Oslo: Flere ubevæpnede patruljer blir møtt av bevæpnede gjerningspersoner

Nylig kunne Politiforum fortelle at 11 av 12 politimestere sier ja til generell bevæpning av politiet.

Sist helg vedtok også Høyre at de vil gå inn for generell bevæpning.

Hovedverneombud Klara Sofie Haga Bergseth i Oslo politidistrikt, stiller seg 100 prosent bak politimestrene og Høyre, og ber om at patruljene i hovedstaden blir permanent bevæpnet.

– Man ønsker oss ut av bilene, og at vi skal være mer tilgjengelig og synlig ute i bybildet. Samtidig øker antall avviksmeldinger fra patruljer som har vært ubevæpnet, men møtt bevæpnede gjerningspersoner ute på oppdrag, forteller hun.

Bare den siste tiden har det kommet inn et tyvetalls avviksmeldinger i politiets forebedringssystem Synergi.

 – Det er helt klart store mørketall her også, men jeg konstaterer at det skrives avviksmeldinger i økende grad, og at hendelsene blir mer og mer alvorlige, fortsetter hun.

Vil hjem til middag

Bergseth sier det er godt politiarbeid og tilfeldigheter som gjør at det ikke har gått galt.

– Det er viktig at tjenestepersonene ute skal bli satt i stand til å løse det samfunnsoppdraget de er gitt, og da må de få tilgang til riktig maktmiddel i enhver situasjon, og det uten å risikere eget og eller andres liv, fortsetter hun.

Hovedverneombudet trekker frem at dersom politiet får tilgang til riktig maktmiddel, så får de også et bedre handlingsrom. Samt at det er viktig både av HMS-hensyn til mannskapene, men også trygghetsfølelsen til innbyggerne.

– Det er viktig at politifolk blir satt i stand til å løse oppgavene de er på jobb for å gjøre, uten å måtte ta unødig sjanser. Man er mer enn bare politi og alle vil hjem til middag. Det må ikke bli sånn at det er tilfeldigheter som avgjør utfallet av et oppdrag og endt arbeidsdag, fortsetter hun.

Bergseth sier videre at dagens trusselbilde og kriminalitetsbilde ikke harmonerer så godt med at politiet er ubevæpna.

Mentalt belastende

I perioder har det også vært innført områdebevæpning og midlertidig bevæpning av Oslo-politiet.

– Da ser jeg at det skrives Synergi-meldinger på at situasjoner lett kunne utarte seg annerledes, dersom de ikke hadde vært bevæpnet, fortsetter Bergseth.

Hun trekker frem at det særegne for Oslo er at det er mye folk på et veldig lite geografisk område, og at det kan innebære at politiet kan kjører seg inn i oppdrag og at det kan være kort uttrykningsvei. Eller at de kan stå i situasjonen når hendelser skjer.

Hun trekker frem en av meldingene som er rapportert inn, hvor en patrulje kom kjørende inn i et tett beferdet område.

– I det patruljen går ut av bilen blir de kontaktet av en person som nettopp har vært vitne til et forsøk på knivstikking. Han forteller videre at personen med kniv er en av personene som kommer gående imot dem. Og at han nå har lagt kniven i lommen.

– På dette tidspunktet samler det seg flere personer omkring patruljen og de hadde ikke oversikt på hvem som hadde vært involvert i hendelsen. Patruljen skriver i avviksmeldingen at de på bakgrunn av dårlig tid ikke rakk å bevæpne seg, da de ikke hadde oversikt over eventuelle skadede personer eller om det var andre involverte, sier hun.

Bergseth får også tilbakemeldinger om at disse situasjonene er mentalt belastende for politibetjentene.

– Ettersom patruljene brått står overfor en potensielt farlig situasjon for både dem og tredjepersoner, rapporterer enkelte om at det er mentalt belastende å ikke ha de nødvendige verktøyene tilgjengelig, sier Bergseth.

Situasjonen kan endre seg

Bergseth peker også på at situasjonen kan endre seg fort.

– Nylig rykket en patrulje ut på en melding om husbråk i en leilighet i tredjeetasje. I samme øyeblikk som patruljen står utenfor døren og tar kontakt får de beskjed om at bevæpning gis. Patruljen er da allerede i kontakt på dør og mistenkte kommer ut og angriper patruljen med kniv kort tid etterpå, forteller hun.

