Sikkerhetsklarering – en karriereødeleggende praktisering

Så sent som i september 2021, i denne spalten i Politiforum, anmodet advokat Lars E. Skotvedt og hans kollega om at klareringsmyndighetenes «rettsanvendelse og saksbehandling må […] gjøres til gjenstand for en offentlig og grundig gjennomgang og revisjon». Lite har skjedd siden den gang. Tvert imot, som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i verden, har klareringsmyndighetene strammet ytterligere til en allerede streng praksis om tilknytningskravet til enkelte stater. Det har blitt så strengt at det etter min oppfatning praktiseres en nærmest objektiv norm, selv om du har en relativt perifer tilknytning til annen stat.

I noen saker er det selvsagt riktig at sikkerhetsklareringen ryker. Samtidig ser vi at selv helt perifere familiære tilknytninger til enkelte stater viser seg å kunne hindre deg i å få en stilling, eller å måtte forlate en stilling du har hatt i årevis. Noe som vil gjelde uansett hvor sterkt du er tilknyttet Norge. Også om du er i et forhold med en kone, samboer eller kjæreste, som igjen har en tilknytning til en fremmed stat.

Vektlegges ikke

Etter sikkerhetsloven § 8-4 kan du klareres bare dersom det ikke finnes rimelig grunn til å tvile på at du er sikkerhetsmessig skikket. I vurderingen skal det legges vekt på forhold som er relevante for personens pålitelighet, lojalitet og dømmekraft i forbindelse med behandling av gradert informasjon, og tilgang til skjermingsverdige objekter og infrastruktur.

Min opplevelse er at det i enkelte saker ikke vektlegges i hele tatt at du gjennom mange år har vist deg skikket og lojal til disse bestemmelsene. Det tas heller ikke hensyn til at det ikke er noe å utsette verken på din sikkerhetsmessige bevissthet eller hvordan du har dokumentert at du har håndtert hemmeligstemplet materiale gjennom flere år. Er du samboer med en person fra feil land, risikerer du å miste jobben som følge av et endret verdensbilde.

Jeg er overbevist om at klareringsmyndighetene i noen av disse sakene praktiserer regelverket så strengt at det er feil rettsanvendelse. Da bør du ta kampen med klareringsmyndigheten for å få avklart om de behandler deg uriktig.

Ting tar tid

Ulempen i disse sakene er ikke bare at du mister klareringen, men at det gjerne skjer for fem år. Som ansatt i en betrodd og viktig stilling, med årelang opparbeidet kompetanse, er det da gjerne ikke tvil om at du må finne deg noe nytt å gjøre. Ofte jobber du et sted hvor det heller ikke finnes andre stillinger du kan inneha. Konsekvensen er at du mister jobben. Samfunnet taper all din opparbeidede kompetanse og din karrierevei er effektivt stanset.

I noen av disse sakene savner jeg at arbeidsgiver – øverste sjef – tar kampen sammen med deg. At toppledelsen gir en uoppfordret og klar uttalelse om din personlige egnethet, som klareringsmyndigheten plikter å vurdere, og står opp for deg som ansatt når det også for arbeidsgiver må fremstå som feil at du ikke blir sikkerhetsklarert. Både av hensyn til deg, men også av hensyn til at samfunnets ressurser utnyttes best mulig. For i noen tilfeller skal klareringsmyndigheten vekte personlig egnethet foran en teoretisk risiko om at en fremmed stat kanskje kan komme til å presse deg for informasjon.

Det er greit å tenke gjennom denne problemstillingen, for har du først fått et vedtak om tap av sikkerhetsklaring, går tiden. Saksbehandlingstiden er så lang at det går år før du får endelig svar på en klage, og skal du ta saken inn for rettslig behandling, går det så lang tid at stillingen du var ansatt i uansett er tapt.