Politibetjent Hege Victoria er Norges raskeste kvinne til Sydpolen

Natt til 14. januar klokken 02.30 kom politibetjent Hege Victoria Dypdalsbakk frem til Sydpolen.

Målet var å bli verdens raskeste kvinne på etappen, som bærer navnet Hercules Inlet. 

For å klare det måtte hun slå rekorden til britiske Preet Chandi, som bare brukte 32 dager på ekspedisjonen.

Dypdalsbakk kom frem til verdens sydligste punkt etter 33 dager. Men selv om hun ikke satte ny verdensrekord, er hun Norges raskeste kvinne, og verdens 3. raskeste kvinne til Sydpolen.

– Hvordan har du hatt det? 

– Jævlig, sier Dypdalsbakk ærlig på telefon fra Chile.

Her har hun vært i noen dager før hun skal sette kursen hjem igjen til Norge.

Fått testet hode og kropp

Dypdalsbakk sier det har vært en interessant ekspedisjon.

– Jeg visste det kom til å bli beinhardt, men jeg dro ikke for å nyte utsikten. Jeg dro for å ta verdensrekorden. Jeg visste at hver dag kom til å bli en treningsøkt, men det er faktisk dager jeg ikke husker noen ting av, forteller hun.

Politibetjenten, som til daglig jobber på Felles enhet for operativ tjeneste i Trøndelag politidistrikt, og som er med i UEH, forteller om en tur der hun hele veien har presset seg og har balansert på en knivsegg.

– Det har vært mye blod, svette og tårer, fortsetter hun.

Pusha grenser

Politibetjenten angrer ikke på at hun dro.

– Jeg har pusha grenser jeg ikke visste jeg hadde. Jeg trodde jeg var sliten og hadde tatt meg ut etter opptak og seleksjon i politiet og Forsvaret, men det hadde jeg ikke. Jeg har lært at jeg har mye å gå på, sier hun.

Dypdalsbakk tenkte hele tiden på å sette ny fartsrekord.

– Det var jo en konkurranse og det var det eneste som betød noe. Da går du maks hele tiden, og på akkord med deg selv. Hvis ikke så blir du hengende bak. Så det var skikkelig blodslit og smertefullt, forteller hun videre.

At Dypdalsbakk er tidenes raskeste norske kvinne til Sydpolen, har hun ikke hatt tid til å tenke så mye over.

– Jeg er ganske utslitt nå, og går på en del medisiner. Men jeg er jo fornøyd med resultatet. Det er absolutt ikke dårlig. Når jeg blir i litt bedre i form, så skal jeg klappe meg selv på skuldra. Jeg har nok bare ikke klart å prosessere så mye ennå. Jeg klarer ikke å ta helt innover meg hva jeg har gjort, sier politibetjenten.

Nedsnødd

Dypdalsbakk var ikke akkurat heldig med været.

– Været har vært utfordrende. Det har vært det året med mest snø i Antarktis noen gang. Det snødde helt inn til Sydpolen, og det er jo ikke normalt, fortsetter hun.

Det var ikke den eneste utfordringen hun fikk. Det var også mye whiteout, som innebærer at sikten er betydelig redusert på grunn av snø.

– Men du vet jo aldri hva slags vær du får, så du må bare jobbe med det du har, sier hun.

Det var også helt ned til minus 40 grader på visse strekk.

Hele veien tenkte hun på antall kilometer hun måtte gå per økt/dag, for å ikke henge etter dagsetappene som inneværende verdensmester har.

Gikk 15 timer i strekk

Dypdalsbakk sparringspartner og ekspedisjonsguru, Lars Ebbesen, har tidligere fortalt at Dypdalsbakk har hatt langt tøffere værforhold enn hva Chandi hadde før hun ble verdens raskeste kvinne til Sydpolen.

– Jeg hadde arbeidstid, som jeg kalte det, på minimum 10 til 15 timer i strekk for å nå disse kilometerne hver dag. Noen ganger etter 15 timers arbeidstid, så sov jeg kanskje i fem timer, før jeg gikk ut igjen om natten for å komme foran rekorden igjen. Så jeg jobba hele veien, forteller Dypdalsbakk.

Da Politiforum snakket med henne før hun dro, anslo hun at det ble tolv timer med skigåing hver dag, og de resterende tolv til hvile i teltet.

Hun forteller at verdensrekorden glapp på 87. breddegrad.

– Det var veldig dårlig vær, og store skaver på størrelse med meg selv. Faller du her så kan du slå deg ganske stygt. I tillegg var det whiteout. Så jeg så ingenting og var redd for å falle. Jeg måtte føle meg frem med skistavene. Her gikk jeg 16 kilometer på 15 timer. Det var helt forferdelige forhold, sier hun.

Gikk tom for mat

For å holde kroppen i sjakk måtte hun spise mellom 4000 til 7000 kalorier daglig. Og jo nærmere mål, jo mer forbrenner kroppen. 

