Gatas beskyttere

Klokken nærmer seg halv tre, natt til søndag. I Rytterkorpsets stall, like bak Akershus festning, gjøres politihestene Balder og Hugin klare for nattens andre økt. Et massivt regnvær har akkurat gitt seg. Snart skal Oslos utesteder tømmes for berusede mennesker.

Første stopp blir Torggata. Stemningen er småamper, og flere ser ut som om de kunne tenke seg å slåss i natt. Én mann har allerede kneppet opp skjorten, klar til kamp.

Nå skal Hugin få vise seg frem. Politibetjent Anita Løwehr rir inn i situasjonen og bruker hesten til å splitte den småhissige gjengen. Man flytter seg når det kommer 700 kilo med hest.

– Nå er det på tide å gå, gutter, sier politioverbetjent Rolf Eriksen rolig fra Balders rygg.

Å yppe til bråk med Balder og Hugin til stede, er bare dumt. Det blir ingen slåsskamp. Mennene går sin vei, mens politirytterne blir stående utenfor Cafe Sør en liten stund for å passe på at situasjonen roer seg.

På sambandet meldes det så om bråk i Kristian IVs gate. Ved ankomst er allerede mange politibiler og mye blått lys på stedet. Eriksen, Balder, Løwehr og Hugin holder seg foreløpig litt på siden. Kollegaene virker å ha god kontroll på situasjonen.

Plutselig rapper noen til Balder. Det er ikke et forsøk på å stryke hesten, men et åpenbart slag. Ettersom slaget skjer bak på hesten, får ikke Eriksen med seg hvem som slår. Det er mye folk rundt. En person peker på en annen og sier det var han som gjorde det. Eriksen rir bort og gir klar beskjed om hva han synes om oppførselen. Den aktuelle mannen bedyrer sin uskyld, og siden politirytterne selv ikke rakk å se hvem som slo, blir det ingen pågripelse for vold mot offentlig tjenestemann. For det er nettopp det Balder og alle de andre politihestene er: Offentlige tjenestemenn.

Heldigvis skjer dette ytterst sjelden. Eriksen forklarer at folk vanligvis er veldig snille mot hestene, og at de mener «rasshølet sitter på toppen». Likevel tror han få er klar over at en tjenestehund og -hest er beskyttet på lik linje med politifolk.

Synlig politi

Resten av publikum Rytterkorpset møter denne natten, vil hestene godt. Når Balder og Hugin tar en liten pust i bakken ved Stortinget, kommer mange bort for å kose og klappe. Ingen går forbi uten å legge merke til politihestene, og alle samtaler dreier seg plutselig om Oslos ridende politi.

– Vi er et enormt synlig og tilgjengelig politi, og hesten er gjerne inngangen til en samtale med politiet. Det er ikke så ofte politibilene blir stoppet for at noen skal snakke med politifolkene inni, men det er veldig, veldig enkelt å stoppe oss, forteller politioverbetjent Åsta Marie Lytskjold, som sammen med Eriksen er fagansvarlig i Rytterkorpset.

– Vi i Rytterkorpset er faktisk nærpoliti. Hesten er et unikt redskap når det gjelder å komme i kontakt med folk.

– Du er et blikkfang, sier Eriksen.

At Rytterkorpset er nettopp det – et blikkfang, er det ingen som helst tvil om. Opp og ned Oslos hovedgate, Karl Johans gate, er det ikke ett eneste menneske som ikke hever blikket og snur på hodet når de to rytterekvipasjene passerer.

Folk sier de forbinder hester med dominans og trygghet.

– For meg som er fra lille Harstad, er det veldig fint å vite at jeg ikke er alene i Oslo. Hester er utrolig fine dyr, og jeg føler meg trygg sammen med dem, sier Håkon Rinaldo (20).

– Alt jeg trengte i kveld, var å se disse hestene. De er veldig fine, og det er veldig spennende å se hva de kan gjøre. En politibil kommer seg jo for eksempel ikke inn i alle bakgater. Hadde jeg vært forbryter, hadde jeg gitt opp hvis disse dyrene kom etter meg, forteller Andreas Østerøy (23) mens han beundrer Balder og Hugin.

Han har nettopp vært vitne til at Rytterkorpset har ridd inn i en situasjon med amper stemning på Professor Aschehougs plass. Opp Kristian IVs gate gikk det i full galopp, for på plassen var det nok en begynnende slåsskamp. Igjen var skjorter åpnet og tatt av.

