Ransaking krever skjellig grunn til mistanke, mens visitasjon kan skje ut fra langt lavere beviskrav

Boken «Ordensjuss» beskriver viktigheten av at politiet har det klart for seg om undersøkelsen som foretas er en visitasjon eller ransaking. I en hektisk situasjon tilsier muligheten for at viktige bevis går tapt at tjenestepersonen må ta raske avgjørelser. Situasjonene kan være svært ulike og av plasshensyn vil det ikke være mulig å kunne gå inn på alt.

Jeg har for tiden tre ulike saker som handler om visitasjon og ransaking. Faktum er noe forskjellig, men felles for alle er om vilkårene for ransaking var oppfylt.

Reglene

Visitasjon, i motsetning til ransaking, er hjemlet i politiloven. Det tilligger politiet selv å foreta beslutningen. Forskjellen mellom en ordensmessig visitasjon og en straffeprosessuell ransaking består først og fremst i at det er ulike årsaker som ligger bak det man ønsker å undersøke. Utgangspunktet er at politiet må ha påtalemyndighetens beslutning for å foreta ransaking. Unntaket er «når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, eller når det er sterk mistanke om en straffbar handling som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder» jf. straffeprosessloven §198, 2) og 3).

Ofte kan man i praksis stå overfor et tilfelle der bevisene vil kunne bli forspilt hvis ikke man på stedet foretar en nærmere undersøkelse. Det er verdt å legge merke til at en muntlig beslutning fra påtalemyndigheten er å anse som gyldig selv om den ikke der og da blir nedtegnet i henhold til straffeprosessloven § 197 tredje ledd.

En dom fra lagmannsretten fra 2008 (LH-2008-166173) behandlet dette spørsmålet. Retten kom til at unnlatelsen av å nedtegne beslutningen foretatt av jourhavende var en formfeil og ikke en gyldighetsbetingelse.

Kravet til mistanke

Ransaking krever skjellig grunn til mistanke, mens visitasjon kan skje ut fra langt lavere beviskrav. En etterfølgende visitasjon etter politiloven § 10 annet ledd oppstiller igjen mistankekrav. Med «skjellig grunn» menes god eller rimelig grunn og det skal foreligge objektive bevis for mistanken.

Som et eksempel kan nevnes en Høyesterettsavgjørelse fra 2006 (RT-2006-585). Et kjøretøy ble stoppet fordi det ble observert at føreren hadde en logo på bilen som politiet knyttet til et ransmiljø. Bilen og føreren ble ransaket. Høyesterett kom frem til at stansingen var lovlig etter vegtrafikkloven § 10, men at påfølgende ransaking var ulovlig, da det ikke var sannsynlig at den som ble ransaket hadde begått en kriminell handling som kunne medføre frihetsstraff. Høyesterett sa da at politiet har generell adgang til å kreve at førere av kjøretøy skal stanse for kontroll. Dette begrunnes i at eventuelle misforståelser eller ulovlige handlinger dermed bedre kan forebygges.

Grunnen til at den påfølgende ransakingen ble kjent ulovlig var i hovedsak fordi mistankekravet til føreren ikke ble styrket etter at de snakket med ham. En primærvisitasjon etter politiloven § 7 annet ledd gir politiet en myndighet til å visitere person og bil, når en av hensiktene i første ledd er oppfylt. Videre har man etter § 7a en visitasjonsadgang til å avdekke om personen bærer våpen.

Den såkalte etterfølgende visitasjonen etter §10 hjemler tre former for visitasjon. I «Ordensjuss» beskrives det at visitasjon av kjøretøy for eksempel kan omfatte kupé, bagasjerom, skiboks og andre gjenstander som befinner seg i bilen. Mer inngående undersøkelser som medfører at deler av kjøretøyet må løsnes, lasterom må brytes opp eller liknede, vil likevel ikke omfattes av visitasjonsadgangen da man er over i ransaking etter straffeprosessloven. Slik jeg oppfatter mine pågående saker med dedikerte og pliktoppfyllende polititjenestepersoner, kan det være lurt å bli enda mer trygg og sikker på hvilke juridiske «knagger» man henger de ulike inngrepshjemlene på. Av rettsavklaringene som foreligger, viser det seg at selv grensegangene kan være uklare.