Før turen fortalte hun at hun bare til frokost måtte spise havregrøtblanding med brunt sukker, morsmelkerstatning, proteinpulver og olje.

– Til lunsj og middag er det Real turmat. I tillegg skal jeg spise en 200 gram sjokoladeplate hver dag. Så er det smør som skal spises med skje, masse Cheez doodles, tørket frukt, nøtter og kjeks. Og i drikken skal det være energipulver. Jeg har også med Rett i koppen, sa hun før hun dro.

Men Dypdalsbakk endte opp med å gå ned hele tolv kilo under ekspedisjonen.

– Jeg gikk tom for mat på slutten av eksperimentet. De tre siste døgnene gikk jeg på 1000 kalorier om dagen. Kroppen begynte å spise av seg selv. Så jeg var veldig ustabil. Jeg var skikkelig dårlig og måtte ha medisinsk tilsyn, forteller hun.

De siste dagene fikk hun også problemer med beina.

– Jeg gikk med ødemer i beina i leggene de siste dagene, og hadde derfor veldig store væskesamlinger i leggene. Også hadde jeg en del åpne frostskader i ansiktet, som kom av at det hadde kommet veldig mye fuktighet inn i pustemaska, fortsetter hun.

Ikke et alternativ å bryte

Det var derfor ekstra hyggelig å komme frem til Sydpolen.

– Det var veldig hyggelig å møte alle disse internasjonale polfarerne. Både klatrerne og polfarerne i basecamp. Og så har jeg veldig godt minne av å bli tatt imot da jeg kom til Sydpolen. Hvor kjempelederne og de kom ut og hjalp meg av med skiene. Jeg fikk feltseng i oppvarma telt og pute. De hjalp meg med middag. Det var et godt minne. Det var digg.

Hun fikk servert bruschetta med ferske tomater, pasta bolognese og en øl. 

Men det var ikke stort hun klarte å nyte, fordi hun var i svært dårlig form.

– Var det et alternativ å bryte?

– Nei, men det er det tøffeste og vondeste jeg har gjort.

Liv kan tå tapt

Samtidig som Dypdalsbakk gikk til Sydpolen, forsøkte Arne-Kristian Teigland å bli verdens raskeste mann til Sydpolen. Han måtte avbryte etter 20 dager, da han besvimte på isen, ifølge VG. 

Han ble liggende en stund og ble nedkjølt, men klarte heldigvis å varsle ekspedisjonsselskapet Antarctic Logistics & Expeditions (ALE).

– Jeg snakket med ledelsen i ALE i etterkant, og de sa rett ut at de ikke var så gira på at vi skulle konkurrere mer om å være de raskeste til Sydpolen. Du tar deg så vanvittig ut fysisk og psykisk at du kan miste kontrollen. Og da kan liv gå tapt, sier hun.

Ekspedisjonen er 1130 kilometer lang, starter på 200 meter over havet, og ender på 3000 meter over havet. 

Luften, som er veldig tørr og tynn, vil påvirke kroppen.

– Underveis på turen var det ganger hvor det svartnet for meg. Da måtte jeg kjøre en del pusteteknikker for å få nok oksygen til musklene. Luften er så tynn. Og jo høyere du kommer, jo vanskeligere er det å få puste, særlig hvis du går fort, fortsetter hun.

Kan ikke sammenlignes

Etter endt ekspedisjon ble hun satt på antibiotikakur, og fikk medisinsk behandling for frostskadene i ansiktet.

– Jeg ble mye bedre etter at jeg ankom havnivå. Dette er ting man ikke tenker over at er konsekvenser av en sånn ekspedisjon. Da jeg kryssa Grønland hadde jeg energi da jeg kom i mål. Men denne ekspedisjonen er noe helt annet. Den kan ikke sammenlignes med andre ekspedisjoner. Det jeg har gjort nå, er ikke sunt, fortsetter hun.

Siden det koster så mye både fysisk og psykisk, vil hun heller ikke anbefale andre å konkurrere om tid til Sydpolen.

– Men jeg er glad for at jeg turte å utfordre meg selv og har gjennomført ekspedisjonen og kjørte løpet helt ut, sier hun.

Og Dypdalsbakk venninne, Marianne som har uhelbredelig eggstokkreft, har fulgt med hele veien.

Før ekspedisjonen sa Dypdalsbakk at hun håpet at Marianne var med henne helt til mål.

– Hun har virkelig fulgt med og syntes det har vært kjempegøy. Så hun har fått masse ut av det, og det gleder meg veldig. Jeg tenkte masse på henne da jeg gikk, og tenkte «OK, nå har jeg det veldig vondt, men det er bare å drite i det. Marianne har det verre.» Det har nok vært med å pushe meg fremover, avslutter Dypdalsbakk.