønland politistasjon i 1989, har Bolstad vært en fagforeningsmann.

– Jeg har alltid syntes at fagforeningssporet har vært interessant, og husker at jeg gjerne ville bli leder for Oslo politiforening (OPF). Det var jeg tidlig tydelig på. Da jeg ble valgt som forbundsnestleder i Alta i 2010, hadde jeg selvfølgelig gjort meg opp en mening om at det neste naturlige ville være å bli leder. Jeg mener at når man går for et nestlederverv, må man også ha gjort seg opp mening om man er beredt til å bli leder, sier Bolstad.

Han ønsker å presisere at han aldri har hatt noen hast med å ta på seg nye verv.

– Jeg har alltid trivdes godt i de rollene jeg har vært i.

Det gjør også Bolstad i rollen som PF-leder. Selv om han hadde vært sjef for PFs største lokallag OPF i åtte år da han tok over etter Johannessen, var det en overgang å rykke helt til topps.

– Jeg hadde et lite konkurransefortrinn med en bred fagforenings-CV og arbeids-CV, så jeg fikk ikke jobben «rett i fleisen», for å si det sånn. Men det å være toppleder innebærer at man sitter med hele ansvaret. Det er ingen overraskelse, men fører til beinharde prioriteringer. Jeg skulle gjerne være til stede både to, tre og fire steder samtidig, sier han.

En del av jobben er å bygge opp merkevaren PF.

– Å gi PF størst mulig gjennomslagskraft innebærer mye alliansebygging. Det er en lang liste med personer jeg kunne hatt samtaler med. I en ideell verden kunne jeg gjort det døgnet rundt.

Markant kursendring

Den viktigste enkelthendelsen som har gitt mer rom for utadrettet virksomhet for Bolstad, er ansettelsen av Lars Øverkil som generalsekretær i PF. Øverkil har hovedansvaret for PFs indre anliggender, mens Bolstad har brukt mye tid på å være tilstede på årsmøter og samlinger, og på å pleie nær kontakt med både lokallagsledere, politiledelse og politisk ledelse.

Ansettelsen er i tråd med en av Bolstads kjepphester: Å bygge gode team rundt seg.

– Trespannet med forbundsleder, nestleder Unn Alma Skatvold og generalsekretær Øverkil er viktig, og gir meg større spillerom til utadrettet virksomhet. Det har vært meget verdifullt å reise ut, hvor det eneste på agendaen er å treffe folk og å prate med folk. Dette har jeg tenkt å fortsette med, sier Bolstad.

Målet er mer og bedre samhandling, og PF-lederen trekker fram PFs nye samarbeidslinje som kanskje den største forskjellen mellom fagforeningen nå og tidligere. Det store vendepunktet, mener han, var 22. juli 2011.

– Etter 22. juli blir man som fagforeningsleder mer ansvarliggjort. Samfunnet stiller større krav til samhandling med andre utenfor PF. Det betyr at norsk politi og fagforeningen i større grad må jobbe og stå sammen for å lykkes med å få et bedre politi. Det har blitt viktigere å være enige om virkemidlene for å få til dette. I dag har vi en god dialog helt til topps i Politidirektoratet (POD) og departementet.

Bolstad mener dette er en markant kursendring som har pågått de siste fem-sju årene, og også har sammenheng med politikonflikten i 2009.

– Jeg tror både politikere og folk er lei av det de oppfatter som sutring og klaging, som en kravmentalitet. Man må informere og samhandle på en annen måte nå enn det man måtte før. Dette økte kravet til samhandling har jeg også merket internt i PF, blant medlemmer og tillitsvalgte. Det betyr at jeg som toppleder for PF må bidra til å søke de mulighetene som ligger til bedre samhandling, både politisk, og opp mot departementet og andre samarbeidspartnere. Der ligger det en endring, en stor endring.

Lav medieprofil

Bolstad og PFs samarbeidslinje innebærer også at fagforeningen utad skal spille på flere enn bare forbundslederen. Både nestleder Unn Alma Skatvold og PFs lokallagsledere skal brukes for å synliggjøre PF og PFs politikk.

– Jeg er veldig opptatt av at lokallagene tar sin rettmessige plass og ansvarliggjøres, så stoler jeg på at vi er enige om politikken og kursen. Vi er avhengige av lokallag som hver dag gjør jobb for PF ute i distriktene. Det er der politikken avgjøres, forklarer han.

Om nestleder Skatvold sier Bolstad at det for ham «har vært helt avgjørende å bruke henne mye».

