«01, Den kaga æ vår, vi tar han!!!»

For en del år siden var en mann etterlyst for en rekke alvorlige forhold. Vedkommende hadde vært tema på gjentatte paroler, og det vanket til og med kake fra etterforskningsavdelingen til dem på ordensavdelingen som pågrep mannen. 

Det er jo en kjent sak for oss politifolk at når det vanker kake i belønning, da er det en sak av høyeste prioritet!

Det var en vakker lørdag i mai, og hovedstadens gater var fulle av mennesker. En patrulje meldte på sambandet at de hadde observert den etterlyste som nå var i fullt firsprang i retning Stortinget. Belønningen med kake ble også kommentert, og vi var ikke sene om å sette kursen.

Patruljebilene våre var på den tiden rigget slik at mikrofonen til bilens høyttalersystem hang like ved siden av mikrofonen til sambandet. I kampens hete forbyttet jeg disse to, og heretter ble alle meldinger som skulle ha gått til operasjonssentralen kringkastet til alle i nærheten av politibilen.

Vi skrenset inn på Egertorget og så umiddelbart den etterlyste komme rett mot oss. Jeg var relativt lettbeint den gangen, og ganske så eplekjekt meldte jeg på godt sørlandsk i det jeg trodde var mikrofonen til sambandet: «01, DEN KAGA Æ VÅR, VI TAR HAN!!!»

Operasjonssentralen hørte aldri den meldingen, men om ikke hele Egertorget allerede var oppmerksomme på politipatruljen, ble de i hvert fall klar over den nå, ettersom proklamasjonen om kakesultne politifolk i aksjon ljomet høyt og tydelig ut over en fullpakket paradegate.

Det er nok ingen overdrivelse å si at det var en rimelig flau betjent som spratt ut av bilen for å løse sitt samfunnsoppdrag. Men som sagt så gjort og mannen ble resolutt pågrepet.

At jeg likevel måtte tåle latter og syrlige kommentarer fra både kolleger og et stort publikum på Egertorget var vel ikke annet enn å forvente.

Det viktigste var likevel at både kjeltring og kake var under kontroll. Og kaken, den smakte fortreffelig.