Politibetjent Hege Victoria vil bli verdens raskeste kvinne til Sydpolen
– Det med verdensrekorden er egentlig bare for å ha noe å strekke seg etter, når noe begynner å bli kjipt, sier politibetjent Hege Victoria Dypdalsbakk.
For 30 år siden skapte polfareren Liv Arnesen historie som den første kvinnen i verden som gikk alene til Sydpolen. Hun brukte 50 dager på etappen som er 1130 kilometer lang og starter ved «Hercules Inlet» – Herkulesfjorden.
Siden har flere knivet om å være den raskeste kvinnen til Sydpolen. I fjor stakk britiske Preet Chandi av med rekorden, etter at hun bare brukte 32 dager på ekspedisjonen.
Nå vil politibetjent Hege Victoria Dypdalsbakk utfordre fartsrekorden, og bli verdens raskeste kvinne til Sydpolen. Målet er å bruke én dag mindre enn Chandi. I slutten av november starter livseventyret hennes.
– Jeg reiser først til Chile og skal være der en uke for å forberede meg til ekspedisjonen. Her skal pulken som skal være med plukkes, og alt jeg skal reise med veies. Jeg kutter tannbørsten i to, og sparer vekt over alt der det er mulig, forteller 40-åringen.
Så settes kursen enda nærmere målet og isødet. Den 4. desember blir hun flydd inn til Antarktis, til den såkalte første base camp, som er en provisorisk sesongbasert teltcamp styrt av det amerikanske ekspedisjonsselskapet Antarctic Logistics & Expeditions (ALE).
– Her blir det legesjekk, sikkerhetssjekk, samtaler med sikkerhetssjef, gjennomgang av kart, og en gjennomgang med operasjonssentralen som skal drifte ekspedisjonen min. Når været tillater det, for det er det det går på, blir jeg flydd ut til start i propellfly. Her droppes jeg av, forteller hun.
Når flyet tar av og drar, står hun igjen der helt alene.
– Det første som skjer da, er at jeg må ringe inn via satellittelefon til ALE, og så sjekker de at jeg er på riktig sted, deretter tas avgjørelsen om jeg kan starte ekspedisjonen eller ikke, fortsetter hun.
Drømmen om Antarktisk
Etter 14 år i Oslo politidistrikt har Dypdalsbakk nylig flyttet hjem igjen. Nå jobber hun i Trøndelag politidistrikt, på Felles enhet for operativ tjeneste. Hun er også med i UEH.
Selv om Dypdalsbakk har hatt lyst til å reise til Antarktis i mange år, har hun ikke snakket så høyt om det.
– Det med verdensrekorden er egentlig bare for å ha noe å strekke seg etter, når noe begynner å bli kjipt. Du må ha en motivasjon for å gå, og jeg har lenge syntes Sydpolen har vært veldig spennende. Men jeg turte ikke si det til noen. For det var for ambisiøst i de miljøene jeg var i, sier hun.
Det hele startet med en tur til Grønland for noen år siden.
– Jeg begynte å trene for å gå på ekspedisjon til Grønland i 2018, og har trent siden. Det var politimannen og polfareren Inge Meløy som dro meg med og viste at han hadde tro på meg. Det sådde nok en ekspedisjonsspire i meg, og støtten fra Inge var helt uvurderlig, uten at jeg tror han skjønte det helt selv, fortsetter hun.
Men 14 dager før de skulle sette kurs mot Grønland i 2020, kom covid.
– Jeg hadde da trent veldig mye og hardt i årene 2018, 2019 og 2020. Jeg hadde krysset Finnmarksvidda, Hardangervidda, og trent på masse treningsekspedisjoner og vintertrening. Alt var kjøpt inn, pakket og klart til Grønlandsturen, så kom nedstengingen av hele samfunnet, forteller Dypdalsbakk.
De var pent nødt til å vente, og i 2022 fikk hun dratt, men da uten Inge som ble syk. I stedet gikk hun turen med helt fremmede folk.
– Ekspedisjonen ga mersmak?
– Ja, det gjorde den. Men det er en helt annen ekspedisjon enn turen til Sydpolen. Det kan ikke sammenlignes. Grønland har en helt annen type vær, og du har mer snø der. Da jeg var der kom det en orkan også, så vi satt fast et døgn eller to i telt. Så hadde vi plutselig t-skjorte-vær. På Sydpolen er klimaet tørrere og det er mye kaldere der, forteller hun.
En fordel med turen til Sydpolen er at sola aldri går ned. Dypdalsbakk tror det vil ha mye å si for både det fysiske og psykiske under turen.
