Opplever politifolk med etnisk minoritetsbakgrunn rasisme fra egne kollegaer?

I forskningsprosjektet «Mangfold i utdanning og etat» har jeg blant annet undersøkt om politifolk i patruljetjeneste opplever rasisme fra egne kollegaer. Jeg har vært med politipatruljer på jobb og jeg har intervjua politifolk med etnisk minoritetsbakgrunn som jobber i patruljetjeneste.

De jeg snakka med, forteller at de trives med å jobbe som politi, og at kollegaene er mye av grunnen til det. Samtidig har de erfaringer med at kollegaene ser på dem som annerledes, og erfaringene oppleves ulikt; som humor, som skepsis, som fordommer, og som manglende folkeskikk. Svært få oppfatter slike opplevelser som rasisme.

I studien jeg har gjennomført stiller jeg spørsmål ved om hendelsene de opplever bare er et resultat av manglende folkeskikk? Eller kan de forstås som en mer subtil og uintendert form for rasisme?

Kommentarer om etnisitet

Politifolkene jeg har intervjuet forteller at de får kommentarer knytta til sin etnisitet, både fra nære kollegaer og kollegaer de kjenner mindre godt. En sier for eksempel at fordi hun er muslim, har noen av kollegaene litt «rare» forventninger til hvem hun er:

«Noen av de litt eldre regner jo med at jeg ikke har stått på ski før eller at vi ikke feirer jul, at vi ikke drikker alkohol, at jeg liksom er gift», sier hun.

En annen informant forteller at en av kollegaene hans forsøkte å være morsom ved å si «Allahu akhbar» og løfte en finger i været, sånn som IS gjør – hver eneste gang de møttes.

Andre fortalte om erfaringer med å få spøkefulle kommentarer om de er infiltratører fra kriminelle miljøer, og flere opplevde at kollegaer på ulike måter satte spørsmålstegn ved deres lojalitet. Eksempelvis forteller en politimann at han i et jobbintervju ble spurt om hvor hans lojalitet lå, fordi det ble antatt at det at han var muslim kunne by på lojalitetsutfordringer.

En «historie i etaten»

En annen typisk erfaring for politifolk med minoritetsbakgrunn, er at de opplever å være veldig «synlige», og at de derfor må vise at de er veldig gode i jobben sin, og aller helst være flinkere enn de andre. Hvis de ikke presterer godt nok, eller gjør en feil, er de redde for å «bli en historie» i etaten, og dermed gi alle etniske minoriteter et dårlig rykte. Og slike rykter fins.

Det er selvsagt enkelte politifolk med minoritetsbakgrunn som fungerer dårlig i jobben sin, på samme måte som enkelte politifolk med majoritetsbakgrunn. Problemet er at når én med minoritetsbakgrunn ikke fungerer, fører det til økt skepsis overfor alle med minoritetsbakgrunn, noe som ikke skjer med de som har majoritetsbakgrunn.

Noen opplever at politikollegaer med majoritetsbakgrunn forventer at de ikke behersker norsk godt nok, og når de gjør det, så blir de overraska:

«Da fikk jeg tilbakemelding, faen du skriver jo bra norsk, og da tenkte jeg inni meg hvorfor i all verden skal du si at jeg skriver bra norsk, det er jo på en måte gitt at jeg skriver bra norsk, jeg er jo nordmann jo», sier en informant.

Erfaringene viser også at det ikke er uvanlig at kollegaene diskuterer den norske språkkompetansen til minoritetskollegaene høyt i fellesskap, og særlig om ferske kollegaer.

Rasisme?

Kan disse erfaringene forstås som rasisme? I forskningen brukes gjerne begrepet «mikroaggresjoner» for å fange opp mer subtile former for rasisme. Begrepet viser til kortvarige og hverdagslige væremåter som markerer et sosialt hierarki og bekrefter etablerte stereotypier.

Slike væremåter kan være intensjonelle, men de kan også være mer utilsikta, og de kan være retta mot enkeltindivider eller en gruppe. Mikroaggresjoner inkluderer også nonverbal atferd, som å overse eller overhøre, stirre eller «se skjevt på», møte med skepsis, mistenkeliggjøre eller undervurdere visse mennesker. Hensikten med begrepet er å fange opp ytringer og handlinger som kan framstå som harmløse og trivielle sett fra utøvers side, men som likevel oppleves som skadelige, ydmykende og nedverdigende for mottakere.

I min undersøkelse har jeg vært opptatt av mikroaggresjoner som er kobla til folks etnisitet, kultur, religion eller hudfarge, og de stereotypiske forestillingene som er knytta til disse kategoriene.

Forskningen min viser at politifolkene med minoritetsbakgrunn sjelden opplever kollegaer som rasister som sier og gjør ting som bunner i rasisme som ideologi, men at handlingene deres likevel kan forstås som mikroaggresjoner og derfor som rasistiske. Det kan de, fordi de er tydelig knytta til hudfarge og/eller tilskrevne kulturelle egenskaper eller stereotypier. For det andre fordi de signaliserer, om enn på subtile måter, en nedvurdering og forskjellsbehandling basert på disse kategoriene.

Det underliggende budskapet som kommuniseres til politifolk med minoritetsbakgrunn gjennom mikroaggresjoner, er at de er:

• …«fremmede i sitt eget land»: de blir ikke forstått som helt «norske».
• …mindre politifaglig kompetente: de er antatt dårlige i norsk, de må overbevise om at de er politifaglige dyktige, og om de gjør feil dømmes de hardere.
• …mer kriminelle eller ikke helt til å stole på: Humor rundt infiltrasjon og manglende tro på deres lojalitet til etaten.

Noen forteller om utbredte praksiser i kollegiet, mens andre opplever at det skjer mer vilkårlig og av enkelte kolleger. Hver enkelt hendelse er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk, men når det skjer gjentatte ganger, og på ulike måter, dannes det «lag på lag» med nedverdigende og ydmykende erfaringer.

Kunnskap og bevisstgjøring

Forskningen min viser at mikroaggresjoner er et problem som man bør ta på alvor i politietaten, men også at et slikt arbeid kan være krevende. Det som gjør det vanskelig er at det som skjer ofte er subtilt, og at det som oftest ikke gjøres med intensjon om å såre. Ofte er det nok sånn at av avsenderen ikke forstår det problematiske ved det han eller hun sier og gjør, og dermed blir det vanskelig for den som utsettes for det å si ifra. Derfor må ledelsen ha en god forståelse av hva mikroaggresjoner er, og jobbe med å bevisstgjøre ansatte.

Til slutt er det viktig å understreke at det å si at etniske minoriteter i politiet utsettes for mikroaggresjoner, ikke er det samme som å si at politiet er «gjennomsyra» av rasisme – det vil si det som gjerne kalles institusjonell eller strukturell rasisme. Det er heller ikke sånn at det betyr at alle politifolk er rasister, eller at politiet er mer rasistiske enn andre yrkesgrupper.

Men, ved å påpeke at mikroaggresjoner forekommer, tydeliggjør man at det politifolk med minoritetsbakgrunn opplever, er langt mer alvorlig enn mangel på folkeskikk.