Ikke David mot Goliat

I sosiologien på B1 i Bodø hadde vi en forelesning om Sulitjelma. Det er kanskje den forelesningen jeg husker best. Den lille fjellbygda i Nordland har en sentral rolle i fagbevegelsens historie i Norge. 

I Sulitjelma, eller Sulis som bygda blir kalt på folkemunne, ble det på slutten av 1800-tallet startet opp en omfattende gruvedrift.

Stedet gikk fra å være et enkelt stoppested under reinflyttinga, til å bli kjernen i Norges nest største industribedrift. Gruveeierne eide alle boligene som gikk an å eie i Sulis. De eide veiene. De eide jernbanen og båtene som var eneste måte å komme seg til bygda på.

Resultatet var et regime der de kunne slippe inn kun de arbeiderne som ikke kranglet. 

Det var dråpen

De kunne justere opp husleia som straff når noen klagde på arbeidsforholdene. Det hele toppet seg når arbeiderne ble pålagt å gå med nummererte blylodd rundt halsen. Dette for å lettere kunne følge med på at alle fullførte vaktene sine i gruva. Arbeiderne kalte dem slavemerker, de følte seg som kveg.

Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for arbeiderne, og 13. januar 1907 på isen på Langvannet samlet alle arbeiderne seg. Der ble 1300 mann organisert – på isen, som var det eneste stedet gruveselskapet ikke eide.

Hver for seg kunne ikke arbeiderene gjøre noe for å kjempe mot gruveselskapet.

Men når alle sammen møttes og dro lasset i samme retning, var det ikke en David mot Goliat-kamp lengre. Når alle sto sammen, måtte arbeidsgiver lytte. Arbeidsforholdene ble bedre i Sulis. 

Sterkere sammen

Det er mange som opplever det som utfordrende å være en del av politi-Norge i dag. Noen føler seg tynt smurt utover. Andre står på utsiden av gjerdet og får ikke slippe inn. Mange føler at ingen hører når de i fortvilelse ber arbeidsgiver og justisminister om flere ressurser. Det viktigste nå, er at vi alle står sammen.

Jobb til de som går ut av Politihøgskolen, sikkerhet til de som blir skadet på IP-trening og tilstrekkelig med ressurser til å ikke ha dårlig samvittighet når vakta er over. Det er dette vi jobber for. Det er derfor vi er Politiets Fellesforbund. Jeg håper alle dere ute i etaten tar godt vare på hverandre, og at dere klarer å se lyset i enden av tunellen. 

Jeg håper også at mine medstudenter ser moralen i historien. Ikke kjemp alene, ikke vær egoistisk. Del dine erfaringer, del notatene dine, del i basisgruppa di. Kjemp sammen og spill hverandre gode.

Politihøgskolen er ikke en konkurranse noen av oss vinner, men ett løp hvor vi alle skal i mål sammen. I høst verver vi i PF Politistudentene så mange vi kan av de sist ankomne studentene på skolen, nettopp fordi vi står tryggere sammen. Om du leser dette men ikke har meldt deg inne enda kan du gjøre det på www.pf.no.