Turnus og trening
Dypdalsbakk har lagt bak seg flere hundre timer med trening, men hun er også nøye med at det ikke blir for stor belastning.
– Jeg har nettopp hatt en uke med IPtrening, så akkurat nå trener jeg ikke så mye, men forsøker heller å roe litt ned. Jeg jobber full turnus som UEH, med alt det krever av jobbelastning. Så alt handler om turnus og dagsform. Jeg må tenke totalbelastning mer enn hva en vanlig person trenger å tenke på, forteller hun.
For å forberede seg til turen, har Dypdalsbakk trent mye med dekk og pulk.
– Jeg går lange turer uten pause på minimum to til åtte timer. På de tyngste øktene kan jeg stoppe og drikke litt, men jeg starter igjen med en gang, for å forbedre meg til turen, sier hun.
Bare i vinter la hun bak seg 80 mil på ski, hadde 100 timer med bare skiteknikktrening med pulk og sandsekker på 60-80 kilo i. I tillegg kom turnusjobbingen.
– Alt av frihelger har jeg brukt til å reise rundt i fjellet for å kjøre kjempetunge dekk eller pulkøkter. Det er klart at det blir mye belastning for kroppen, sier hun.
Alt av frihelger har jeg brukt til å reise rundt i fjellet for å kjøre kjempetunge dekk eller pulkøkter.
Treningen kommer godt med, for på Sydpolen regner hun med å måtte gå fire mil hver dag.
– Det blir nok tolv timer med skigåing, og de resterende tolv timene med hvile i teltet hver dag. Jo fortere jeg kommer meg i telt jo bedre. For jeg må bruke tid på å pakke ut teltet, på utstyr og på å smelte snø. I tillegg må jeg fikse kroppen, forteller hun.
For å klare å restituere seg i det kalde været, bør hun også ha åtte timer med søvn.
– Det er kulden som er utfordringen. Alt du gjør tar energi. Siden du fryser, jobber kroppen hele tiden for å holde deg varm. Du forbrenner veldig mye i tillegg til den lange gåøkten du har hver dag, forteller hun.
– Hvor kaldt snakker vi?
– Jeg tipper det er minus 40 grader når jeg er der. Sist jeg sjekket var det 78 minus, så jeg håper det blir varmere før jeg skal gå.
– Hva må du spise for å holde kroppen i sjakk?
– Vi snakker 4000 til 7000 kalorier daglig. Jo lengre inn i løypa jo mer forbrenner du. Kaloriinntaket økes derfor gradvis. Til frokost snakker vi havregrøtblanding med brunt sukker, morsmelkerstatning, proteinpulver og olje. Til lunsj og middag er det Real turmat. I tillegg skal jeg spise en 200 gram sjokoladeplate hver dag. Så er det smør som skal spises med skje, masse Cheez doodles, tørket frukt, nøtter og kjeks. Og i drikken skal det være energipulver. Jeg har også med Rett i koppen, forteller hun.
Ekspedisjonen starter på 200 meter over havet og ender på 3000 meter over havet.
– Det er følt høyde på 4000 meter, så det innebærer at det er tynn luft. Jeg har derfor også med meg tabletter for høydesyke, og også astmaspray for kulden. Den veldig tørre og tynne luften vil påvirke kroppen, forteller hun.
Ingen kosetur
Dypdalsbakk legger til at hun må tenke vekt i alt hun gjør.
– Det blir ikke noen kosetur dette her. Jeg kan ikke ta med meg noe ekstra, så det blir null luksus. Alt unødig blir tatt bort. Folk har skrevet hilsninger og motivasjonsord på teltduken min da, det er koselig, forteller hun.
Det blir ikke noen kosetur dette her. Jeg kan ikke ta med meg noe ekstra, så det blir null luksus.
– Hvordan jobber du for å motivere deg til å gjøre dette alene?
– Den ene motivasjonsfaktoren er verdensrekorden. Den hjelper meg ganske mye. For underveis kan jeg sammenligne tidene hennes med mine dagstider. Da har jeg noe å gå etter, og det er fin måte å få fremdrift på. Hvis hun har klart å gå tre mil på en etappe, så skal jeg klare å gå 3,5 mil, sier hun.
Selv om Dypdalsbakk er vant til å jobbe under press og stå i kritiske situasjoner, er hun spent på hvordan hun løser det mentale underveis.
– En annen motivasjonsfaktor er at dette her er noe jeg vil gjøre for å teste om jeg er i stand til det. Bare for å sjekke hvor mye jeg har lært etter alle disse årene i Forsvaret og politiet, om selvledelse og det å få seg fremover, sier hun.
