DEBATTINNLEGG
Troen på en eller flere veier til læring
I motsetning til forfatternes klokketro på at det er én pedagogisk vei som bidrar til økt læring i politiet, finner ikke vi at det er én oppskrift på læring i politiet.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Et tilsvar til professor Glenn-Egil Torgersen og professor Herner Sæverot, som skrev fagartikkel «Politiets pedagogiske grunnsyn: Vil politiet egentlig lære?»
Som vi tidligere har kommunisert, Læring i politiet - Kritikken treffer ikke (dagbladet.no), Politiutdanning: - Et genuint ønske om utvikling (dagbladet.no), vet vi at politiet vil lære, det viser blant annet POD’s og politidistriktenes systematiske og grundige oppfølging av ulike evalueringsrapporter.
Vi underviser, forsker og har tett kontakt med politiet når det gjelder læring og i hvilken grad politiet lærer, hva som hemmer og fremmer muligheter for læring, og hvordan vi i større grad kan bygge bro mellom teorier og modeller innenfor læringslitteraturen og anvendelse i praktisk arbeid. Vi kjenner oss godt igjen i det som beskrives når det gjelder læringsutfordringer i politiet. Det blir derfor i kjedsommelighet at vi igjen må gjenta budskapet fra tidligere runder.
I motsetning til forfatternes klokketro på at det er én pedagogisk vei som bidrar til økt læring i politiet, finner ikke vi at det er én oppskrift på læring i politiet. Læringslitteraturen har samme utfordring: det er ikke én læringsteori om læring i organisasjoner, men heller en rekke teorier, perspektiver og tilnærminger. Det er vårt hovedargument i tidligere tilsvar. Argumentet gjelder fortsatt.
Vi er overrasket over at forfatterne oppfatter at vi sitter i skyttergraven og forsvarer oss. Det er heller tvert imot: gjennom omfattende forskning og erfaringer finner vi at læring i organisasjoner er komplekst, at det krever forståelse av hvordan vi lærer, og at det krever refleksjon over praksis for endring, og dermed læring. Ikke minst, krever læring i politiet i større grad brobygging mellom det vi underviser på PHS, og bruk av dette i praksis.
Det blir kun retorisk når forfatterne stiller spørsmålet om politiet egentlig vil lære. Det som er utfordringen i mange organisasjoner, også i politiet, er hvordan få det til i praksis, og dermed hva hemmer og fremmer læring. Til forskjell fra forfatterne viser våre studier at én teori eller metode alene ikke kan endre alt av læring i politiet. Vi mener derfor fortsatt at læring krever flere veier. Til sammen kan disse bidra med kritisk tenkning, refleksjon, nyanser, og romme politiets kompleksitet.
