En henleggelse er ikke nødvendigvis en henleggelse

I denne artikkelen fokuserer jeg kun på de to grunnlagene «bevisets stilling » eller «intet straffbart forhold bevist». Begge to frifinner deg, men på vidt forskjellige grunnlag.

Henleggelseskoden «bevisets stilling» brukes når man ikke finner så sterke bevis at det er grunnlag for å avsi fellende dom. Henleggelsen sier ingenting om vekten av bevisene; hverken enkeltvis eller samlet. Det gir grobunn for spekulasjoner i alle mulige retninger, og vil kunne etterlate et inntrykk av at du har gjort noe galt selv om saken er henlagt. Ingen røyk uten ild!

Påtalemyndigheten kan også henlegge et anmeldt forhold som «intet straffbart forhold funnet bevist». Dette regnes som en kvalifisert frifinnelse. Like sikkert som at du kan henge gullmedaljen rundt halsen som bevis på at du har tatt et OL-gull, kan denne henleggelseskoden henges rundt halsen som et sikkert bevis på du er frifunnet.

Juristen som har avgjort saken har funnet at etterforskningen har frembrakt bevis av sånn styrke at de viser at du er uskyldig i den påstand som er fremsatt mot deg.

Et problem i praksis?

Jeg erfarer at det i mange saker oppleves som en vesentlig forskjell om saken blir henlagt som intet straffbart forhold eller etter bevisets stilling. Det kan være forskjellen på om man føler seg hørt eller ikke. Dette er viktig, og settes ofte på spissen, særlig i saker hvor det rettes en påstand om at du har begått en straffbar handling – for eksempel om en pågrepet påstår at du har stjålet hans lommebok. Nei, sier du – det er ikke sant. Påstand mot påstand, blir konklusjonen. Begge forklaringer virker troverdige.

Vipps, så er saken henlagt på bevisets stilling. Du kan påstå at du ikke har gjort noe galt til krampa tar deg, men saken forblir henlagt på bevisets stilling. Det kan føles urettferdig og uriktig.

Denne situasjonen opplever jeg stadig i saker, og dette settes særlig på spissen i saker hvor to forklaringer står mot hverandre. Foreligger det ikke kvalifiserte støttebevis til den ene eller andre forklaringen, er svaret gitt.

På den ene siden vil det alltid foreligge rimelig tvil, og du vil ikke bli tiltalt. Snur man på problemstillingen, tas det ikke i betraktning at din forklaring som polititjenesteperson tillegges større vekt en anmelders forklaring. Det er da forståelig at man sitter igjen med en følelse av urettferdighet og at man må leve med det som oppleves som et uriktig henleggelsesgrunnlag – noe som skaper usikkerhet for om det får betydning ved for eksempel senere ansettelser.

Sprikende avgjørelser

Min opplevelse er at det ikke er noen konsistent praksis, og resultatet er at relativt like saker stemples med ulikt henleggelsesgrunnlag. Denne konklusjonen er naturligvis tuftet på et begrenset materiale, men her er min erfaring at avgjørelsene spriker, og det er etter min vurdering stort sett alltid grunnlag for å klage på disse avgjørelsene.

Kan du så selv bidra til at din sak får det riktige henleggelsesgrunnlaget for deg? Jeg har ikke fasiten, men en god start er å sørge for notoritet i det du gjør så langt det er praktisk mulig. Og viktigst: Blir du innkalt til avhør, planlegg forklaringen så godt du kan. Gjerne sammen med en god rådgiver. Definer målet med forklaringen og hvilket resultat du mener er riktig i din sak. Deretter er det bare å gjennomføre planen for henleggelse som intet straffbart forhold bevist.