En anmeldelse og et påtalevedtak til ettertanke

Saken startet ved at politimesteren i et politidistrikt i Sør-Norge initierte en etterforskning fordi han hadde fått formidlet et rykte om at en tjenestemann hadde brutt sin taushetsplikt. Det synes nokså klart at identiteten til den som hadde formidlet dette ryktet er kjent for politimesteren og andre i ledelsen i distriktet, men navnet hemmeligholdes (fortsatt) overfor tjenestemannen som ble utsatt for ryktespredningen.

Spesialenheten for politisaker igangsatte etterforskning basert på politimesterens formidling av ryktet. Plasshensyn gjør at sakens faktum må gjengis kortfattet. Tjenestemannen hadde en periode hatt permisjon fra politietaten for å drive et samarbeidsprosjekt mellom kommunen, KIF og det lokale lensmannskontoret, knyttet til tilbakeføringsgarantien. Da han kom tilbake i tjeneste fortsatte han et oppfølgingsansvar overfor en tidligere rusmisbruker som gjennom lengre tid hadde levert prøver som viste at han var rusfri.

Tjenestemannen fikk opplysninger om at politiet mistenkte vedkommende for ny befatning med narkotika, og at man forberedte en ransaking hos ham. Da han ble klar over dette, sendte tjenestemannen en e-post til politijuristen som forberedte ransakingsbegjæringen. Han ga uttrykk for at han var trygg på at den tidligere rusmisbrukeren hadde vært rusfri i cirka et halvt år, og at det var blitt levert prøver som kunne dokumentere dette, samt at han hadde god oppfølgning gjennom sin fastlege, med mer.

Denne opplysningen førte til at det ikke ble sendt noen begjæring om ransakning, hvilket skal ha skapt frustrasjon og irritasjon blant noen av tjenestemannens kolleger. Det oppstod også et rykte om at tjenestemannen hadde brutt sin taushetsplikt ved å orientere den tidligere rusmisbrukeren om at han er mistenkt i en narkotikasak.

Spesialenhetens påtalevedtak

Saken ble henlagt for tjenestemannen med begrunnelse i at intet straffbart forhold ble ansett bevist. Etterforskningsorganet påpekte at det ikke var avdekket noen holdepunkter for brudd på noen taushetsplikt ved at tjenestemannen skal ha informert den mistenkte om at det var opprettet en narkotikasak mot ham.

«Det finnes ikke i saken grunnlag for at dette er noe annet enn et rykte», presiserte sjefen i Spesialenheten i sitt fire siders lange og grundige påtalevedtak.

I påtalevedtaket heter det også:

«Ryktet kan synes å ha sin bakgrunn i at politibetjent X skrev en e-post til politiadvokat Y der han korrigerte en faktafremstilling i forhold til Z, som han opplevde som positivt uriktig.

Spesialenheten kan ikke se det annerledes enn at politibetjent X hadde en plikt til å si fra da han ble klar over at det ble fremsatt begjæring om bruk av tvangsmidler på det grunnlag som var uriktig etter hans oppfatning, jf. politiloven § 6,3. ledd.

Politibetjent X tok kontakt direkte pr. e-post med politiadvokaten og sendte kopi til lensmann og etterforsker. Etter Spesialenhetens oppfatning var dette en ryddig måte å komme med disse opplysningene på.

Spesialenheten ser at det fremkommer opplysninger i saken om at det har skapt irritasjon og frustrasjon internt i politiet i forhold til at politibetjent X sendte denne e-posten. Dette gir etter Spesialenhetens syn grunnlag for noe bekymring.

Det må være klart at dersom en polititjenestemann sitter på opplysninger som taler mot bruk av tvangsmidler ovenfor en person, så må denne komme frem med disse opplysningene».

Grunn til ettertanke

Man kan spørre seg om det er riktig av en politimester å videreformidle et rykte til Spesialenheten når den som har vært kilden til ryktet ikke vil stå frem, og politimesteren tilsynelatende også ønsker å holde vedkommendes identitet skjult.

Det er en meget stor belastning for tilsatte i politiet å være under etterforskning for straffbare forhold. Bedre blir det ikke når en anmeldelse hviler på et rykte som det alltid vil være svært vanskelig å forsvare seg mot. Etter min oppfatning valgte politimesteren en lettvint løsning på et internt problem (og en ukultur?) ved å oversende saken til Spesialenheten under dekke av at ytterligere undersøkelser ville ha preg av etterforskning mot egne tilsatte.

Når man leser bekymringen som er uttalt ovenfor av sjefen i Spesialenheten, spørs det også om ikke flere i politidistriktet bør ta en smule selvkritikk for at man blir «irritert» og «frustrert» fordi tjenestemannens initiativ førte til at en ransaking ikke ble gjennomført.

De bør kanskje i denne sammenheng tenke på hvilken irreversibel skade som ville kunne blitt påført den tidligere rusmisbrukeren under hans rehabilitering, og som det var blitt brukt omfattende ressurser på å få gjennomført, både i form av offentlig bistand og støtte fra familien, dersom ransakingen var blitt gjennomført på et uriktig grunnlag.