Patrick og Christer handlet raskt da de fant kollegaen livløs på kontoret 

En hustrig morgen i desember. Nattemørket ruget fremdeles, og fuglene hadde så vidt begynt å kvitre. Espen Valsgård og noen trofaste kolleger var likevel godt i gang med dagens treningsøkt. 

– Jeg husker at jeg følte meg bra. Jeg var faktisk positivt overrasket over hvor lett det gikk, forteller Valsgård. 

Etter økta dro politimennene opp til Indre Østfold politistasjon. Arbeidsdagen gikk sin vante gang. Ingenting tilsa at dette skulle bli en dag utenom det vanlige. 

Men denne ettermiddagen inntraff en dramatisk hendelse som skulle brenne seg fast i de involvertes minne.

Husker ingenting 

Politiforum møter Valsgård på Indre Østfold politistasjon, kun et steinkast unna kontoret hendelsen skjedde. Han sitter omringet av gode kolleger. 

De har alltid stått hverandre nær, men nå setter de enda mer pris på hverandre enn tidligere. 

Da Valsgård får spørsmål om den dramatiske episoden, blir han sittende betenkt. Med kaffekoppen i hånda, erkjenner han at sliter med å erindre noe som helst fra hendelsesdagen.

– Minnene er veldig klussete. Jeg husker ingenting før jeg sto opp fem dager etterpå. I ettertid mener jeg riktignok å huske at Patrick og jeg dro til Askimtorget for å kjøpe noe. Det er vel det siste jeg husker fra den dagen, sier han. 

Politikontakt Patrick Karlsen bekrefter dette. Han har jobbet med Valsgård i en årrekke og forteller at kollegaen var i usedvanlig godt humør. 

– Espen er alltid glad, men han var ekstra blid denne dagen. Vi er også nære venner utenfor arbeidsplassen. Vi fleipet, kjøpte mat og hadde en veldig god start på dagen, forteller Karlsen.

 Da makkerparet vendte tilbake til stasjonen, bisto de etterforskningsavdelingen med en restanseaksjon. Valsgård og Karlsen ble sittende i telefonavhør på hvert sitt kontor. 

Neste gang de så hverandre var det under livstruende omstendigheter. 

Lyn fra klar himmel  

– Jeg husker ingenting fra selve avhøret, verken samtalen eller hvordan den sluttet, forteller Valsgård. 

Han skal riktignok ha fullført avhøret en gang før klokken 14.00. Det var også tilfelle for informasjons- og tiltakskoordinator, Christer Christoffersen, som har et klart minne av det som skjedde i timene som fulgte. 

Christoffersen forteller at han satt i avhør med «en krevende kunde». Heldigvis, kan han si i ettertid. For av den grunn hadde han behov for å ventilere litt med kollegene.

– Jeg gikk nedover gangen. Døra til Espen var åpen, så jeg bestemte meg for å gå inn til ham. Jeg sto i døråpningen og så at Espen lå med ansiktet ned i pulten. Fjeset hans var vendt mot meg, og armene hang rett ned, forteller Christoffersen. 

I første omgang var synet mer forvirrende enn det var skremmende. Valsgård skal ha sett fredelig ut der han lå.

– I en sånn situasjon tar det noen sekunder før man forstår hva som skjer. Til å begynne med lurte jeg på hva han drev med. Ligger du her og sover, Espen? 

Men det tok ikke mange sekundene før Christoffersen innså at tiltak måtte iverksettes umiddelbart. 

– Jeg forsto alvoret da jeg så at han var helt blå i ansiktet. Samtidig hadde fingrene hans en typisk gulfarge, som indikerte at noe var alvorlig gærent, forteller Christoffersen. 

Derfra gikk alt på automatikk. Hvert sekund teller i kampen mot døden, og klokka tikket. 

Etter å ha skreket etter kollegaene om hjelp, får Christoffersen lagt Valsgård på gulvet. I det han gikk i gang med brystkompresjonene, var Karlsen og andre kolleger allerede klare til å bistå. 

– Basert på ropet, forsto alle sammen at det hadde skjedd noe alvorlig. Varslingen var tydelig, og det var også behovet. Vi gikk inn i en sone og fokuserte på arbeidsoppgavene, forteller Karlsen.

Redningsaksjonen 

Mens en kollega ringte ambulansen, løp en annen for å finne hjertestarteren. Samtidig dannet det seg en rekke foran Valsgård slik at de kunne rullere på hvem som utførte kompresjonene.

Det gikk kun femten minutter før lokal ambulanse- og legevaktbil var på plass. Ett kvarter etter det igjen, var luftambulansen klar til å frakte Valsgård til sykehuset.