– Hun er jo i det daglige ute i et lokallag, som leder i Østfold. I tillegg er hun en viktig politisk sparringspartner for meg, og er også med på å avlaste meg på mange arenaer. Gjennom å gi et ansikt til PF på andre arenaer enn der jeg er, bidrar også hun til å løfte merkevaren PF.

– Under din tid som leder, har PF lagt om strategien og blitt mindre synlige i media, som dere fra enkelte hold har blitt kritisert for. Hvordan synes du omleggingen har fungert?

– For det første har det vært et bevisst valg. Det har vært et valg som hele organisasjonen har stilt seg bak. Vi har dempet mediebruken på de sakene vi ikke har de tunge vedtakene på. I saker som berører lønns- og arbeidsvilkår, store vedtak og våre hovedsatsingsområder, har vi fortsatt den samme medieprofilen, svarer PF-lederen.

Dette relaterer han igjen til 22. juli, hvor han i etterkant oppfatter det som at samfunnet ikke lenger er rede til å ta innover seg for mange utspill fra fagforeningen.

– Det ble oppfattet negativt, som at «der kommer PF igjen». Verdien av medieutspill er ikke så stor nå, som den var på gitte tidspunkter for noen år siden, mener Bolstad.

– Føler du at du har fått satt ditt preg på organisasjonen og lederrollen i PF?

– Jeg føler at vi er på god vei, men det er enda en vei igjen å gå. Det i seg selv føler jeg er inspirerende. Jeg er opptatt av at PF skal ha mange ben å stå på, at ikke alt skal hvile på en persons skuldre.

Møtte stengt dør

PF-lederens første drøye år i sjefsstolen har vært krevende. Politianalysen ble lagt fram kort tid etter at han tiltrådte, og endringene den kommer til å føre med seg, vil definere politiet i lang tid framover. Samtidig har den nye regjeringen lovet en sterkere satsing på politiet, en lovnad PF er opptatt av å følge opp.

Og i vår var det klart for Bolstads første hovedoppgjør som PF-leder.

– Det var en enorm utfordring, sier han.

– Da fikk vi virkelig føle at storpolitikken kom. Slik har det også vært tidligere, men i år lå det et beinhardt krav om at en ikke skulle bevege seg bort fra 3,3 prosent, uansett gode argumenter. Vi merket at det var slik det skulle bli, fortsetter Bolstad.

Medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår er PFs hovedsak, og nettopp lønnsarbeidet har vært en rød tråd i Bolstads karriere om tillitsvalgt. Det handler om å gjøre det attraktivt å søke seg til politiet. Under årets oppgjør opplevde Bolstad det vanskelig å nå fram.

– Selv om vi fikk gjennomslag for noe, opplevde jeg som PF-leder at noen sentralt i regjeringen hadde så til de grader stengt døra.

– Det var ikke mye handlingsrom i forhandlingene?

– Nei.

– I spalten «Sigve sier» i forrige Politiforum, skriver du om hovedoppgjøret at Unio må lære av sine feil. Hva sikter du til da?

– Lønnsarbeid handler om at man må jobbe fortløpende og intensivt både opp mot departement og direktorat. I tillegg må vi forberede oss enda bedre internt i Unio stat, og gjøre noen avklaringer rundt strategiske valg. Dette må vi ta internt. Men det ligger i strategivalget, at man noen år har fokus på ting som ikke har store, økonomiske konsekvenser, men er viktige for framtiden.

(Teksten fortsetter under bildet)

Prioriterer familien

Som leder for OPF er Bolstad vant til hektiske arbeidsdager, men opprykket til toppleder førte til en ytterligere arbeidsbelastning. Lange dager, ofte på reisefot, krever sitt. Trykket er høyere.

– Jeg gjør en god del av det samme som da jeg var lokallagsleder, bare ganget med ti. I det legger jeg at det er en stor, tung og krevende oppgave å være lokallagsleder. I OPF var det i min tid tre personer på kontoret, i PF er vi 24. Oslo har ansvar for Oslo, PF har ansvar for hele landet. Det er mer krevende å være tilgjengelig og være til stede i hele landet enn bare i Oslo, forklarer Bolstad.

– Hvordan sjonglerer du den nye jobben og familielivet?

– Jeg er heldig som bor i Oslo, siden en del av aktiviteten foregår der. Med tanke på tid og familie, er det et privilegium å bo der det meste av aktiviteten skjer, svarer tobarnsfaren.

