Politihumor
«Om å la tvilen komme «tiltalte» til gode»
Det var virkelig en varm dag, og det kunne høres ut som en plausibel forklaring.
Dette er en historie fra politiets hverdag. Innholdet står for forfatterens regning.
På slutten av 1990-tallet ble jeg beordret til UP. Det var en fin tid med gode kollegaer og mye moro. En dag hadde vi kontroll med fokus på bilbelte i Torpa i Nordre Land. Vi hadde plassert oss strategisk til like etter en sving i en 50-sone, og bilistene kunne ikke se oss før de ble stoppet.
Føreren var en eldre lokal mann, og jeg var rimelig sikker på at han ikke brukte bilbelte.
Jeg vinket inn en rød Toyota Hiace som kom kjørende. Føreren var en eldre lokal mann, og jeg var rimelig sikker på at han ikke brukte bilbelte.
Idet bilen stoppet noen meter foran meg, ble jeg distrahert av en kollega. Da jeg kom frem til bilføreren hadde han bilbelte på.
Jeg var 99 prosent sikker på at føreren ikke brukte bilbelte, men han nektet hardnakket og påsto at han hadde hatt beltet på hele tiden.
Omstendighetene tatt i betraktning, lot jeg mannen kjøre videre etter en grundig kontroll av dokumenter og kjøretøy.
Kort tid etter kom den røde Toyotaen, med samme fører, igjen kjørende rundt svingen, tydelig uten å bruke bilbelte. Jeg stoppet ham på nytt.
– Nå hadde jeg ikke bilbelte på, sa sjåføren idet han ruller ned sidevinduet.
– Nei nå hadde du ikke belte, responderte jeg.
Så ble det skrevet bilbeltegebyr og mannen kjørte fornøyd videre. Det hadde nok plaget ham at han hadde løyet for politiet.
Noe senere hadde vi kontroll på E6 nord i Gudbrandsdalen. Det var en av de ekstra varme sommerdagene, og vi hadde tatt oppstilling på en rasteplass. Jeg stoppet en rød Mazda RX7 sportsbil som kom i fint driv oppover bakkene.
Føreren var en ung kvinne. Ved siden av satt en eplekjekk ung mann som umiddelbart tok ordet og stolt forklarte at det var hans bil, men at dama fikk prøve bilen.
Jeg sjekket førerens dokumenter mens sidemannen pratet videre. Da jeg påpekte at bilen ikke hadde kjennemerke foran, spratt eieren ut og viste meg det lille luftinntaket foran på bilen.
I de lange motbakkene hadde motoren gått varm, og han måtte fjerne skiltet midlertidig for å bedre luftstrømmen til motoren.
I de lange motbakkene hadde motoren gått varm, og han måtte fjerne skiltet midlertidig for å bedre luftstrømmen til motoren.
Ja vel, det var virkelig en varm dag, og det kunne høres ut som en plausibel forklaring.
Eieren virket fornøyd, han mente å ha meg på gli, men da jeg ville se på skiltet han nettopp hadde skrudd av, ble han stresset.
Se på skiltet?! Han fant motvillig fram skiltet som lå baki bilen. Det var fortsatt innpakket i plast og hadde aldri vært i bruk.
Da jeg fant fram foreleggsblokka insisterte eieren på at jeg måtte skrive på ham, for det var ikke dama sin feil.
Dama fikk forenklet forelegg og eieren fikk pålegg om å feste skiltet før de fikk kjøre videre.
Det spørs om det var like god stemning i bilen etter dette.