Bergseth sier videre at det som redder politibetjentene, er at de er snarrådige, benytter innøvd grunntaktikk og har skapt seg et rom så de får trukket seg unna.

– Men patruljen har ingen mulighet for reell beskyttelse, da de må ut av leilighetsbygget og bort til bilen for å hente de nedlåste våpnene, forteller hun videre.

Et annet eksempel fra Synergi, er at politiet sitter i bilen og snakker med en tredjeperson, så kommer en annen bort som tilsynelatende også ønsker å snakke med dem.

Denne personen stiller seg derfor opp ved siden av den andre personen, men drar plutselig frem en kniv og begynner å kakke den i ruta på politibilen. 

Til tross for pålegg fra politiet nekter han å slippe kniven.

– Da må den ene politibetjenten verbalt målbehandle, altså snakke seg ut av situasjonen, med mannen med kniv. Mens den andre politibetjenten må låse opp våpenskrinet, lade våpenet og få hylsteret på hoften. Hadde patruljen vært bevæpnet, kunne de aksjonert mye tidligere og hatt et mye større handlingsrom, fortsetter Bergseth.

I denne konkrete situasjonen oppstod det også en risiko for skader på den andre personen som stod der, og for de som tilfeldigvis var der samtidig.

Var ubevæpnet – møtt med tohåndsvåpen

En annen melding som politiet har rykket ut på i løpet av de siste månedene var at noen slåss i en gate.

– Melding om slagsmål er ikke et oppdrag som automatisk gir bevæpning. Da patruljen kom til stedet, løp den ene parten inn i en blokk. Mens den andre ble stående skadet igjen ute. Da splittet makkerparet seg: den ene begynte med pasientbehandling av den som ble stående igjen. Mens den andre følger etter inn, sier hun.

Tjenestepersonen som går inn i blokka, blir plutselig siktet på med et tohåndsvåpen.

– Vedkommende er da bare fire-fem meter unna politibetjenten, som søkte tilflukt. Gjerningspersonen gikk så inn i leiligheten igjen, men dukker etter kort tid opp igjen i gangen med kniv. Saken blir løst med godt politiarbeid og stemmebruk, sier hun.

Når makkeren får meldingen på sambandet om hva som skjer, så løper han til bilen, som er et stykke unna, for å hente våpen.

– Men disse våpnene ligger jo uladd i bilene, så han må da først låse opp våpenskrinet, lade først det ene våpenet, og så det andre, så de begge er bevæpnet. Før han løper så fort han kan til makeren sin igjen. Det er litt tungvint, og når sekundene teller kan det bli fatalt, fortsetter hun.

– Det er ikke gitt at det går bra?

– Nei, som sagt er det godt politiarbeid, manglende gjennomføringsvilje og/eller -evne hos gjerningspersonen eller tilfeldigheter som avgjør, sier Bergseth.

Høy risiko

Nylig observerte også to ubevæpnede politibetjenter sentralt i Oslo sentrum to personer som har delvis maskert ansiktet sitt.

– Disse personene gir dem en dårlig magefølelse på grunn av politiblikket. De vurderer om de skal kontrollere dem, men lar være. Rundt ett minutt etterpå får patruljen beskjed av et vitne om at de to personene nettopp har vist frem en pistol, fortsetter hun.

Det viser seg å være de samme personene som politiet vurderte å kontrollere.

I avviksmeldingen skriver de at: 

«Vi sitter igjen med den følelsen at det å være ubevæpna gjør at vi til daglig risikerer å stå i farlige situasjoner hvor motparten har tilgang til blant annet skytevåpen uten at vi har nødvendige verktøy for å håndtere trusselen. Og hadde vi kontrollert disse personene, som vi var veldig nær ved å gjøre, og de hadde skytevåpen og ikke vi, så kunne det medført stor fare for oss.»

– Hadde vi hatt bevæpning, kunne de aksjonert tidligere og hatt større handlingsrom. Det er ikke bra at følelsen man sitter igjen med, er at det noen ganger bare er tilfeldighetene som avgjør utfallet, sånn burde det ikke være. Jeg ønsker at politifolk i Oslo skal få bevæpning og bli satt i stand til å gjøre den jobben de er på jobb for å gjøre. For å løse det samfunnsoppdraget må de slik samfunnsutviklingen har blitt, ha tilgang til riktig maktmiddel til enhver tid. Uten bevæpningen risikerer de ikke bare eget, men også for andres liv, avslutter hun.