Effektiv inndragning krever effektiv sikring av formuesgoder

Under etterforskning finner vi jevnlig store verdier, for eksempel i form av fast eiendom eller bankkonto. Hvis vi ikke sikrer disse før rettskraftig dom er avsagt, er det høy risiko for at domfelte gjemmer unna eller på annen måte unndrar verdiene før inndragningsbeløpet skal innbetales til staten.

Med sikring av formuesgoder, «frysing», siktes til å midlertidig forhindre at avdekkede verdier flyttes, ødelegges eller på annen måte unndras.

De to praktisk viktigste sikringsmetodene er beslag og heftelse. Hvilken av disse hjemler som benyttes er avhengig av hvilken type krav som sikres, gjenstandsinndragning eller verdiinndragning.

En annen hjemmel ligger hos Enhet for Finansiell Etterretning i Økokrim, og gir dem muligheter til å stanse en mistenkelig transaksjon i henhold til hvitvaskingsloven § 27. I tillegg finnes det en hjemmel i politiloven § 17g som gir PST fullmakt til å båndlegge formuesgoder ved mistanke om terrorlovbrudd.

De to sistnevnte hjemlene er imidlertid så spesielle at de ikke berøres nærmere her.

Beslag

Ting som antas å kunne inndras (gjenstandsinndragning) kan beslaglegges (jf. straffeprosessloven § 203 annet punktum). Beslutning om beslag tas i utgangspunktet av påtalemyndigheten (jf. straffeprosessloven § 205). Polititjenestepersoner kan imidlertid ta beslag under iverksetting av beslutning om ransaking eller pågripelse. Det samme gjelder når det ellers er fare ved opphold slik at gjenstanden for eksempel kan unndras hvis den ikke beslaglegges straks.

Beslag kan tas i konkrete gjenstander, for eksempel dokumenter, storfe, harddisker, smuglervarer, drapsvåpen, innbruddsverktøy, pengebeløp eller økonomiske fordringer, eller fast eiendom, for eksempel hus, tomter og hytter. For eksempel kan penger på konto tas i beslag ved mistanke om bedrageri.

Ved beslag må politiet overta rådigheten over tingen. Dette kan gi praktiske utfordringer for eksempel med tanke på forsvarlig lagerkapasitet. Dersom beslaget er langvarig kan vedlikehold bli nødvendig, for eksempel av et hus. Utfordringer kan oppstå ved beslag i ting som relativt raskt minker i verdi, for eksempel biler. Det kan da bli aktuelt å be eier om samtykke til salg av bilen før rettskraftig dom.

Det er et grunnvilkår for beslag at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. Det er ikke noe krav om at en bestemt person må være mistenkt, for eksempel den som beslaget rettes mot. Beslag kan dermed foretas også overfor andre enn lovbryteren, dersom det er grunn for inndragning, for eksempel hvis utbyttet «direkte» er tilfalt vedkommende ved den straffbare handlingen (jf. Norsk Retstidende 2011 s. 423). Det kreves ikke heller at straffeansvaret kan gjøres gjeldende i Norge (jf. Norsk Retstidende 2000 s. 577).

Beslag etter § 203 kan kun brukes til å sikre gjenstandsinndragning (jf. Norsk Retstidende 1995 s. 1583). Dette følger av vilkåret om at det må foreligge en tilstrekkelig sterk tilknytning mellom det som ønskes beslaglagt og den straffbare handlingen. Ved utbytteinndragning (strl. §§ 67-68) må altså tingen representere det utbytte som lovbruddet genererte. Identitetskravet innebærer at beslag ikke kan tas i for eksempel verdier som mistenkte har arvet. Her må vi i stedet vurdere om vi kan ta heftelse.

For beslag kreves videre at tingen «antas» å kunne inndras. Det er altså nok med en rimelig mulighet for vilkårene for inndragning er oppfylt (jf. Norsk Retstidende 1999 s. 1115) – det kreves ikke sannsynlighetsovervekt (skjellig grunn). Ved utvidet inndragning følger det imidlertid av kravet i straffeloven § 68 om at formuesgodene må tilhøre lovbryteren, at eierskapet må være overveiende sannsynlig (jf. Norsk Retstidende 2002 s. 91).

