– Vi kan navnene på flere bilmekanikere enn kriminelle

«Den beste bilen i væla, er den som je har nå. Du skulle bære hørt det, hvis motoren ville gå»

Omtrent som Vazelina Bilopphøggers synger det, opplever politifolkene på Helgaland det.

− Det har blitt slik at når vi nå skal ut på oppdrag, tar vi forbehold om at vi kommer hvis bare bilen vil gå, sier politiførstebetjent Remi Anbakk på politistasjonen i Mo i Rana.

Med et skjevt smil sier han at det blir en snakkis på jobben hvis patruljebilen de bruker, går ei hel uke uten at det oppstår problemer.

Sammen med hundeførere Odd Ivarjord og Alexander Skjernen tar han meg med ut i garasjen for å vise frem bilparken. Der står en godt brukt Ford Monedo. Ni år og 270.000 utrykningskjørte kilometer har satt sine spor. Dette er hundebilen, den som er med på de skarpeste oppdragene der politiet skal redde liv og pågripe farlige kriminelle.

Reddet av Falck

I det betjentene åpner bakdøra for å vise frem interiøret, faller dørlista ned.

– Det går bra, vi fikser det bare med litt duct tape, sier Anbakk.

Han har sluttet å smile. Inne i bilen er det som å gå ni år tilbake i tekniske løsninger, og jeg får servert noen av bilens egenskaper.

Hanskerommet er disponert som våpenskrin. En nevenyttig 10-åring med skrutrekker hadde lett brutt opp lokket.

− Vi skulle egentlig hatt alarm på bilen som varslet hvis noen forsøkte å ta seg inn i bilen hvis den står uten tilsyn, men den måtte vi bare kutte ut fordi alarmen gikk på og av helt for egen forgodtbefinnende. Tilslutt tok vi bare sikringene, sier karene.

Med to hunder og to betjenter inne i bilen dugger vinduene ned under kjøring, som følge av fravær av aircondition som virker. Hvis de må stå med motoren på tomgang over litt tid, blir motoren for varm og den begynner å koke. På en tur for litt siden, hang sireneanlegget seg opp – det var umulig å få skrudd det av. Det medførte en hjemreise på 10 mil med fulle sirener, og la inn et godt bud på anskaffelse av tinitus til sjåføren. Og det har vært tilfeller av at håndbrekket hengt seg opp under patruljer på nattestid, og at bilen dermed måtte hentes av Falck.

Som hundebil er kjøretøyet for lite. Med to hunder og verneutstyr i bilen, må de ta ut utstyr de trenger til å håndtere trafikkulykker. Men det er bilen de har, hvis den bare ville gå. Reservebilen står heldigvis klar. En 2000-modell Ford Focus som har passert 350.000 kilometer…

De har lagt merke til at politiet nå har inngått avtale med Volvo om levering av XC70 som hundebil.

− Det hjelper lite å kunne få fine nye biler å velge i, så lenge politidistriktet ikke har penger, sier Anbakk.

Han og kollegene setter seg ned på panseret. Bilen synker sammen.

­− Vi er lei av å bli fremstilt som sutrete når vi forteller om en politiøkonomi som ikke gir rom for å ha biler som gir oss anledning til å gjøre jobben vår. Hele tiden må vi improvisere på kjøretøyfronten. Vi skulle gjerne vært en stolt etat som viser styrke og handlekraft. Men det gjør noe med yrkesstoltheten når vi kan navnene på flere bilmekanikere enn kriminelle, og nummeret til kranbilen er ett av de viktigste telefonnumrene vi har lagret, sier Ivarjord.

Kjører heller drosje på jobb

På Hemnes lensmannskontor disponerer fem ansatte og en student en sliten Ford Mondeo. Lensmannskontorets eneste kjøretøy.

Lensmann Stig Haugen forteller at de i sin bilmangel opplever å måtte bestille drosje til politifolkene som skal ut på jobb.

−Jeg er ikke spesielt imponert over økonomien som legger så store begrensninger på hva vi er i stand til å gjøre, sier han.

Nylig gikk han til det skritt å avskilte sin egen politibil.

− Da vi fikk bilsakkyndige hos NAF til å se på bilen, fikk vi aller nødigst lov til å kjøre den forsiktig tilbake til lensmannskontoret med pålegg om utbedring eller avskilting. Bilen var rett og slett ikke lenger trafikksikker, og det var ikke lenger snakk om å bytte enkeltdeler. Bilen var oppbrukt, sier Haugen.

I Helgeland politidistrikt ruller politibilene rundt 800.000 kilometer hvert år. Og de har patruljebiler som går tre skift i døgnet som alene ruller over 90.000 kilometer i året.

I det langstrakte politidistriktet, som snart skal bli enda større, har de én sentralarrest.

Det gjør at politiet i Mo i Rana ikke lenger bruker sine glattceller. Men heller kjører arrestanter til Mosjøen 88 kilometer unna. Årsaken til de mange kilometerne er lett å forstå.

Varetektsfengsling til 100.000 kroner

Administrasjonssjef Jens Berget forteller om en arrestant som ble varetektsfengslet. Nærmeste ledige celle var i Vadsø.

− Den ene fengslingen kostet oss noe over 100.000 kroner i flybilletter, overtid og overnatting.

Administrasjonssjefen har flere eksempler på kostbar drift.

Et møte hos naboen i Bodø for å planlegge sammenslåingen med Salten koster 4.500 kroner for en 20 minutters flytur.

− Men selvsagt, noe sparte vi da vi måtte bytte dør på en av de nyere politibilene fordi en arrestant sparket den inn. Vi hentet en dør fra en kondemnert bil vi hadde tatt vare på, og satte den på den nyere bilen, sier Berget.

Av politidistriktets 34 kjøretøy, har 14 av de gått over 200.000 kilometer. Penger til å bytte bil har han ikke. For sammen med sine kollegaer, administrasjonssjefene i Salten og Midtre Hålogaland, skal de i det nye Nordland politidistrikt spare minst 60 millioner kroner.

Da passer det dårlig med reparasjonshistorikken til maja G20. Fra april til desember i fjor ble den seks år gamle bilen reparert for 105.000 kroner. Sitt aller siste stempelslag slo den i sommer.