Den høye hest

Vi skrur tiden noen timer tilbake. Klokken er litt over elleve på kvelden. Rolf Eriksen og Anita Løwehr er ute med hestene Njord og Jotun på den første av nattens to etapper. Njord er litt vel masete i kveld – litt for våken og hoppete og sprettete, som Eriksen sier.

– Jeg kjenner at han trykker hjem i hvert eneste kryss. Han har en litt dårlig dag i dag, men det må være lov. Jeg hadde heller ikke veldig lyst til å gå på nattevakt i kveld, sier Eriksen med et smil.

I Karl Johans gate, på vei mot Egertorget, er det en gjeng med unge menn og kvinner som plutselig går litt for tett oppi rumpa på Njord. Det liker Eriksen dårlig, for han vet hvor mye kraft som er i et spark fra hesten. Mennene lar seg provosere, og Eriksen velger å gå ned fra hesteryggen for å forklare situasjonen.

– Jeg synes politimannen virket litt kjepphøy oppe på hesten, men da han kom ned, var han veldig ordentlig, forklarer en av mennene (23), som ønsker å være anonym.

Enkelte andre mener også at politiryttere kan virke kjepphøye. I et debattinnlegg i Dagsavisen i fjor, med tittelen «En hest og en plage», skrev Magnus Forsberg følgende:

«Det er ikke akkurat lokalorientert politiarbeid når borgerne møtes av politifolk som bokstavelig talt ser ned på dem fra sin høye hest. Et godt samspill mellom politiet og borgere innebærer å møtes på like fot, ikke at den ene må rope opp til en autoritetsfigur på trekvart tonn med bruksdyr.»

Mer enn et transportmiddel

Eriksen tar slik kritikk med knusende ro.

– Det kan virke utettferdig for ham at jeg skal sitte på 700 kilo med hest, men da har han misforstått helt. Alle de andre som går rundt i byen her, setter pris på at vi synes og er lett tilgjengelige. Jeg har ingen problemer med å komme ned fra hesten og snakke med ham.

Politioverbetjenten forklarer videre at han like gjerne kunne brukt en bil hvis det bare var snakk om å komme seg fra ett sted til et annet, men at hesten er mye mer enn et transportmiddel.

– «Kom ned og vis hvor tøff du er» – den har vi hørt før. Men det handler om å ha med seg en ressurs ut i gata, som du kan bruke hvis du må. Ja, hesten min frakter meg fra A til B, men den skal også kunne være et verktøy. Jeg er ute i gata på en hest for å synes, og for å være tilgjengelig for publikum. Og så – når det smeller – skal jeg kunne bruke hesten min aktivt, sier Eriksen.

Slagsmål og andre voldshendelser er eksempler på «når det smeller». Da er det praktisk å ha en hest som kan hjelpe med å stanse aktivitetene – ved å skille parter og skyve folk vekk.

Når de som skal pågripes prøver å stikke av, er det også effektivt med en hest som kan sette etter i full galopp. En hest kan holde høy fart lenge, og det er det få som klarer å matche.

– På en nattevakt nå nylig var det noen som ble ranet med kniv, og hundepatruljen hadde problemer med å få kontroll på den mistenkte. Da bisto vi, i tillegg til å holde folk unna og skape ro i situasjonen. Vi har fått mye «kred» for arbeidet vi gjorde, forteller avsnittsleder Mari Engestøl Røgeberg.

Kjemien er viktig

14 ryttere, inkludert avsnittsleder og to fagansvarlige, og 14 vallaker – kastrerte hingster – driver i dag ordenstjeneste i Oslo politidistrikt. Til sammen teller Rytterkorpset 20 personer, hvorav fem er sivilt ansatt i stallen.

Hverdagen går som regel med til å patruljere i fire-fem timer om dagen, samt å utføre faste og tildelte oppdrag som ordens- og sperretjeneste og ledsagelser. I tillegg skal hestene trenes.

Politihestene brukes også ved større demonstrasjoner og arrangementer, og de har
diverse honorære oppdrag – som på 17. mai, når Stortinget åpnes, og ved statsbesøk.

– Det handler om å utnytte hestens fulle potensial, for da er den en unik ressurs i både operativ og forebyggende tjeneste, forklarer Røgeberg.

Kjemien mellom rytter og hest er essensiell. Alle rytterne har minst én fast hest hver, som de rir og har hovedansvaret for.

– Vi prøver å sy sammen gode rytterekvipasjer. Når det er god kjemi mellom hest og rytter, gjør man en bedre jobb, sier Eriksen.

Hestene er som oss mennesker – helt forskjellige med hver sin personlighet. Noen har litt temperament. Andre er rolige og gemyttlige. Noen er følsomme, mens andre tåler alt. Da gjelder det å finne hest og rytter som matcher hverandre.