Når beslaget er falt bort skal tingen leveres tilbake til den person den er beslaglagt hos (jf. straffeprosessloven § 214). Her er det imidlertid viktig å først undersøke om andre etater har krav mot eieren. Kontakt da Skatteetaten (tips.innkreving@skatteetaten.no).

Heftelse

Dersom kravet går ut på ren verdiinndragning, sikres det, som nevnt, ved heftelse etter straffeprosessloven § 217.

Tingretten kan, på begjæring fra påtalemyndigheten, beslutte heftelse for et bestemt beløp i verdier som tilhører siktede, når det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen av kravet ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Heftelsen medfører at siktede mister retten til å råde rettslig over de heftede formuesgoder til skade for sikkerhetshaver, for eksempel ved salg eller pantsettelse.

Formuesgodene må derfor tilhøre siktede. Ved heftelse beholder imidlertid siktede som utgangspunkt rådigheten over tingen. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten.

Det er vilkår om at siktede «antas å ville blir ilagt» et inndragningskrav. Dette innebærer et krav til sannsynlighet, som imidlertid kan ligge noe lavere enn det som skal til for å oppfylle vilkåret om skjellig grunn til mistanke (jf. Norsk Retstidende 2013, s. 746).

Straffeprosessloven § 217 oppstiller også et krav til sikringsgrunn: «at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort». Å oppnå heftelse er altså ikke noen rutinesak. Om kravet er oppfylt må baseres på en konkret vurdering ut fra «objektive holdepunkter» (Norsk Retstidende 2002 s. 635). Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at virkningen skal inntre (jf. Norsk Retstidende 2015 s. 234). En typisk sikringsgrunn kan være der siktede er mistenkt for eller tidligere domfelt for profittmotivert kriminalitet (jf. Norsk Retstidende 1995 s. 572). Svak økonomi er ikke i seg selv tilstrekkelig, men kan etter omstendighetene medføre at disposisjoner som vedkommende antas å ville foreta, lettere enn ellers vil kunne føre til at vilkårene for heftelse foreligger.

Heftelsen faller bort når påtalemyndigheten frafaller den, eller når retten ved kjennelse beslutter det fordi grunnlaget for den er falt bort, for eksempel ved frifinnelse (jf. straffeprosessloven § 219 tredje ledd). Den kan avverges ved at siktede stiller tilstrekkelig sikkerhet. Også her er det viktig at politiet undersøker med andre etater om de har krav mot siktede.

Forholdsmessighet

Både beslag og heftelse innebærer et midlertidig inngrep i siktedes eiendomsrett. Det gjelder derfor ifølge straffeprosessloven § 170a et generelt forholdsmessighetsprinsipp. Forholdsmessighetsprinsippet har både betydning for spørsmålet om et tvangsmiddel kan brukes og for spørsmålet om hvor lenge et tvangsmiddel skal brukes. Blant annet den byrde som tvangsmiddelet innebærer for siktede, lik som eventuelle konsekvenser for tredjeperson, må inngå i denne vurderingen (se for eksempel Norsk Retstidende 2013 s. 1738).

Dersom formuesgodet er i utlandet, må rettslig bistand begjæres. I EU omfattes frysingsbeslutninger av forordningen om gjensidig anerkjennelse av frysings- og inndragningsbeslutninger i EU (2018/1805/EU). Formålet med forordningen er å gjøre frysing og inndragning i Europa mer effektiv. Norge omfattes imidlertid ikke av direktivet eller forordningen. Bistand ved frysing i EU, og internasjonalt, gis dermed innenfor sedvanlige mekanismer for gjensidig rettslig hjelp («mutual legal assistance»).

Vi håper at denne gjennomgangen har ufarliggjort leting etter pengespor med sikte på inndragning og vil oppfordre etaten til å prioritere denne type etterforskning for å gjøre inndragning mer effektiv.