Finansiell etterforskning – en skattkiste

I del 1 av denne artikkelserien om inndragning fra et politiperspektiv, ble inndragningskjeden presentert. I denne fagartikkelen vil vi gå nærmere inn på det første leddet, den finansielle etterforskningen.

I så å si alle straffesaker vil det være sentralt å vurdere om det finnes pengespor som bør utredes. Dette gjelder uansett om det er en opplagt øko-sak eller ikke. Eventuelle pengespor vil være viktige å utrede, både for å belyse lovbruddet og for å sikre at verdier faktisk blir inndratt.

Hva er så finansiell etterforskning? Det handler om å ettergå siktedes økonomi gjennom ulike kilder, med sikte på å:

• Bidra til å bevise at primærlovbruddet er begått og hvem som er involvert.

• Utrede om utbytte har oppstått og omfanget av det – noe som også vil være relevant opp mot en eventuell straffutmåling.

• Bevise hvor utbyttet har blitt av eller om mistenkte har andre verdier – slik at det kan sikres tidlig i etterforskningen.

Økonomietterforskningen må gjøres parallelt med den ordinære etterforskningen og ikke sees på som to ulike prosesser som gjøres etter hverandre. For å sikre gode resultater, må den finansielle delen av etterforskningen inngå i etterforskningsplanen fra oppstart.

LES OGSÅ: Effektiv inndragning av utbytte krever en helhetlig tilnærming

Startfasen

I startfasen må etterforskningen fokusere på om det er mistanke om en handling som kan ha gitt utbytte. Hvis det er tilfellet, må vi undersøke hvor stort dette utbyttet har vært, for eksempel gjennom å beregne hvor mye narkotika som er solgt, og til hvilken pris.

Verdikartlegging bør gjøres så tidlig som mulig. Sentrale skritt som alle etterforskere kan gjennomføre er oppslag i ulike registre som Infotorg (Eiendomsreg. mv.) og kjøretøyinfo, innhenting av skattemelding og innhenting av bankinformasjon. Rapporter om mistenkelige transaksjoner kan være viktig informasjon og innhentes fra Enheten for finansiell etterretning, Økokrim.

I henhold til skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 (2) bokstav f) kan skatteetaten utlevere informasjon til politiet i straffesaker på visse vilkår. Etaten sitter på informasjon om innrapporterte, hvite inntekter og gjeld, samt registrerte eiendeler. Dette kan være et godt utgangspunkt for å vurdere om mistenkte har lovlige kilder til å finansiere sitt forbruk.

Gjennom utleveringspålegg til banker, hjemlet i straffeprosessloven § 210 1. ledd, får vi tilgang til bankkontotransaksjoner ti år tilbake i tid. Vi kan også innhente informasjon fra Vipps som gir oss tilgang på eventuell kommunikasjon knyttet til overføring av enkelttransaksjoner, og gir et godt bilde av siktedes nettverk. Flere politidistrikter har gjennom pilotbrukere også mulighet til å gjør oppslag i Finansoppslag og KAR-registeret, for å gi kontoinformasjon hos bankene i sanntid.

Denne informasjonen er sentral for å avdekke pengestrømmer, finne verdier, og eventuelle flere mistenkte i saken. Dersom dette hentes inn forut for avhør og ransaking, er vi bedre rustet til å stille gode spørsmål samt vite hva vi skal se etter.

Avhør er en viktig måte for å få informasjon om siktedes eiendeler og inntektskilder, samt hvordan han har finansiert de verdiene som er avdekket. Den bakgrunnsinformasjon som er innhentet vil være med på å supplere oppfølgingsspørsmålene i avhøret på en god måte. En huskeregel som kan brukes her er «GAL-GAL», som oppsummerer de lovlige måtene å få inntekter: Gave, Arv, Lønn – Gevinst, Avkastning og Lån.

