I mai 1995 er jeg en ung, fremadstormende og ivrig konstabel på sivil patrulje på Stovner politistasjon i Oslo. Min makker er en gammel URO-veteran som gir meg opplæring i jobbing opp mot narkotikamiljøet. Han skal snart ut i FN-tjeneste, og synes det er riktig at jeg overtar hans kilder i miljøet, deriblant en kjent amfetaminmisbruker.

Kilden ville ta vårt første møte i Dops gate. Jeg visste ikke at det fantes en vei i Oslo med et slikt navn, og synes det er ganske artig, uten at jeg reflekterer noe mer over det. 

Jeg er mest opptatt av at kilden forteller meg at et MC-miljø har planer om å kjøpe et større parti med amfetamin.

Jeg har flere kildemøter, og bruker mye tid på saken. På parole blir jeg til stadighet spurt om hvordan det går, og jeg klarer ikke å skjule hvor kry jeg er over å jobbe med en sak av et slikt kaliber. 

Spesielt stort for en fersk konstabel er det da Narkotikaseksjonen i Oslo responderer på etterretningsnotatet mitt med «Kjempebra, dette må du følge opp! Bra jobbet!».

Så kommer dagen jeg har ventet på. Kilden gir meg detaljert informasjon om at en MC-fyr skal møte leverandøren ved selskapslokalet Dronningen i Frognerkilen. Leverandøren skal komme i en blå Ford Taunus, og møtet skal skje klokka to neste fredag. Jeg er i fyr og flamme!

Klokka ett møter jeg og to kolleger opp, sammen med mannskaper fra URO. Vi setter opp spaningspost i restauranten, og URO-patruljen er stoppost for å ta bilen på vei ut. 

Mens jeg later som jeg spiller på en kroneautomat, ser jeg en kar med skinnvest, skjegg og langt hår komme gående inn på parkeringsplassen. Jeg skjønner med en gang at dette er vår mann.

På slaget klokka to parkerer en blå Taunus på skrå foran restauranten. MC-fyren går bort til bilen, og sjåføren ruller ned vinduet. Ut av vinduet kommer en pakke. Storøyd ser jeg MC-fyren ta fram en springkniv, skjære et snitt i pakken, og snorte innholdet fra knivbladet. 

Akkurat som på film nikker MC-fyren anerkjennende, og smetter en konvolutt inn bilvinduet.

Jeg tripper og vil veldig gjerne gå til pågripelse, men kollegaen min Gjermund holder meg igjen. MC-fyren skal hentes i båt, så vi avventer mens han tusler ned på brygga. 

Akkurat da kommer meldingen fra URO-patruljen: De har stanset Taunusen og beslaglagt 100.000 kroner – mye mer enn vi trodde! 

Gjermund gir beskjed om at vi skal gå til umiddelbar pågripelse. Men da vi går mot MC-fyren, skjønner han tegninga, og kaster ryggsekken med stoffet på sjøen.

– Alf! Ta stoffet, ta stoffet! roper Gjermund.

Jeg stuper sporenstreks i Oslofjorden, og rekker akkurat å fiske opp sekken før den synker. Tilbake på brygga plukker jeg stolt og gjennomvåt opp tre pakker med stoff. For en fangst! 

«Nå har vi ham», tenker jeg, men stusser litt når jeg ser at MC-fyren står og smiler.

«Hvorfor i helvete gliser du?», tenker jeg. 

«Du har jo blitt tatt med 300 gram amfetamin og kommer til å sitte inne i årevis!»

Det er da jeg oppdager to kollegaer, begge med store glis rundt munnen og videokamera i hendene. Utenfor restauranten står Taunusen, og bak rattet sitter en lattermild tjenestemann fra URO-patruljen, med parykken på snei.

Jeg har blitt lurt opp i stry i ukesvis, og alle har vært med på spillet; URO-patruljen, narkotikaseksjonen, kilden min og hele politistasjonen, alt iscenesatt av en kollega som «tilfeldigvis» også skal være forloveren i mitt kommende bryllup.

For slik startet nemlig utdrikningslaget mitt…