Erfaringslæring i politiet - snakker vi samme språk?

PBS 1 (POD, 2011) understreker at erfaringslæring er nødvendig for å utvikle kunnskapsbasert kriseledelse i politiet. Læring gjennom erfaringslæring har vært på agendaen i politiet i flere år. Men politifolk, offentlige rapporter og forskere rapporterer at politiet ikke lærer tilstrekkelig av erfaringer.

I en nylig publisert studie (Hoel og Barland, 2020) undersøker vi hvorfor erfaringslæring kan være en utfordring. Rammen for studien er stabsledelse og informantene er politimestre, stabssjefer og operasjonsledere.

Bakgrunn for studien

Som følge av evalueringen av politiets krisehåndtering 22. juli 2011, ble Stabs- og lederutviklingsprogrammet (SLUP) ved PHS utviklet for å tette igjen hullene som Gjørvkommisjonen avdekket i politiets krisehåndtering. I 2014 ble SLUP igangsatt for krisestabene i alle politidistrikt.

Programmet baserer seg på nettleksjoner, samlinger, øvelser og erfaringslæring (EL). EL utgjør derfor en sentral pilar i SLUP og skal foregå før, under og etter samlinger/øvelser i regi av SLUP, samt i forbindelse med lokale og nasjonale øvelser. EL skal bidra til at stabsmedlemmer blir tryggere i sin egen rolle og oppgaveløsning, samt skape god forståelse for andres roller.

Videre søker SLUP endring med hensyn til hvordan staben driver krisehåndtering, (krise)kommunikasjon og arbeidsprosesser i staben. Stabssjefen har et særlig ansvar for at staben har tilstrekkelig kompetanse til krisehåndtering, samt en sentral rolle da han eller hun skal lede både krisehåndteringen og læringsprosesser i staben.

LES OGSÅ: Skal kampen mot kriminalitet effektiviserast, er nøkkelen å koma i framkant og hindra at ting skjer

En selvfølgelighet?

Alle vet at mye læring skjer gjennom erfaringer. Men hva og hvordan vi lærer og hvilke erfaringer som er egnet til å lære av, får mindre oppmerksomhet. Vi tilegner oss teoretiske kunnskaper ved å lese bøker. Vi lærer oss tekniske ferdigheter ved å øve. Men det er vanskelig å endre holdninger og atferd kun ved å lese og å øve, eller fylle ut et evalueringsskjema.

Dersom EL skal fremme endret holdning til det vi gjør og måten vi gjør det på, bør den støttes opp av refleksjon. Vi lærer heller ikke av alle erfaringer.

Best egnet er erfaringer som utfordrer oss og EL bør ta utgangspunkt i den enkeltes subjektive, meningsfulle opplevelse. Gjennom en refleksjon abstraheres erfaring til generell kunnskap. EL betegnes også som for eksempel refleksivitet og/eller dobbel-kretslæring. Formålet er det samme: Refleksjon fremfor «tenkning som en refleks».

Refleksjon er nødvendig for å unngå å hoppe på konklusjoner basert på tidligere erfaringer. EL innebærer at ens egne antagelser, ideer og språk som er tilegnet gjennom tidligere arbeidserfaringer, utfordres gjennom et kritisk blikk og en kritisk selv-refleksjon hvor man analyserer hvordan man bidrar til organisasjonens (lærings) kultur. I observasjoner av seg selv og andre ligger det lag på lag med holdninger, språk, og kulturelle preferanser. Målet er å oppdage de kulturelle lagene som kan stenge av for ny forståelse og læring.

Et gap i begrepsforståelsen

Studien vår undersøker stabsledelsens forståelse for og praktisering av «erfaringslæring». Våre intervjuer med politimestre, stabssjefer og operasjonsledere viser et gap i forståelse for og forventninger til hva erfaringslæring er og kan bidra til.

En kort, generell beskrivelse av studiens funn: Operasjonslederne forstår begrepet EL som et kollektivt forsøk på å skape mening. Det dreier seg om å komme frem til en felles forståelse for helheten og sammenhenger som forklarer hvorfor og på hvilket grunnlag beslutninger ble tatt. Dette krever dialog, ifølge operasjonslederne.

