DEBATTINNLEGG
Frykten i Politiutdanningen
De ansatte ved Politihøgskolen viser til universitets- og høgskolelovens føringer om faglig autonomi. Men, UH-loven i sin helhet er først og fremst ment opp mot de etatsfrie utdanningsorganisasjonene, som er vanlige høgskoler og universiteter.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Det blåser igjen på Politihøyskolen. Tidligere ble flere fagansatte skremt av vår forskning som viste at politiet hadde mer å lære, noe de hardnakket fornektet (se blant annet polemikken basert på våre kronikker i Politiforum, 30/6, 20/8, endog også Dagbladet, Lærevegring i ordensmakten, 14/7).
Nå nekter de også å bli styrt av Justis- og beredskapsdepartementet. Som grunnforskere i pedagogikk og organisasjonspsykologi, spesielt knyttet til risikoorganisasjoner, synes vi denne frykten er noe besynderlig. Det er to hovedgrunner til dette, som forankres i moderne utdanningsledelse (se Torgersen, 2018).
For det første, er det ingen tvil om at Politihøgskolen utdanner, ja nettopp Polititjenestefolk. Det er personell, som skal utføre sine krevende arbeidsoppgaver til staten og samfunnets beste. Således er det helt naturlig at overordnede politiske myndigheter også har krav på en viss innflytelse på hva som drives på etatens egen høyskoleutdanning. Selvsagt trenger de også å kunne påvirke hvordan virksomheten organiseres, antall politistudenter og hvor disse skal gjennomføre sin utdanning.
Bakgrunnen for dette er at myndigheter og direktorater sitter på overordnet strategisk informasjon, som de således forvalter til samfunnets beste. Tilsvarende finner vi også i andre etatsutdanninger på høgskolenivå.
Som eksempel nevner vi Forsvarets høgskole, som både har bachelorutdanning ved krigsskolene og masterutdanning på Stabsskolen (Akershus festning).
LES OGSÅ: PHS-styret setter foten ned - ber om møte med Justisdepartementet
Må gjøres på overordnet nivå
Det er selvsagt ikke Forsvarets høgskole som på egenhånd bestemmer antall studenter, ansatte og studentantall som grunnlag for virksomheten. Det er også behovet for uteksaminerte offiserer som styrer dette. Og, den oversikten, er det overordnede forsvarsmyndigheter og Forsvarsdepartementet som primært besitter.
De gjennomfører personellanalyser for dette, selvsagt med støtte fra relevante forskningsmiljøer. Ved slike analyser legges fremtidige kompetansebehov til grunn, avhengig av en rekke faktorer, deriblant sikkerhet, trusselvurderinger, materiellanskaffelser og teknologiutvikling. Slike modeller har sine feilkilder, og treffsikkerheten vil over tid ikke alltid samstemme med faktiske behov. Det vil således være politikere og overordnede etatsmyndigheter som må ta skylden hvis noe går galt, og det er også de som da må rette dette opp.
Det vil således bli feil hvis det er den enkelte skole, eller fagansatt, som skal bestemme bemanningsproblematikk på nasjonalt nivå innen etaten eller sektoren. Dette må gjøres på overordnet politisk nivå og fagdirektorater, selvsagt i samspill med den enkelte utdanningsinstitusjon.
LES OGSÅ: Justisdepartementet krever å godkjenne Politihøgskolens vedtak om å flytte studieplasser
Må forholde seg etatens og samfunnets behov
For det andre: Fagansatte ved Politihøgskolen frykter også, mer enn noe annet ser det ut som, at Justis- og beredskapsdepartementet, og trolig også at Politidirektoratet, skal kunne få mene noe om Politiutdanningens faglig innhold, pensum og pedagogikk.
De ansatte viser til universitets- og høgskolelovens føringer om faglig autonomi. Men, UH-loven i sin helhet er her først og fremst ment opp mot de etatsfrie utdanningsorganisasjonene, altså vanlige høgskoler og universiteter.
Utdanningsinstitusjoner som kun skal drive utdanning og forskning til støtte for en bestemt etat, må selvsagt også forholde seg til etatens og samfunnets behov gitt innen etatens domene. Og, dette behovet, vil ikke den enkelte fagansatte ved utdanningen kunne identifisere alene. Igjen, vil det være nødvendig med et gjensidig samspill mellom de som utdanner, og de som ser det store bildet – altså departementer og direktorater. Ikke minst må den operative polititjenesteperson også få sagt sitt.
Når det er sagt, vil enveisstyring fra den ene eller andre part, slå feil ut.
I sum: Det er tydelig at både Politihøgskolen og myndighetene har behov for en utdanningsledelse som bygger på moderne pedagogikk som setter læring i sentrum. Det forutsetter samhandling og et åpent kunnskapssyn, der kompetanseutveksling og involvering skjer under forståelse og likeverdsprinsippet.
LES OGSÅ: Styrevedtak: 24 studenter flyttes fra Stavern til Oslo
