Hvorfor slår og sparker enkelte barn? De er i alle fall ikke født voldelige.

Nylig hørte jeg en utrolig vakker sang. «Et barnesinn» er opprinnelig et dikt. Dag Selboskar har laget musikken til diktet, som er skrevet av oldemoren til barna hans. Det er Jan le'Brandt som framfører sangen – noe han for øvrig gjør helt magisk. Sangen tar oss med fra et ungt og rent barnesinn, til noe som rives ned og ødelegges – hvor både våpen og blod er nevnt.

Fra en lys og lystig innledning blir vi påminnet det grusomme som skjer rundt omkring i verden daglig. Kaos, krig, nød og elendighet.

Heldigvis bor vi i et fredelig demokrati med velferd og gode sosiale ordninger. Barna får gå på skole, har mat og drikke nok, vi reiser på ferie, og de aller fleste betaler skatt med glede. Fryd, glansbilder og lykke. I alle fall liker vi å tenke og tro at det er slik. Det er veldig godt å se bort ifra det vi ikke liker å se, ikke vil vite så mye om, eller forholde oss til.

Etter hvert har jeg ubevisst «oversatt» sangen til vårt eget samfunn i Norge med tanke på dette «utenforskapet». Mange barn og unge faller utenfor. Flere skjuler hva de sliter med. Vil vi se de som faller utenfor? Det er lettere å forholde seg til det enkle, det gode, det vi kan takle og ikke minst, slik vi tror samfunnet er.

Lukker vi øynene for virkeligheten og forholder oss til en verden slik vi TROR den er, vil stadig flere falle utenfor.

«Hvor så du slik rettferdighet, vennlighet og tro – som i barneøyet det rene? Hvor bygger kjærligheten fastere bru, enn i barnesinn alene?» – «Vi snakker om kultur, vi taler om fred. Men, nevene griper etter våpen, så bygger vi opp og river det ned, veien til urett står åpen».

Sitater fra «Et barnesinn». Barn blir født med et rent sinn, med rettferdighet og vennlighet.

Så opplever vi at barn hyler og sparker i klassen sin, ungdom ruser seg og stjeler på kjøpesenteret. Hvorfor? Hva i alle dager er det som skjer? Vi blir oppgitte og frustrerte. Så utrolig irriterende at enkelte ikke evner å innrette seg slik vi forventer! De «straffes» og stenges ute. De omtales som håpløse og frekke. De er kjempetøffe. Utenpå. Hvordan har de det egentlig? Jeg aner ikke, jeg spør dessverre altfor få om nettopp dette…

Noen barn blir utsatt for omsorgssvikt, vold, rus, og annet negativt «…så bygger vi opp, og river det ned…» Barn og unge opplever mye negativt i sitt eget hjem. Daglig. Der det skulle vært tryggest i hele verden. De snakker sjelden med andre om dette. Mye er tabubelagt, de kan bli truet til taushet, eller de føler seg helt alene med sine utfordringer.

Enkelte foreldre strekker ikke til. Det behøver ikke være av mangel på omsorg og empati. Ikke alle foreldre får det til, av ulike grunner. Mange gjør så godt de kan, men klarer likevel ikke å gi barna omsorgen de trenger. Da må storsamfunnet «trå til» for dem.

Alle mennesker har med seg «bagasje», stort eller lite. De som ikke roper så høyt og er der for andre, er ofte de med den tyngste sekken. De såkalt usynlige tårer. Barn og unge mangler ofte ord når de skal forklare hvordan de egentlig har det. Likevel har de behov for å uttrykke seg. Sinne, frustrasjon, redsel. Når dette «topper» seg er det veldig enkelt å se for seg utagering i et klasserom eller flukt inn i rus.

Hvorfor slår og sparker enkelte barn? De er i alle fall ikke født voldelige.

Enkelte alenemødre og -fedre lurer på hvordan de skal komme seg gjennom hverdagen med æren i behold. Før jul blir de «foret» med reklame om Playstation, Mac, iPhone, men mye av dette er DYRT. Det gjør vondt for mange.

Blir familien mer sammensveiset, sterkere og bedre rustet av at et barn får de dyreste gavene? Må alt være dyrt for at ungdom skal være fornøyd? Flere får en ennå tyngre sekk.

«Agnes» fra Namsos har i en artikkel gitt sin historie til Kirkens Bymisjon: «Matpakke? Aldri. Mamma bare sendte med oss sammenrullet matpapir så det skulle se ut som vi hadde matpakke.» For mange barn og unge er det en fulltidsjobb å skjule at foreldrene er fattige. Barnefattigdom har blitt et stadig større problem.

Hvorfor enkelte barn og unge velger å stjele? De er i alle fall ikke født som en tyver.

Det er viktig å presisere at mange klarer seg fint, også de som i utgangspunktet har store utfordringer. All ære til de som kjemper hver dag – og klarer å manøvrere sin verden i en tøff hverdag.

«Løvetannbarn».

Flere som har opplevd mye vondt klarer å skape seg en god tilværelse. De skal også ha fokus. «…. barnet sitt kinn, har telt hver eneste tåre.» Lett har det garantert ikke vært, så de fortjener applaus og anerkjennelse.

Kjære voksne. Vi må ta barn og unge på alvor. Det er ikke barnas skyld. Det er vår skyld.

Vi utvikler samfunnet de vokser opp i. Vi må spørre barn og unge hvordan de har det, ta oss tid til å høre på det de forteller, og være trygge på at de har tillit nok til å fortelle sannheten. Vi må være til stede, slik at de kan ta av seg de tunge ryggsekkene – og få tilbake det rene i barneøyet. Vi skal vise omsorg og gi trygghet, slik Bengt Risåsen synger rørende om i «Nattasangen»: «Vi skal sitte her hos dere, og vi skal være her når sola kommer opp …»

Dette er en jobb for hele samfunnet, og først og fremst for oss foreldre. Som i det afrikanske sitatet, «Det tar en landsby å oppdra et barn».

Tusen takk til dere som allerede gjør en stor innsats hver dag, dette er kanskje den viktigste dugnaden vi har i samfunnet. Barna er vår framtid. Når man skreller av systemer, organisasjoner, byråkrati, styresett, politikk og meninger, sitter man igjen med det vi egentlig er. Mennesker. «Vi snakker om kultur, vi taler om fred.» Vi må gjøre mer enn å snakke og tale – vi må handle.

Til slutt vil jeg sitere bassisten Morten Skaget, en person som klarer å se nettopp at «folk er folk». Morten videreformidlet til meg det fine sitatet: «People will not remember what you said, not what you did – but how you made them feel.»

Vi må bygge videre på empatien, nestekjærligheten og omtanken for hverandre i samfunnet – hver eneste dag.

Innlegget er tidligere publisert hos Dagbladet.