Har Spesialenheten i praksis visket ut skillet mellom vitne og mistenkt?

Med fare for å gjøre meg selv arbeidsløs, ber jeg dere vurdere å ta en debatt knyttet til spørsmålet om Spesialenheten i mange tilfeller velger å gi deg som tjenesteperson status som mistenkt – mens du i realiteten er et vitne.

I påtaleinstruksen kapittel 4 og § 34-1 fremgår det at det i saker som gjelder spørsmålet om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, skal etterforskingen foretas og ledes av et eget sentralt organ, Spesialenheten for politisaker.

Det er med andre ord Spesialenheten som ut fra en anmeldelse eller andre forhold skal iverksette etterforskning og bestemme om du skal ha status som vitne eller mistenkt. Valg av status er i noen saker enkle avgjørelser, mens det i andre saker vil være vanskelige grensedragninger og mer utfordrende å fastslå hvilken status som skal gis.

I denne artikkelen tar jeg kun for meg de tilfellene hvor det reelt sett fremstår som at du er vitne til en hendelse, men likevel får status som mistenkt.

Dårlig fundert

Når jeg bringer spørsmålet på banen, er det fordi min klare oppfatning er at det i flere saker ville vært riktig å gi status som vitne. Flere av Spesialenhetens saker som avsluttes med henleggelse, hvor begrunnelsen er intet straffbart forhold anses bevist, støtter denne vurderingen.

Min påstand er at det menneskelig sett er en vesensforskjell på om du får en telefon med beskjed om å forklare deg som vitne, eller om du skal forklare deg som mistenkt, og at det derfor en nødvendig for dere å ta debatten.

I en konkret sak ble det levert anmeldelse mot to tjenestemenn for vold. Jeg mente da, og jeg mener fortsatt, at den ene av disse skulle vært avhørt som vitne, men svaret er ikke hugd i stein.

Anmeldelsen medførte en positiv påtaleavgjørelse for den anmeldte og henleggelse som intet straffbart forhold for «vitnet».

Jeg opplever at reglene og praksisen rundt spørsmålet om status er for utydelig og for dårlig fundert. Det finnes ingen definisjon av når man skal ha status som mistenkt i straffeprosessloven. Det finnes helles ingen definisjon på når man skal ha status som vitne.

Den praksis som har utviklet seg hos Spesialenheten, er etter min oppfatning egnet for diskusjon. Gjerne slik at avgjørelsen for hvilken status du får må begrunnes nærmere.

Skal dere ta debatten?

Visse forskjeller er det. Med få unntak har du ingen plikt til å forklare deg for Spesialenheten uansett. Som vitne må du forklare sannheten, og du risikerer straff om du lyver. Som mistenkt er det straffbart å legge skylden på andre, men du kan ikke straffes for å ikke snakke sant.

Som mistenkt vil du alltid kunne ta i bruk forsvarer for å rådføre deg med. Det har du ikke krav på som vitne.

Spørsmålet blir om det er riktig å gi deg status som mistenkt under dekke av at du får større rettigheter, i tilfeller hvor du etter en streng vurdering av det anmeldte forhold bør få status som vitne?

Det har sine fordeler å få status som mistenkt og deretter få saken henlagt som intet straffbart forhold bevist. Da har du fått en evaluering av din tjenestehandling med bekreftelse på at den er godt utført – i en beste fall. Som nevnt får du også flere rettigheter enn som vitne.

Er det imidlertid nok til å rettferdiggjøre at du gis status som mistenkt i stedet for vitne? Jeg mener nei, og jeg mener dere bør ta debatten. Ikke hver og en, men i fellesskap for de av kollegene deres som ønsker at rett skal være rett.

Så med fare for å ikke være den som bistår dere som mistenkt: Har du vært vitne til en slik situasjon? Kjør debatt!