– Det var virkelig imponerende å se kompetansen til helsevesenet vårt. Jeg ble helt blenda. De ga oss en ekstrem ro og eide rommet med engang. Samtidig var de flinke til å møte oss og forsikret oss om at vi hadde gjort en god jobb, forteller stasjonssjef Olav Unnestad.

I ettertid har det kommet fram at Valsgård var klinisk død i fire minutter. På sykehuset la de ham i kunstig koma. Slik ble han liggende og kjempe for livet i fem dager. 

I dette tidsrommet måtte kolleger, venner og pårørende forberede seg på det verste.

– Kona mi begynte til og med å planlegge begravelsen min, forteller Valsgård. 

Etter at Valsgård ble fraktet vekk med ambulansehelikopteret, samlet stasjonssjef Unnestad hele stasjonen. Dette var en av mange samlinger i tiden som fulgte. 

– Noen gråt. Andre hadde behov for å si noe. Vi fikk beskjed om at dette kunne gå begge veier. Vi forberedte oss på det verste, men tente lys og levde i håpet, forteller Unnestad.

En ny sjanse  

Den femte dagen etter hjerteinfarktet, begynte helsepersonellet en gradvis oppvekking av Valsgård. Ettersom han hadde fått diverse medisiner i mellomtiden, var han ikke ved sine fulle fem. 

– Jeg var såkalt delir. Jeg sa og gjorde mye rart, og rev blant annet ut ledningene til stentene som var satt inn i låret mitt. Det er et under at det gikk bra, forteller han. 

Valsgård sier det tok to dager til før han virkelig kom til hektene. Da var han omringet av venner og familie, og han forteller at han følte en enorm takknemlighet og glede. 

Han understreker at han ikke husker noe fra tiden han var død, men at han forsto det var lite om å gjøre. 

– Det føles virkelig ut som at jeg har fått en ny sjanse i livet. Det er jeg så takknemlig for. Likevel spiste jeg mye godt i jula, tilføyer han spøkefullt. 

I skrivende stund forbereder Valsgård seg til å dra tilbake på jobb. Selv kan han ikke vente med å komme i gang igjen. Samtidig har hendelsen gitt ham et nytt perspektiv. 

For selv om hjerteinfarktets utløsende årsak er og forblir et mysterium, tror Valsgård stress kan ha vært en medvirkende årsak. 

– Jeg har lært mye om dette i hjerteterapi. Stress er ikke bare en psykisk reaksjon. Det har også en fysisk påvirkning på kroppen. Arbeidshverdagen kan være krevende, og det er viktig at man ikke bare kommer seg igjennom den. Man skal overleve den også, understreker Valsgård. 

Går ikke alltid bra 

Politikollegene på Indre Østfold politistasjon omtaler Valsgårds oppstandelse som en stor julegave. Ettersom utfallet ble som det ble, opplever de hendelsen som en positiv erfaring.

– Vi har alle vært i situasjoner hvor vi har måttet utføre hjerte- og lungeredning. Flere har opplevd at det ikke har gått bra. Derfor er det er en fantastisk følelse å få bekreftet at man får det til, sier Karlsen.

 Politibetjentene understreker at det var en fordel å jobbe i et trygt miljø de kjenner til fra før. I denne situasjonen var det ingen pårørende som løp rundt dem. De trengte heller ikke bekymre seg for uforutsette trusler. 

Samtidig var det en stor utfordring å stå så nær personen som trengte livreddende hjelp. 

– I tiden etter hendelsen kjente jeg på et enormt behov for å få visket ut det døde ansiktsuttrykket til Espen. Det tror jeg vi alle kjente på. Behovet for det var enda større enn om det hadde vært snakk om én vi ikke kjente personlig, sier Unnestad. 

Det er heller ingen tvil om at hendelsen har skapt tettere bånd mellom kollegene på stasjonen i Askim. Valsgård forteller rørt om hvordan kollegene hjalp familien hans i tiden de trengte det mest. 

Det innebar alt fra snømåking og vedhugging, til å kjøre familien hans til sykehuset. Ingen forespørsel var for stor. Dette har gjort et sterkt inntrykk på alle kollegaene. 

– Om det skulle skjedd meg noe en dag, føler jeg meg trygg på at familien min blir ivaretatt. Denne hendelsen har virkelig vist oss hvor godt det kollegiale samholdet er, forteller Christoffersen. 

Stasjonsjef Unnestad ser på det hele som en stor takksigelse til hele organisasjonen. Han forklarer at han er dypt rørt av hvordan alle på stasjonen bisto i redningsaksjonen og tiden som fulgte den. 

– Man finner gode arbeidsmiljøer mange steder, men det er noe spesielt med politiet. Båndene er så tette. Det er nok mange grunner til det, blant annet at vi har mange hemmeligheter sammen vi ikke kan dele med de hjemme engang, konkluderer han.