«Treåringen virket nærmest hvit av skrekk»

Denne historien fant sted for en god del år tilbake. Jeg var en forholdsvis fersk lensmannsbetjent på jobb i Buskerud, da det kom inn en dramatisk melding: En treåring var savnet fra foreldrenes hus. Like ved huset gikk det en relativt stor elv, og vi fryktet det verste.

Vi rykket umiddelbart ut med alle tilgjengelige mannskaper. I politibilen på vei til huset gikk det mange tanker gjennom hodet mitt. Både jeg og kollegene fikk vondt i magen av å tenke på hva som kunne ha skjedd med gutten.

Treåringen hadde vært sporløst forsvunnet i nærmere en time da vi kom fram. Da hadde familie og venner vært i sving med letingen lenge. Alle var naturlig nok veldig fortvilte.

På veien hadde vi hatt dialog med foreldrene om hvordan vi skulle gripe an oppdraget. Vi hadde bestemt oss for å gå gjennom huset og området rundt en gang til. Huset var første pri, og både familie og venner hjalp til. Alt skulle saumfares igjen.

Ikke så lenge etter at vi hadde begynt søket, hørtes et gledeshyl fra huset. Guttens mor hadde funnet sønnen, og den alvorstunge stemningen ble snudd til glede og lettelse.

Det viste seg at treåringen hadde gjemt seg inne i et kjøkkenskap av den svært dype typen. Langt der inne hadde han sittet musestille under hele leteaksjonen, og ignorert alle rop om at han måtte komme fram.

Dette høres kanskje ut som et klassisk tilfelle av gjemsel som gikk litt for langt, men så enkelt var det ikke. Årsaken åpenbarte seg for alle da mor kom ut døra med treåringen på armen: Guttungen var hvit i hele ansiktet.

Treåringen hadde nemlig malt hele ansiktet sitt med et tykt lag korrekturlakk, og hadde på et tidspunkt forstått at denne aktiviteten hadde potensiale for å utløse både skjenn og sinne hos foreldrene. Derfor gjorde han det som treåringer gjerne kan finne på å gjøre: Han gjemte seg så godt han klarte. Og det klarte han til gangs.

Letemannskapene var først og fremst veldig lettet over at treåringen ble funnet i god behold, men lettelsen blandet seg raskt med latter da vi så gutten og forsto hva som hadde skjedd.

Treåringen var på sin side nokså forskrekket over det store oppbudet av politi, familie og venner utenfor huset. 

At korrekturlakken hadde gjort gutten ganske så stiv i maska, forsterket bare det forskrekkede uttrykket – ja, han virket nærmest hvit av skrekk. 

Selv var han nok mest spent på foreldrenes reaksjon på ansiktsmalingen.

Hvorfor gutten gikk løs på seg selv med korrekturlakk, og hvordan mamma og pappa endte med å få den bort fra ansiktet hans, vet jeg ikke. Noen enkel jobb var det neppe. Men jeg vil tro at gleden av at treåringen kom til rette i god behold, overskygget strevet det sikkert var.