Ut av skapet

Politistudent Åsmund Ebbestad er på vei mot Oslo sentrum, det er lørdag 29. juni, og regn i lufta. Sammen med en håndfull andre politifolk, både menn og kvinner, studenter og arbeidende, skal 28-åringen delta under årets homoparade.

I byen har et rekordstort antall mennesker trosset det dårlige været for å delta. Ebbestad har akkurat fullført sitt første år på Politihøgskolen (PHS), og har aldri vært med i paraden tidligere. Han har ikke en gang vært til stede for å se på. Nå stiller han opp, fullt uniformert, veldig synlig og ganske nervøs.

– Er du spent?

– Ja.

Politistudenten er ordknapp og preget av anledningen. I det den uniformerte gjengen finner sin plass i toget, blant regnbueflagg og outrerte kostymer, og med dundrende technomusikk som hjaller mellom husveggene, åpner himmelens sluser seg for fullt.

– Frykt for reaksjoner

Politiforum kom i kontakt med 28-åringen noen måneder tidligere, gjennom en etterlysning på Politihøgskolen (PHS) i Oslo. Blant familie, venner og tidligere arbeidsgivere har Ebbestad vært åpent homofil siden 2004, men da Politiforum først snakket med ham, var politistudenten fortsatt tilbakeholden med å fortelle medstudenter på PHS om sin legning.

I en e-post til Politiforum, beskrev Ebbestad årsaken slik:

«Det skjer noe hver gang jeg går inn og ut av porten til skolen. Utenfor lever jeg åpent om hvem og hva jeg er – på innsiden er jeg den folk tror jeg er.»

28-åringen, nå ute i praksis, snakket mye med to av lærerne på PHS om hvorfor han holdt legningen skjult på skolen.

– Lærerne utfordret meg på hvorfor det var annerledes på PHS enn ellers. Jeg hadde ikke noe godt svar på hvorfor, men mye handlet nok om en frykt for reaksjoner som mest sannsynlig ikke vil være der, sier Ebbestad.

De samme kvalene følte Frederik (25) på. Studenten fra PHS i Stavern hadde lenge visst at han var homofil, men det var først da han under praksisåret i fjor bodde sammen med en lesbisk studievenninne, at han ble overtalt til å være åpen om legningen sin.

– Jeg tenkte at politiet var et typisk heterofilt mannsyrke, der det fortsatt også eksisterer mange fordommer rettet mot kvinner i uniform. Homofile ville kreve hakket mer toleranse, tenkte jeg. I en periode gikk det i mange verstefallsteorier, og jeg spurte meg selv, «blir dette et helvete?», forteller Fredrik.

25-åringen var i praksis på et lensmannskontor i en liten bygd, da han i fjor tok steget og kom ut av skapet. Det opplevde han som en stor lettelse.

– Jeg fant jo ut at det ikke var som jeg fryktet. Det ga meg også en mye større trygghet i politirollen, fordi jeg kunne være åpen om hvem jeg var privat, og slapp å spille en rolle der også. Det var også helt uproblematisk da jeg kom tilbake til PHS i høst, forteller Fredrik.

Også Ebbestad valgte i løpet av våren i år å være åpen om sin legning på skolen. Rundt påsketider i år, fortalte han flere medstudenter at han var homofil.

– Etter at jeg fortalte om legningen min, så spredte det seg. Og det var helt uproblematisk. Du ønsker jo at folk ser deg for den du er. Jeg er meg sjøl, og det synes ikke så godt på meg at jeg er homo. Ingen ser det ved første øyekast, noe som også kan være en belastning, fordi jeg må komme ut av skapet igjen og igjen, sier Ebbestad.

Selv kjenner han ikke til andre gutter på sitt kull som er homofile.

– De finnes sikkert, men så er det dette med synlighet da. Det er litt derfor jeg stiller opp i Politiforum, ikke fordi jeg har noe behov for å offentliggjøre min legning, men fordi jeg har en tanke om at det finnes andre der ute som synes det er vanskelig å være åpne, og ikke helt vet hvordan de skal stå fram. Både på skolen, og sikkert i etaten ellers også, tror han.

Der får han støtte av Fredrik.

– Jeg kjenner ikke til noen andre homofile gutter på trinnet mitt. Det faktum at dette fortsatt er et tema, viser jo at politiet fortsatt ligger et stykke bak resten av samfunnet, selv om det har blitt bedre de siste årene.