Ransaking kan for eksempel være særlig relevant hvor den innledende etterretningen indikerer et klart misforhold mellom lovlige inntekter og de formuesgoder som siktede synes å råde over. Finner vi da kontanter eller andre verdier som det er grunn til å anta at utgjør utbytte, eller hvert fall deler av det, bør det sikres ved beslag (jf. straffeprosessloven § 203) for eventuell fremtidig gjenstandsinndragning.

Er det ikke funnet hverken kontanter eller andre verdier som kan knyttes til den straffbare handlingen, må vi vurdere om det kan tas sikkerhet i andre verdier vi har avdekket at mistenkte eier for å sikre et eventuelt fremtidig verdiinndragningskrav. Har vedkommende for eksempel arvet et hus eller har en alminnelig lønnskonto, kan påtalemyndigheten på visse vilkår begjære heftelse i disse lovlige formuesgodene (jf. straffeprosessloven § 217).

Pengespor til utlandet

At pengesporene leder til utlandet kan være utfordrende, men bør ikke oppfattes som noe hinder i etterforsking, sikring og senere inndragning av utbyttet. Nyttig etterretningsinformasjon for å identifisere og spore formuesgoder i saker med internasjonale elementer, kan fås via ulike internasjonale nettverk. Særlig innenfor Europa er CARIN (Camden Asset Recovery Inter-agency Network) og EUs Asset Recovery Offices (AROs) verdifulle kontaktpunkter. AROs supplerer det uformelle CARIN-nettverket ved å gi et rettslig grunnlag for informasjonsutbyttet mellom ARO-kontorene (Rådsbeslutning 2007/845/JHA og 2006/690/JHA)).

Disse nettverkene kan gi verdifull informasjon om for eksempel kontaktpersoner i et annet land, men også etterretningsinformasjon, for eksempel om formuesgoder (fast eiendom, biler, bankkonti, og så videre) eller personer (adresser, fødselsdatoer, aksjeinnehav, og så videre). Utenfor EU bør også EGMONTgruppen nevnes som en viktig kilde for etterretningsinformasjon. I alle tilfeller er ØKOKRIMs nyopprettede inndragningsenhet kontaktpunkt i Norge. Inndragningsenheten fungerer også som nasjonalt kompetansesenter i inndragningsaker.

Dersom en anmodning om informasjon går lenger enn AROs fullmakter, eller det gjelder ikke-offentlig informasjon fra land utenfor EU, for eksempel om bankkonti, må vi begjære rettslig bistand («mutual legal assistance»). Dette kan gjøres for eksempel med hjemmel i internasjonale konvensjoner. I Europa er Europarådets konvensjon om rettslig bistand (1959) og hvitvaskingskonvensjonen (2005) viktig. Også andre konvensjoner er relevante, for eksempel artikkel 46 i FNs konvensjon om korrupsjon (2003) og artikkel 13 i FNs konvensjon om bekjempelse av transnasjonal kriminalitet (2000).

Rettsanmodninger kan imidlertid være tidkrevende. Det kan derfor være nyttig å først benytte seg av etterretningsnettverkene for å forsøke utrede hvorvidt det er hensiktsmessig å utferdige en rettsanmodning om bistand.

Vi vil som regel komme langt med litt grunnleggende kunnskap og etter hvert erfaring fra saksarbeidet. De fleste distrikter har spesialetterforsker/ politirevisor eller bistandsrevisor fra andre etater tilgjengelig, for eksempel skatterevisorer. Disse kan involveres i den finansielle etterforskningen der det er nødvendig. Bruk av spesialetterforsker/ politirevisor må avklares så tidlig som mulig og helst før en eventuell aksjonsfase, slik at man ikke går glipp av verdifull informasjon under en ransaking eller avhør.

Det er her som ellers viktig å øve seg, og lære av hverandres erfaringer («beste praksis»). På denne måten får vi et bedre resultat i den enkelte sak.

LES OGSÅ: Kriminelle stjeler milliarder: Politiet har ikke kapasitet