Han trekker fram delegeringen av ansvaret som et element som gjør det lettere å være toppleder.

– Det finnes bare en forbundsleder, og slik skal det være. Men generalsekretæren håndterer nå forbundskontoret, og jeg har også tillit til at medarbeiderne leverer. Når mediene ringer om saker, så har vi en politikk og en rød tråd slik at også forbundsnestlederen kan svare opp. PF har mange dyktige ansatte og tillitsvalgte på forbundskontoret og ute i lokallagene. De gjør en god jobb, det samme gjelder forbundsstyret. Det noe av suksesskriteriet.

– Hvordan takler du ansvaret som ligger i topplederrollen? Hva gjør du for å få overskudd?

– Jeg prioriterer familien høyt. Det gir meg energi. Jeg trener også en god del, og forsøker å ikke tenke fagforening døgnet rundt, selv om det jeg driver med på mange måter er en livsstil. Men jeg får en del andre impulser også.

Hjemstedet Lødingen, og ferie hos foreldrene, er et sted han oppsøker for både ro og aktivitet. I sommer deltok han for sjette gang på sykkelløpet «Lofoten insomnia», sammen med gode venner.

– For min del er det en pakke med å komme hjem, besøke foreldre, være sosial med gode venner og å trene. Jeg legger ikke skjul på at en del tanker klekkes ut og brikker faller på plass under gode, lange sykkelturer. Samtidig er det ikke slik at jeg ikke får sove om kvelden, at jeg ligger våken og tenker fagforening.

– Da kunne du ikke hatt en slik jobb?

– Nei, da hadde det blitt for krevende.

– Har bred støtte

På fjorårets PF-landsmøte i Sarpsborg ble Bolstad formelt valgt som forbundsleder i ett år, og sitter nå ut Arne Johannessens opprinnelige siste periode. Til høsten kan han få to nye år, når det neste landsmøtet går av stabelen i Bodø i november.

Bolstad stiller naturligvis som kandidat til ledervervet. Men frykter han konkurranse?

– Jeg er forberedt på alt. Man sitter i en politisk posisjon, da må man forvente det, sier PF-lederen.

– Føler du at du har støtte i organisasjonen?

– Ja. Jeg føler at jeg har bred støtte.

– Hva blir det viktigste for PF og forbundslederen de neste to årene?

– Det blir å videreføre det gode arbeidet som gjøres i dag. I det ligger blant annet å fortsatt jobbe beinhardt mot PFs vedtak og en bedre lønnsutvikling, å samarbeide med hovedverneombud Audun Buseth om HMS-arbeidet, samt å sørge for gode prosesser og god involvering av tillitsvalgte.

– Du er prosessorientert?

– Jeg tenker som så at en god prosess gir en god måloppnåelse. Men man kommer ikke langt med kun gode prosesser, uten god måloppnåelse. Da må det gjøres noe med prosessen, svarer Bolstad.

PF-lederen mener det er krevende at norsk politi i for stor grad er hendelsesstyrt i dag.

– Å ha en stø kurs og ikke dypdykke i alle enkeltsakene som kommer, det er krevende, spesielt siden disse ofte omhandler enkeltmedlemmer. Samtidig, når det for eksempel kommer saker hvor det oppleves at vi ikke har medbestemmelse, så blir det fort fokus på det.

I årene som kommer, er det de store og strategiske enkeltsakene som blir mest krevende.

– Det blir et viktig mellomoppgjør og hovedtariffoppgjør. Pensjon, særaldersgrenser og reforhandling av ATB blir krevende. Og ikke minst politireformen. Hvilke konsekvenser får det for PF? Vi kan jo ikke sitte med 30 lokallagsledere hvis det blir ti politidistrikter.

– Ikke mange slappe dager de neste to årene heller, med andre ord?

– Nei, definitivt ikke. Det å være forbundsleder er å inneha en post hvor man ikke kan hvile over tid. Man må hele tiden tenke strategi, og fremover, fremover, fremover. Det er skummelt å hvile, ut over den normale hvilen man skal ha. Samtidig går du til grunne hvis du ikke unner deg ferie, sier Bolstad.

Dagen etter intervjuet skal han selv følge sitt eget råd, og ta med familien på ferie. Da skal han slappe av og trene, og la jobb være jobb - eller...?

– Det kommer jo en høst, selv om det er ferie nå. Det er endringer i vente for politiet, store ting, mye å sette seg inn i. Og det er mye som skal leses for å forberede landsmøtet. Jeg blir nok ikke helt arbeidsledig.