Med tanke på sikkerhet er det viktig at rytteren kjenner hesten sin godt. Målet er at alle rytterne skal kunne ri alle hestene, i alle mulige oppdrag, men politioverbetjent Åsta Marie Lytskjold innrømmer at hun ikke tror de kommer helt dit. Det vil for eksempel alltid kunne skje at enkelte hester ikke passer til visse oppdrag.

Nervøs og tissetrengt

Lynnedslag på lynnedslag lyser opp den ellers mørke Oslo-himmelen. Eriksen og Løwehr, på Njord og Jotun, har akkurat gått langs Aker brygge og sørget for at alt går fint for seg der. Hovedstaden byr på et pulserende natteliv i sommervarmen. Klokken er snart halv ett, og de neste timene kommer folk til å tilbringe inne på utestedene.

Nå bærer det tilbake til stallen for en liten pause og hestebytte. Njord, som ennå ikke er helt ferdig utdannet politihest og derfor litt nervøs i kveld, synes ikke det er så trivelig når det braker løs med torden. Foreløpig har det ikke kommet én eneste dråpe regn, men det virker som om himmelen snart kommer til å åpne seg.

– Da drar sikkert folk fort hjem, sier Løwehr.

Eriksen innrømmer at de på nattevakter gleder seg til folk går hjemover.

– Da jeg var 25 år, ønsket jeg kanskje at det skulle være litt action. Nå er jeg 53 og har fått min dose, sier han med glimt i øyet.

Så vidt inne i boksen sin kan Njord endelig lette på trykket. Han blir tissetrengt når han er nervøs, men liker ikke å tisse ute.

Balder og Hugin er på dette tidspunktet uvitende om at de snart må ut på jobb. Men nå har himmelen også lettet på trykket, så først skal det få regne fra seg. Sambandet melder om store nedbørsmengder og oversvømmelser i kjellere og gater.

Trangt nåløye

Løwehr får i seg litt mat, mens Eriksen leter kontoret rundt etter kaffe. Til slutt finner han noen kapsler. Kaffe må man ha når man jobber nattevakt.

Eriksen er Rytterkorpsets eneste mannlige politibetjent. Før i tiden var det omvendt – da besto Rytterkorpset i hovedsak av menn. Susanne Henrichsen var Norges første kvinnelige politirytter i 1975. Først i 2001 fikk man første kvinnelige ryttersjef ved Drude Owrenn Fogh. I dag er det Mari Engestøl Røgeberg som leder avsnittet.

– Jeg har ikke inntrykk av at folk mener Rytterkorpset er for jenter. Men jeg tror det er veldig få gutter i politiet som har noe som helst erfaring med hest. Vi vil gjerne ha inn mannfolk, men du må ha gode forutsetninger for å kunne lykkes, forklarer Eriksen, som selv ikke hadde noe erfaring med hest før han begynte i Rytterkorpset.

Men han besto testene og har nå vært ridende politi i 23 år.

– Jeg fikk et kurs på seks måneder – og synes bare det er dritkult å ha med meg en svær hest til å gjøre jobben. Som når politihesten Tyr står alene blant 200 gale fotballsupportere fra Serbia og rydder vei for andre tjenestemenn. Da blir man både stolt og utrolig imponert over hestens kapasitet og hvor tøff den er, sier Eriksen.

Lytskjold tror det er vanskelig for folk uten hestebakgrunn å forstå hvor hard jobbing som kreves for å bli en god politirytter. Det er mye terping.

– Det er ikke gjort på et halvt år, sier hun.

Og drømmer du om å bli ridende politi, må du vite at nåløyet er trangt i en liten avdeling der alle trives og gjerne blir værende lenge. Lytskjold kaller det en vinn-vinn-situasjon å få lov til å ha hobbyen sin som jobb.

– Jeg har virkelig skutt gullfuglen, og jeg vet ikke hva som skal til for å friste meg bort herfra.

Erfaring med hest er ikke et krav, men en stor fordel dersom man ønsker å jobbe i Rytterkorpset. I tillegg er det ønskelig med noen års erfaring fra ordenstjenesten. Man må like dyr, og man må like folk. Rytterkorpset er et ordentlig nærpoliti, med mye samtale med publikum.

– Hvis du helst vil sitte bak de lukkede vinduene i politibilen din, passer du ikke inn her, sier Lytskjold.