Et ikke-tema

Statistisk sett regnes det i dag at mellom tre og fem prosent av befolkningen er homofile, lesbiske eller bifile. På landsbasis utgjør det oppimot en kvart million mennesker. I politietaten, med sine snaut 15.000 ansatte, betyr det at nærmere 750 personer sannsynligvis faller inn under denne kategorien.

Om lag 60 prosent av alle politiansatte er menn, noe som skulle indikere at det kan finnes rundt 450 homofile politimenn i Norge. En stor andel av dem, er sannsynligvis fortsatt i skapet.

At det finnes flere som ikke tør å stå fram, tror også Bård Stensli. Stensli er 49 år, politioverbetjent i Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), og åpen homofil. I flere år har han fungert som en uoffisiell talsmann for homofile politifolk.

– Jeg er kjent med at det er mellom 20-30 åpent homofile politifolk i Oslo, og svært få på andre steder. Det er veldig få. I Oslo er det garantert flere, sier Stensli til Politiforum.

Selv sto han fram på jobben da han ble konfrontert av en full kollega på danskebåten i 1992.

– Kollegaen min spurte rett ut: «Er du homo?». Da svarte jeg ja. Men hvorfor var jeg i skapet? Det handler om frykt for fordommer, trakassering, karriere, utestengelse fra sosialt liv på jobben, og det å føle seg mindreverdig, sier Stensli, og fortsetter:

– Dette handler om å leve et helt liv, om identitet, og det å slappe av med den du er. Hvis du skal sitte i åtte timer i en patruljebil og bare prate om jobb, så blir du lei. Du kan ikke unngå å komme inn på det private. Det er slitsomt å skulle holde noe så vesentlig som seksuell orientering skjult, derfor er det viktig med åpenhet. Og hvis vi ikke får til et ålreit miljø hos oss, hvordan skal vi få til profesjonalitet utad?

Budskapet har han delt med politistudenter under etikkdagene på PHS siden 2012. Stensli er glad for at også spørsmålet om legning - eller seksuell orientering, som er uttrykket han bruker - slik blir tatt inn under mangfold-fanen til PHS, sammen med etnisitet og kjønn.

– Jeg synes det er flott at også seksuell orientering begynner å bli tatt opp som tema. Tidligere har ikke det vært snakket om når PHS har brukt begrepet mangfold. Hvis vi snakker om et reelt mangfold, så må vi ta med alle, både når det gjelder kjønn, etnisitet og seksuell orientering. Dette handler om at politiet skal speile samfunnet, og her har vi fortsatt mye å hente, sier politioverbetjenten.

Stensli legger stor vekt på viktigheten av synlighet, at homofile politifolk - både menn og kvinner - viser at de finnes.

– Dette er jo et problem som er usynlig, derfor må det løftes fram så det blir et tema. En kan ikke se viktigheten av det hvis det ikke er synlig. Det er derfor politiet går i homoparaden, for å løfte fram at det finnes homofile politifolk, sier Stensli.

Han var selv med på å dra i gang politiets første uniformerte deltakelse i paraden, i 2005.

– Selv om den kun varer i to timer i én dag hvert år, har den en varig betydning, understreker Stensli.

En sterk opplevelse

For politistudent Ebbestad var det en lang prosess å bestemme seg for å gå i paraden. Det første han gjorde, var å møte PHS-rektor Håkon Skulstad for å få tillatelse.

– Han var utelukkende positiv til det. For min del var det avgjørende for å gå at han var veldig positiv og ga meg full ryggdekning. Jeg synes det var veldig fint å oppleve at rektor har et bevisst forhold til at mangfold handler om mer enn kjønn og etnisitet, forteller Ebbestad.

Da dagen for homoparaden kom, og Ebbestad møtte opp til paradefrokost hjemme hos Stensli, var politistudenten veldig usikker på hvordan opplevelsen kom til å bli.

– Jeg var selvfølgelig veldig spent. I paraden blir man veldig synlig, og det er noe som er uvant. Jeg hadde aldri vært synlig i den settingen før, noe som gjorde det ekstra spennende. Å gå i politiuniform, ga deltakelsen en egen dimensjon, forteller han.

