Tissetass til besvær

Etter etatens fadeser som «knulletorsdag», og antakelig en og annen «dickpickgate», var det med ambivalente skritt jeg snek meg inn på kontoret til en mannlig kollega ved FEE-Øko. 

Hjernen var kokt etter en snart fullført arbeidsdag, men jeg hadde energi til en siste arbeidsoppgave: Å tegne en tissetass, på en helt vilkårlig side i min kollegas notatblokk. 

Hva slags mannebarn gjør noe slikt? Jo det skal jeg fortelle deg. Meg, dessverre.

Jeg beveget meg mot skrivepulten, etter å ha forvisset meg om at jeg var alene, og med etatens synder ferskt i minnet, tegnet jeg tissetassen slik at hvis man la godviljen til, kunne den også se ut som hodet til en rev, med to store bollekinn og en merkelig nese. 

Dette fordi, hvis dette kunstverket ble tolket i verste mening, hadde jeg en alternativ forklaring å komme med.

Neste dag: Hadde kollegaen sett kunstverket? Det kom ingen reaksjon, og snart hadde jeg glemt tissetassen. 

Helt til en lunsjpause, der en eldre kollega hadde en utblåsning. Hun hadde hatt avhør, inne på den mannlige kollegaens kontor, med både forretningsmenn og advokater til stede. Der hadde hun trengt noe å notere på, og av mangel på noe annet, hadde hun tydd til kollegaens notatblokk. 

Sider hadde blitt snudd. Det uunngåelige skjedde, og en hissig tissetass hadde blottlagt seg for alle der inne.

Kollegaene rundt lunsjbordet var i sjokk. Spillet var over. Angrende forklarte jeg hva som hadde skjedd, og poengterte at kunstverket kun var ment for min mannlige kollega. I min villeste fantasi hadde jeg ikke kunne sett for meg at noen viste den frem til høyst viktige menn!

Tvilen kom meg til gode. Hendelsen ble fortrengt. Noen dager etter oppdaget dessuten den mannlige kollegaen tissetassen. Han syntes den var morsom. Så morsom at han hang den på veggen inne på kontoret til en annen kollega. 

Kollegaen syntes også at tissetassen var morsom. Så morsom at hun lot den bli hengende.

Så kom en ny lunsjpause, denne gangen med avsnittslederen. En leder som også tok avhør, ofte på andres kontor. Nå var det avsnittslederen som var forbannet, etter et nytt avhør fullt av forretningsmenn og advokater. Hun hadde geleidet dem inn på kontoret. Der hadde de startet avhøret. 

Først da fikk hun øye på det som hang på veggen, i full mundur: Et bilde av en håndtegnet tissetass. Verden som hun kjente den, raste sammen.

Hva hvis de andre fikk øye på dette utysket? Ikke kunne hun fjerne tegningen heller. Da ville de garantert fått øye på tissetassen. Hun forbannet tissetassen.

– Hvem har tegnet noe slikt og hengt det opp på dette kontoret? spurte hun.

Stillhet. Sørgende kolleger over avsnittets døende profesjonalitet. Hva skulle jeg gjøre? Jovisst hadde jeg tegnet tissetassen, det hadde jeg allerede erkjent for halve avsnittet. Men det var ikke jeg som hadde revet den ut av notatblokken, og hengt den opp på veggen. Plutselig skjønte jeg at dette ikke spilte noen rolle.

Skylden var min, og min alene, og jeg sverget på å aldri tegne en tissetass igjen.