«Bryggedans i grenseland»

Jeg begynte i politiet i januar 1977. Den gangen så politi- og lensmannsetaten ganske annerledes ut enn i dag, med 52 politimestre og et dertil større antall lensmenn. Ofte var disse lensmennene konger på hver sin haug.

Da jeg som ung politikonstabel kom til Kragerø, var Kragerø et eget politidistrikt, som besto av politikammeret i sentrum og lensmannskontorer i Drangedal og Kragerø. 

Det litt spesielle var at politikammeret i Kragerø kun hadde ansvar for selve bykjernen, mens lensmannskontoret, som lå nede ved vannkanten, hadde ansvar for alt som hadde med sjø å gjøre.

Historien jeg skal fortelle, utspant seg sommeren 1979. Også den gang var det et yrende folkeliv i Kragerø, og denne kvelden var det bryggedans i byen. 

Været var upåklagelig, byen var pyntet med bjørketrær, og feststemte mennesker svingte seg til lyden fra bandet som spilte opp til dans. Det var trekkspill og full pakke.

Bryggedansen var hovedårsaken til at jeg og en overbetjent var ute på fotpatrulje i byen. Vi skulle sørge for at alt gikk rolig og fredelig for seg, og at folk fikk hygget seg i sømmelige former.

Plutselig så jeg to karer som begynte å knuffe med hverandre. Det virket som om de var uenige om hvem som hadde fortrinnsrett til å danse med en ung dame, og at diskusjonen var i ferd med å eskalere.

Instinktet mitt sa at jeg måtte bryte inn for å forhindre at knuffingen gikk over i full slåsskamp. 

Men da det rykket i foten og jeg skulle til å sette fart mot slåsskjempene, ble jeg holdt igjen av overbetjenten.

– Vent litt, Øystein, sa han til meg.

Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men gjorde som overbetjenten sa. Foran meg begynte de to karene å knuffe mer og mer på hverandre, og begge mistet raskt oversikt over hvor de var. 

Det gikk som det måtte gå: Begge to havnet i sjøen, hvorpå overbetjenten sa til meg:

– Nå trenger du ikke tenke mer på det. Nå er dette lensmannskontoret sitt ansvar.

Grensa mellom ansvarsområdet til politikammeret og lensmannskontoret gikk nemlig på bryggekanten. Så nøye var de på det den gangen.

Hvordan det endte for de to slåsskjempene, og om noen av dem fikk dansen de var ute etter, vet jeg ikke. 

Vi varslet i hvert fall arrangementskomiteen om at dette ikke var noen politisak, og at de måtte kontakte lensmannskontoret. Så gikk vi fra stedet.

I dag har verden gått framover, distriktsgrensene er litt større, og skottene mellom tjenestestedene vesentlig mindre rigide – heldigvis.