Ebbestad var skeptisk da han først oppdaget de mest flamboyante deltakerne i toget, og vurderte om han virkelig skulle være med på dette. Men skepsisen forsvant. Og selv om værgudene overhodet ikke var på paradedeltakernes side, ble også regnværet snart ubetydelig. All spenningen forsvant da den allerede gjennomvåte politidelegasjonen begynte å gå.

– Det var en helt fantastisk opplevelse, og veldig sterkt. Vi fikk spontanapplaus og jubel langs hele løypa. Jeg hadde ikke forventet en sånn respons som vi fikk, den var helt overveldende. For meg var det en bekreftelse på hvorfor det er viktig at politiet deltar i paraden. Min tanke var å bidra til å vise at vi finnes, men også å være med på å sende et signal om at politiet skal være tilstede for alle mennesker i samfunnet. Jeg var jo usikker på om jeg skulle gå, og da var det godt å få den bekreftelsen.

SE FLERE BILDER FRA PARADEN HER!

Da han gikk i toget, reflekterte Ebbestad over de mange godt voksne som applauderte dem langs paraderuten.

– Den gangen de var unge, var de kanskje i en vanskelig prosess med å komme ut av skapet selv, i en tid hvor det faktisk var ulovlig å være homofil. Å gå fra det, hvor politiet står for straffeforfølgelsen, til at politiet selv deltar i paraden, er veldig beskrivende for utviklingen, sier 28-åringen.

Også Fredrik ser stor symbolverdi i å ha politiet i paraden.

– Å se vanlige menn og kvinner i uniform gå i paraden, betyr veldig mye. Jeg irriterer meg over media som til stadighet framstiller paraden som en gjeng med «skruller», for dette er folk som kjemper for en sak. At politiet der framstår som helt vanlige mennesker, er veldig viktig. Noen medstudenter har sagt til meg at de som går i paraden ikke bør bruke uniformen. Det er jeg helt uenig i. For meg er det viktig å se dem i uniform. Det gjør meg stolt, sier han, og legger til:

– Neste år skal jeg være med!

Det skal også Ebbestad, som håper å få med enda flere politifolk.

– Selv om jeg har gått i paraden, og ønsker flere med, særlig de operative, så har jeg all mulig respekt for de som ikke ønsker det. Der er vi forskjellige. Det viktigste er å skape et miljø som gjør det helt naturlig å snakke om legning, som det er naturlig å snakke om alt annet, sier Ebbestad.

– Er en privatsak

En som ikke skal være med på paraden, er politibetjent Anders Ween (29). Det, sier politibetjenten, skyldes ikke motvilje, men handler om at også homofile er ulike. Ween, som ikke ønsker å være en som «fronter» homosaken, har vært åpen om sin legning under hele studietiden, og under sitt første arbeidsår på Sentrum politistasjon i Oslo.

– Det har vært helt greit. Jeg tenkte at etaten kanskje var litt gammeldags på det området da jeg skulle begynne å jobbe der i fjor, men det viste seg å være helt feil. Ingen av mine kolleger har uttrykt at de har noe problem med legningen min. Den frykten som noen kanskje har, tror jeg er ubegrunnet. Jeg opplever etaten som tolerant, sier han.

Politibetjenten gjør ikke selv noe nummer av at han er homofil, men svarer åpent hvis noen spør.

– Jeg lar meg ikke definere av legningen, den er en liten del av hvem jeg er, understreker Ween, som selv ikke kjenner til mange andre homofile politifolk i etaten.

– Hvorfor tror du det er så få som er åpne?

– Kanskje det handler om at det er få som spør? På PHS skal studentene etablere et miljø sammen, mens på jobb er miljøet allerede etablert. Da er det kanskje ikke like naturlig å spørre. Og spør du ikke, så får du ikke svar. Sånn skal det også være, synes jeg. Det er jo ingen opplysningsplikt om dette.

Både Ween og de tre andre Politiforum har snakket med, tror i større eller mindre grad at terskelen for å komme ut av skapet i politiet, kan være høyere for menn enn kvinner - både i etaten og på PHS.

– Ja, men uten at jeg vet sikkert hvorfor. Jeg tror generelt det er større aksept for jenter å stå fram som lesbiske, enn for gutter å stå fram som homofile i politiet, sier Ween.

– Det er sånn på skolen, at de fleste vet om en del lesbiske jenter, det har vært litt mer vanlig. Jeg mistenker at det lettere for jenter å være åpne, mener Ebbestad.