Stabssjefenes forståelse for EL er å prøve og feile, noe som genererer erfaringer som bidrar til forbedring. Stabssjefer snakker om EL som å «sette noe i system». EL for politimestre handler om at resultatet av erfaringer skal bidra til nye instrukser og ruti- nebeskrivelser.

For som en politimester bemerket: «Hvis hver politipatrulje skal forstå meningen med det de gjør, er det veldig begrenset hva de kan gjøre». Funnene viser at ledere på ulike nivåer ikke deler den samme forståelsen for EL. Operasjonsledere søker en meningsskapende prosess, mens politimestre uttrykker en instrumentell forståelse.

Ulike forståelser kan være en styrke, men også problematisk da de skaper ulike forventning til læringsprosess og -innhold. Alle informantene mener at politiet ikke er gode nok til å lære av erfaringer. De hevder det er «kulturen» som hindrer læring, fordi man «ikke har kultur for å prioritere læring». Videre beskrives EL som evalueringer som publiseres i PBS web. For å sikre organisatorisk læring forventer politimestre at politifolk leser evalueringene i PBS web.

Operasjonslederne mener holdningen viser at EL handler mer om å «produsere et dokument» enn læring.

Er kontektsavhengig

Hva og hvordan vi lærer påvirkes av ansvaret, arbeidsoppgavene, fysiske ressurser og jobbrelasjoner. Det vil si at læring bestemmes av konteksten man lærer i. Dette kan forklare den ulike forståelsen for erfaringslæring: Lederne har sine spesielle oppgave og særegne ansvar i kriseledelsen som bidrar til ulike tenkemåter og hvordan man forstår sin egen og andres rolle. På grunn av ulike kontekster, vil den samme oppskriften på erfaringslæring ikke nødvendigvis fremme en felles forståelse for stabsledelse.

Løsningen kan være en pågående kollektiv, refleksiv prosess. Stabsledelsen bør søke en felles forståelse for hva som betinger EL. For at læringen ikke skal miste sitt momentum, bør den tilpasses den enkeltes funksjon.

Men dette er ikke tilstrekkelig. Krisehåndtering forutsetter at aktørene har helhetlig forståelse for egen og andres rolle og oppgaver. Dette krever en nødvendig distanse til sine tidligere erfaringer.

En måte å skape distanse kan være gjennom relevant teori, forskning, samt pågående grupperefl eksjoner på tvers av ledernivåene/funksjonene i staben og som bidrar til å utfordre EL på individnivå. På denne måten blir EL ikke en personlig sak, men en kollektiv refleksjonsprosess, som stabssjefene og politimestre tar aktiv del i da lederskap også er å påvirke den meningsbærende kulturen.

Politiets behov

Forståelsen for at EL må støttes av kritisk selvrefleksjon, savnet vi i vårt datamateriale. Det nevnes heller ikke i PBS 1 (2011). Våre funn viser at det er grunn til å stille spørsmål om man snakker samme språk når det gjelder EL. Allerede i 2009 påpekte Finstad-utvalget at EL forutsetter formaliserte, pedagogiske kunnskaper om hvordan vi lærer.

Dersom politiets kriseledelse skal være kunnskapsbasert, bør gjennomføringen av erfaringslæringen være «evidence-based». I dette bildet bør stabssjefens rolle styrkes gjennom pedagogisk kompetanseheving. I tillegg trenger stabssjefen mandat og ressurser til å drive EL som en kollektiv, refleksiv prosess i staben.

Dette kan sikre en kunnskapsbasert ledelse som fremmer en felles forståelse for god læringskultur.

Kilder: Hoel, L. and Barland, B. (2020). A lesson to learn? A study of how various ranks and police leaders un- derstand and relate to experience-based learning. Policing and Society. Politidirektoratet. (2011). Politiets Beredskapssys- tem (PBS), del 1. Politidirektoratet: Oslo.

LES OGSÅ: Nasjonal sikkerhetsmyndighet og PHS inngår samarbeid mot datakriminalitet