Alle har rett til å bli satt i stand til å kunne utføre den jobben man er satt til

Kan man sette likhetstegn mellom dyktige medarbeidere og fornøyde medarbeidere? Er det tenkelig at fornøyde medarbeidere er effektive medarbeidere? Er det en gyldig tanke at de som føler seg verdsatt som menneske også er de som er mest effektive i et langsiktig perspektiv?

Jeg har ikke forsøkt å finne noen undersøkelser på dette. Jeg har heller ikke undersøkt om dette er tema som belyses i lederutdannelser, og jeg har selv ingen lederutdannelse. Det jeg har er mine og kollegers opplevelser, og tanker og følelser rundt disse. Subjektive sådan, og ikke nødvendigvis et bilde av den hele og fulle objektive sannhet, om slikt er mulig. Jeg finner like fullt tendensene bekymringsverdige fordi en subjektiv negativ opplevelse kan indikere et dårlig personalpolitisk håndverk.

Hvordan man ser på ansatte kan være ulik. Et bilde som delvis er tatt fra menighetssammenhenger er at den ansatte er en del av en kropp hvor alle deler er viktige for at kroppen skal fungere optimalt. Man sørger derfor for å pleie enhver del som bærer sykdomstegn eller viser redusert funksjonsevne. Man kapper den ikke bare av. Selv en lilletå er viktig for hele kroppens balanseevne.

Det finnes også en instrumentell måte å se på sine ansatte. Hva som er god valuta i møte med ledelsens strategi og måloppnåelse, er viktigere enn hva som tjener den enkelte ansattes beste. Produksjon som den øverste verdi. Hvis det man har ikke leverer, kan det byttes ut som en hvilken som helst slitedel. Slitedeler er det jo ubegrenset tilgang på. Denne måten å tenke på kan være lettere å ty til når restansespøkelset får det til å grøsse på ryggen og hematomet fra en prikkende finger fra nivået over begynner å verke.

En følge av dette er at slitedelen som byttes ut står i fare for å havne i kassen med brukte deler, og det er ikke nødvendigvis den kassen det letes i først ved en senere anledning selv om årsaken til redusert funksjonsevne i utgangspunktet bare var mangel på litt olje. Da er det bedre med nytt og ubrukt.

En annen konsekvens av instrumentell tankemåte er opplevde «skrivebordsavgjørelser » hvor innvirkning på egen arbeidshverdag er totalt fraværende, eller ens forsøk på innvirkning møter en vegg av avvisning eller utsettelse. Dette kan gjelde spørsmål om stedsplassering, lønnsutvikling, endring i arbeidshverdagen, etc.

Er dette bærekraftig personalpolitikk? Får man ansatte som kan yte gjennom mange år?

Det er ikke gitt at en ansatt fungerer optimalt så fort man har fått sitt navn på listen over betalende kaffedrikkere. Alle har et ulikt utgangspunkt. Alle har sin egen unike personlighet, men alle har rett til å bli satt i stand til å kunne utføre den jobben man er satt til. Livet er dynamisk. Et statisk arbeidsliv som er i stand til, innenfor sine rammer, å tilpasse seg noe etter de ansattes behov, vil unngå varmgang og dermed at noe skjærer seg.

Dessverre dannes det et inntrykk av at det ved enkelte steder og avdelinger er den instrumentelle måten å se på sine ansatte som er gjeldende politikk. Har man noe å utsette på en ansatts produktivitet, samles dette opp til et avgjørende slag uten tilstrekkelig forutgående veiledning, opplæring eller motivering. Resultatet blir gjerne en ansatt som ser det som umulig relasjonsmessig å fortsette i samme jobb - eller man blir byttet ut.

Heldigvis har jeg også sett eksempler på personalpolitikk hvor den ansattes verdi i seg selv, som menneske, blir satt øverst på prioriteringslisten. Et tankesett hvor det å få hver enkelt ansatt til å føle seg verdsatt for alt hva en er, ikke bare ens produksjonsevne, vil resultere i fornøyde, dyktige og arbeidsomme medarbeidere. Det blir en udokumentert påstand, men av hva jeg har observert til nå vil jeg tro at dette gir best valuta i møte med ledelsens strategi og måloppnåelse.

Selv har jeg opplevd å få skryt selv om jeg ikke har gjort meg fortjent til det. Jeg har opplevd fleksible ledere som har gått med på tilpasning av arbeidshverdagen for at jeg skal kunne gjøre ting som betyr noe for meg. Har dette gjort meg mindre effektiv? Neppe. Har det gjort meg motivert til å yte ekstra? Trolig. Føler jeg meg da verdsatt? Ja.

«Kjernen i all menneskelig motivasjon skapes og utvikles gjennom relasjoner der en erfarer bekreftelse, oppmerksomhet, oppmuntring og anerkjennelse fra andre».

Slik har jeg hørt det formulert, og måtte bare alle ha det slik på jobb.

Er lederne, under politireformens gjennomføringspress med de midlertidige, uheldige konsekvenser (som vi har hørt at de er), seg bevisst på hvilket syn de forfekter? Jeg håper det. Og skulle det vært gjort feil, kan mye rettes opp ved å endre sitt tankesett.

En ydmyk leder er en respektert leder.