Stensli tror det kan ha noe med machokulturen i etaten å gjøre. Det skaper igjen grobunn for en frykt blant homofile politimenn om hvordan det vil være å komme ut av skapet.

– Macholinja skaper lett en ukultur som gjør at mange blir i skapet lenge. Samtidig varierer kulturen fra arbeidssted til arbeidssted. Manglerud politistasjon i Oslo har for eksempel blitt veldig flinke, sier han.

Stensli merker også at det er flere politifolk som er åpne om legningen sin i dag enn da han kom ut.

– Det gjelder spesielt jenter, men fortsatt skorter det på guttene. Det er litt av det samme som vi ser i idretten, mener politioverbetjenten.

Ny generasjon

Kanskje skyldes en økt åpenhet et generasjonsskifte mellom eldre polititjenestemenn som gikk ut av politiskolen for 20-30 år siden, og dagens nyutdannete. Både de to politistudentene og politibetjent Ween tror det kan være noe i det, selv om ingen av dem har noen negative opplevelser knyttet til eldre polititjenestemenn.

– Jeg tror kanskje at de eldre «lærer» litt av de unge. Det er i hvert fall mitt inntrykk etter ett år i etaten, sier Ween.

Politistudenten Fredrik opplevde at de eldre kollegene på lensmannskontoret endret litt adferd etter at han kom ut av skapet i praksisåret.

– Før jeg var åpen om at jeg er homofil, fikk jeg stadig spørsmål om jeg «hadde funnet noen». Ingen spurte om det etter at jeg kom ut av skapet.

Han sier det på et vis er forståelig.

– Hvis man ikke er vant til homofile, så tenker man kanskje at man ikke vet hva man skal si eller gjøre. Det er nok helt klart snakk om en generasjonskløft. En måte de eldre på lensmannskontoret taklet dette på, var å kødde med meg om det. Det er helt greit. Litt humor må man tåle, og man må uansett være litt hardhudet i politiet. Den røffe tonen var aldri ondsinnet.

Fredrik var i praksis på et lite lensmannskontor, og sier til Politiforum at han tror det er forskjell på bygd og by om hvordan det er å være åpen homofil.

– Det handler nok litt om hva man er vant til. På bygda er miljøet mindre, og det er færre som er åpent homofile eller lesbiske. Jeg tror også det kan være vanskeligere å være homofil politimann på bygda enn i byen. Man kan lett føle seg litt alene. Samtidig er det jo sånn at når man får folk tettere på seg, så blir det mer naturlig. Da ser man at det er en vanlig person det dreier seg om, og da er det plutselig ingen stor greie. Derfor er det viktig å ha homofile i politiet, sier han.

Også Ebbestad har nå tatt fatt på sitt praksisår, og som Fredrik skal han tilbringe tiden på lensmannskontoret i en liten bygd.

– Jeg tror det kommer til å gå greit, sier han til Politiforum.

– Jeg møtte veilederen min der i forkant, og snakket med henne om at jeg er homofil. Å være så skjult under praksisåret som jeg var den første tiden på PHS, er uansett helt uaktuelt. Det er viktig å være åpen om dette fra starten av. Når vi skal jobbe tett sammen i et helt år, handler det om tilliten mellom oss, fortsetter Ebbestad.

For 28-åringen har det å også komme ut av skapet som politistudent, vært en bevisstgjøringsprosess. Erfaringene han har gjort seg, har vært utelukkende positive, men samtidig ser han at det fortsatt finnes negative holdninger til homofile i samfunnet.

– Da paraden gikk forbi Oslo Spektrum, la jeg merke til en person som ble intervjuet av NRK på den andre siden av gata. Mens uniformert politi går forbi, står mannen der og sier «jeg liker ikke homofile». Jeg synes reaksjonene var tannløse. Hvorfor er det sånn? Hadde en person sagt på Dagsrevyen at «jeg liker ikke utlendinger», hadde vedkommende blitt sablet ned. Det er synd at det fortsatt finnes slike holdninger, sier Ebbestad.

Dett gjør at han fortsatt kommer til å være en forkjemper for at homofile politifolk må være synlige i samfunnet. Hva situasjonen på arbeidsplassen angår, har han kommet til en enkel konklusjon:

– Jeg tror det dette handler mest om, er at man er en ålreit fyr, og gjør den jobben man er satt til å gjøre. Da har ikke legningen noe å si.