Et stødig hode

Det er ikke bare politirytteren som må ha visse egenskaper på plass. Politihesten også. En politihest må ha godt gemytt og et stødig hode. Den må være tålmodig og glad i folk – og ha evne til å avreagere.

– Rullegardinen kan ikke bare gå ned hos hesten. Den får så klart lov til å reagere på ting, men vi kan ikke ha hester som bråvender og løper hjem i panikk, forteller Lytskjold.

Når hun snakker om alt de får til med hestene – og alt hestene gjør for dem, virker hun nesten litt rørt.

– Vi har noen gode krigere nede i stallen her som går gjennom ild og vann for oss. Hvis du har en god lederhest, følger gjerne de andre etter. Det er fantastisk når vi er ute på heftige oppdrag, og de gjør alt vi har trent på. Man blir skrekkelig glad i dem, sier Lytskjold.

Avsnittsleder Røgeberg henger seg på.

– De er fluktdyr, men vi trener dem opp til å stole på oss. De er også flokkdyr og vil gjerne følge en leder, og som rytter blir du den lederen. Så når vi forteller dem, vennlig og bestemt, at «dette går fint» og «du skal gå fremover og ikke rygge ut av situasjonen», så gjør de det. Man blir full av respekt og ydmykhet over alt de gjør for oss, sier hun.

Eriksen forklarer at ut ifra instinkter og natur, skal hestene egentlig være på et stort jorde – der de kan spise gress, løpe rundt og ha det moro. Slik de har det når de er på sommerferie på beite i Sørkedalen.

– Vi tar dem med inn i en setting som er unaturlig for dem. Derfor krever det at vi som ryttere tenker litt taktisk når vi er ute, og tenker sikkerhet. Det er dumt bare å «gønne på» og tenke at hesten kan ris overalt. Du må ha med deg hodet, sier han.

Livet som politihest er ikke for alle, og for enkelte hester kan det bli litt for mye. Da må man finne nye kandidater, for det er viktig at hestene trives med det de gjør. Andre synes imidlertid at livet er best når det er mye som skjer rundt dem.

– Hvis vi tar dem med på tur i skogen, synes de plutselig fugler og steiner er skumle. Men trikken kan dundre forbi og musikkorps kan spille rett bak dem, uten at de bryr seg. Det er litt artig. De blir vant til det miljøet de ferdes i, sier Lytskjold.

– Wow for en ressurs

Klokken er snart halv fem om morgenen og det er greit å lunte hjemover mot stallen. Hestene skjønner at de kan senke skuldrene – de har gjort sitt for i natt.

– Nå er du ferdig på jobb, gutten. Nå skal du få sove.

Eriksen stiger ned fra det store, brune dyret og stryker Balder varsomt over pelsen. Politihesten får både skryt og kos etter en vellykket nattevakt i Oslos gater.

I fjor feiret Rytterkorpset 125-årsjubileum. Det finnes imidlertid ingen garanti for at avsnittet består i evig tid, og det gjelder å levere gode vakter og være på hugget til enhver tid.

– Blant publikum tror jeg vi stort sett alltid har en tommel opp. Internt i politiet har det gjennom tidene vært litt opp og ned hvilke tanker man har om Rytterkorpset. Per nå virker det greit, sier Eriksen.

Lytskjold tror de som er negative, vet for lite om Rytterkorpset. Hun sier mange blir overrasket.

– De som har sett oss ute i aksjon når det smeller, blir litt sånn «wow, for en ressurs man egentlig har her».

Om det er verdt å bruke penger på et ridende politi, er et spørsmål Rytterkorpset har måttet vende seg til, for det knives om kroner og ører i politiet. Men Eriksen synes det er tull å snakke om at de er en stor kostnad.

– Med tanke på effekten, er vi ikke det. Vårt budsjett er ikke stort sammenlignet med mange andre avdelinger, så den er litt for gammeldags å bruke, sier han.

– På nattevakter er vi utrolig effektive. Der kan én hest være som 12-15 fotsoldater. Hvis du trenger å flytte på folk, er det den enkleste sak med to hester. Ofte hjelper det at vi bare kommer med hestene, så demper ting seg, sier Lytskjold.

Eriksen understreker at det er opp til dem selv å sikre Rytterkorpsets fremtid.

– Vi må sørge for å være en del av helheten. Og vi må være ordentlig på når det skjer ting, slik at kollegaene våre og de som sitter og styrer pengesekken, kan si at «Rytterkorpset gjorde en jævlig bra jobb». Gjør vi oss uerstattelige, består vi.

LES OGSÅ: Historien om Birgitte Tengs-etterforsker Stian Elle: Syndebukken - DEL 1: En avhører blir til