Tidligere i år fikk også Dypdalsbakk venninne, Marianne, fra Forsvaret eggstokkreft.
– For ett år siden drakk vi champagne og koste oss og plana bursdag. Da var hun frisk. I mars i år ringte hun meg og fortalte at hun hadde fått eggstokkreft. Det er det ingen kur for, og det er veldig lite forsket på denne kreftformen som bare kommer snikende, forteller hun.
Mariannes siste budskap er at kvinner må sjekke seg.
– Når det oppdages med ultralyd så er det for sent. Marianne har fått både cellegift og stråling, men nå har de stoppet behandlingen. Nå venter hun egentlig bare på å dø, og da jeg i sommer mistet store sponsorer ville jeg utsette ekspedisjonen. Da sa hun at det ikke var noen god idé, for du vet ikke hva du skal neste år, sier hun.
Dypdalsbakk mistet flere av sponsorene sine til Therese Johaug, som nylig annonserte sitt comeback på ski.
– Jeg håper Marianne er med meg helt til mål. Så når jeg har en dårlig dag i teltet, så er det bare å tenke på Marianne. For jeg har alle muligheter og det har ikke hun. Det er litt viktig å tenke på hva du har og hvor heldige jeg er som kan gjøre dette. Jeg må ingenting, men jeg har muligheten. Og det skal man være glad for, sier hun.
Dypdalsbakk understreker at om man snur litt på en tanke så kan ting bli lettere.
– Det blir interessant å prøve ut i praksis når jeg virkelig begynner å ha det jævlig på turen. Så må en ha en fot i bakken, ro, kapasitet og handlingskraft som vi jobber med i UEH. Det er viktig med alt du gjør. For du kan ikke gjøre noen feil. Begynner jeg å stresse med for eksempel teltet, risikerer jeg at det blir ødelagt, eller tenner på det hvis jeg gjør noe feil med primusen, sier hun.
Støttende kollegaer
Under ekspedisjonen vil Dypdalsbakks eneste kontakt med omverden være via satellittelefonen.
– Jeg er nødt til å ringe ALE hver dag på et gitt tidspunkt. Da kommer de til å stille meg en del spørsmål, også for å høre hvordan den mentale tilstanden min er. De vil vite hvor jeg er, hvor langt jeg har gått, og hvordan kroppen har det. Hvis jeg har noen skader, kan jeg snakke med lege, sier hun.
Hvis hun får større skader eller blir syk, og må hentes ut, kan det ta opptil en uke før det er mulig.
– Da må du være i stand til å medisinere deg selv og holde skaden i sjakk. Blir jeg syk eller skadet må jeg vurdere om jeg skal hentes ut eller vente det av, sier Dypdalsbakk.
Hun har med seg en bag for nødstilfeller, som består av ekstra mat, telt og viktig utstyr.
– Jeg har for eksempel ikke kontroll på været, og har jeg ikke det med meg kan alt ryke. Det er ganske enkelt. Så får jeg veldig dårlig vær er det ikke sikkert jeg tar verdensrekorden, men da har jeg lyst til å gjennomføre likevel.
Skjer det kan hun få flydd inn mat, slik at det er mulig å gjennomføre.
– Det er jo mestringsfølelse også faktisk ha gjennomført det. Så jeg har en plan for det også, forteller Dypdalsbakk.
Også mobilen blir med på turen.
– Jeg må ha musikk, i hvert fall på de veldig monotone dagene.
Da Politiforum snakket med henne, er hun ikke stresset, selv om det er under en måned til avreise.
– Jeg burde kanskje vært mer stresset, men det handler om at jeg har jobbet helt frem til nå og har to vakter igjen før jeg går ut i permisjon, sier hun.
Dypdalsbakk må ut med 1,5 millioner kroner for ekspedisjonen. Nær en million går til ALE for tillatelser og oppfølgingen i Antarktis. Utstyr og reise kommer i tillegg.
– Hva sier kollegaene dine om at du skal dra?
– De er støttende og heier masse både i Trøndelag og Oslo. Jeg har også fått masse støtte av arbeidsgiver, som har lagt til rette for at jeg kan trene og dra på ekspedisjoner. Det hadde ikke vært mulig å jobbe full turnus i operativ stilling og få til dette. Jeg håper også at jeg kan inspirere kollegaer til å tørre litt mer, og sette seg mål, og ikke være så redd for å feile. Du er ikke en taper selv om du eventuelt ikke skulle klare noe. Jeg håper særlig mine kvinnelige kollegaer finner litt inspirasjon i galskapen min, avslutter hun.