Politimann: – Fikk valget mellom å være politileder eller fosterfar

– Jeg var best kvalifisert til jobben, men det ble brukt mot meg at jeg har en kriminell fostersønn, hevder politimannen «Olav».

Av hensyn til fostersønnen, som er under 18 år, velger Politiforum å anonymisere både politimannen og de andre personene i saken.

– Min sjef sa rett ut at hun ikke fikk lov til å ansette meg, fordi det var uforenlig å være leder i  politiet og ha en kriminell fostersønn. Jeg måtte derfor velge mellom å være fosterfar eller leder i politiet, fortsetter politimannen.

Avgjørelsen om at han ikke fikk jobben kom fra høyeste hold, fra distriktets politimester, visepolitimester og HR-direktør. De to sistnevnte sitter også i ansettelsesrådet, som har det siste ordet i ansettelsesprosesser.

– Jeg slutter heller i politiet enn å velge bort fostersønnen vår. Det er helt uaktuelt. Jeg fikk faktisk ikke ett spørsmål om hvordan det ville gå med ham dersom vi hadde kastet ham ut, fortsetter Olav.

Det synes politimannen er forkastelig å tenke på. 

– Jeg er veldig glad i ham og villig til å gjøre ekstremt mye for at han får det så godt som mulig frem til han flytter ut. Hadde jeg ikke tenkt det, kunne vi aldri i verden ha vært fosterhjem, fortsetter politimannen.

Han stiller et betimelig spørsmål:

– Hvis du jobber i politiet og har en biologisk kriminell sønn, hvordan løser politiet det? Det blir jo på sett og vis det samme.

Den brysomme sønnen

Vi skal tilbake til 2023. Rett før en ferie blir Olav, kalt inn til en «fot i bakken»-samtale med sjefen sin. En måned i forveien har han vært inne til intervju på stillingen som politileder på en enhet i politidistriktet.

Det står mellom ham og en kandidat til, men politimannen er ganske sikker på å få jobben, fordi han allerede vikarierer i stillingen. Tiden går imidlertid uten at han hører noe, og når han nå skal inn til en samtale med sjefen, er det noe som skurrer. For ansettelsesprosessen har tatt for lang tid. Derfor velger politimannen å ta opp samtalen; et opptak han har delt med Politiforum.

– Jeg har ikke lyst til å miste deg på noen måte, Olav, men jeg kjenner og at jeg ikke kommer til å få lov til å ansette deg som leder på enheten, sier Olavs sjef under samtalen.

Hun begrunner imidlertid dette hverken med at den andre kandidaten er bedre kvalifisert til jobben, eller at han har gjort noe «galt» i perioden han har vikariert i lederstillingen.

Problemet er politimannens kriminelle fostersønn, som har bodd hos politimannen i noen år nå. Selv om det er politimannens kone som har hovedansvaret for fostersønnen, og som lønnes for det, har politimannen søkt, og fått det godkjent som bierverv.

Bare for ryddighetens skyld.

– Det som har kommet på bordet er søknaden om bierverv. Jeg har tatt den ut, og den sier: «Biervervet må ikke få innvirkning på stilingen, svekke tilliten til politiet eller vanskeliggjøre utførelsen av din tjeneste i politiet». Det som er ståa, Olav, er at dette er tatt opp på øverste hold, sier sjefen i samtalen.

Hun har nemlig snakket med politimesteren om saken.

– Politimesteren mener det er så vanskelig å sitte i ledelsen med sånne utfordringer, at et sånt bierverv ikke går an å kombinere med lederrollen. For jeg sitter egentlig med en innstilling som jeg skulle hatt igjennom snart. Dette vanskeligjør det veldig, fortsetter hun.

Politimannen blir satt ut av det han hører. Dette er første gang hun tar opp problemstillingen med ham. Det var ikke et tema da hun tidligere det året spurte om han kunne vikariere i lederstillingen. Ingen satte heller foten ned da han søkte om å få ha det som bierverv samtidig som han vikariere i lederstillingen.

Karrieredrepen

Under samtalen karakteriserer politimannens sjef saken som «så krevende», fordi han en «fryktelig solid politimann». 

– Det er det ingen som tviler på. Du gjør et samfunnsoppdrag som ingen andre vil ta, og så skal det være ødeleggende for en karriere i politiet, sier hun.

Det er derfor hun vil at de skal prate om hva de gjør nå. Hun nevner at hun også ønsker ham som søker til en annen lederstilling. 

– Uten at man kan love deg den stillingen, men du er jo en åpenbar kandidat, fortsetter hun.

Etter mange år i polititjenesten blir det for mye for politimannen.

– Jeg blir lei meg jeg nå, sier han til sjefen. At det å være fosterfar skal sette en stopper for veien videre i politiet, har han ikke sett for seg.

– Jeg vil ikke at du skal stå i en skvis. Jeg er veldig lei meg for det selv. Derfor må vi rydde i dette her. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gjøre dette, for å være helt ærlig, fortsetter hun.

– Jeg beklager, sier politimannen.

– Vet du hva det skjønner jeg så godt. Jeg beundrer deg herifra til evigheten for alt du gjør. Ikke tro at vi vender deg ryggen. For det er ikke det dette dreier seg om. Seriøst. Og det er derfor dette tar så lang tid og. For jeg hadde håpet kanskje nå at ting roer seg, men det gjør det jo ikke. Altså må vi snakke om det. 

Det sjefen hans sikter til, er at fostersønnens kriminelle aktivitet ikke har avtatt, men i stedet har Pblomstret opp.

– Det er så lett å sitte i ledelsen og bare si blankt «nei». Men jeg kommer ikke til å få deg gjennom i rådet som leder på enheten sånn ståa er. […] Jeg er usikker på hva vi gjør nå. Hva tenker du? spør hun politimannen. 

– Min umiddelbare reaksjon er at jeg sier opp.

– Ikke gjør det.

– Jo.

– Ikke gjør det.

Hun råder ham til ikke å gjøre noe overilt.

– Det hadde vært en «walk in the park» å ansette deg som leder på enheten, men det blir det ikke, fordi vi har disse utfordringene her som åpenbart ikke slutter. Jeg er helt overbevist om at du gjør verdens beste jobb som fosterfar, men man synes på en måte at det er så uforenlig, at det er så vanskelig å få til begge deler som leder, sier hun under samtalen.

Prisen for å hjelpe

På et overordnet nivå ser også politimannen utfordringene, men han lurer likevel på om han kan få mer informasjon om hva som spesifikt gjør det uforenlig. 

– Jeg har som sagt snakket med politimesteren om dette her. Jeg har snakket med HR-direktøren om det her. Jeg har snakket med visepolitimesteren. Jeg har diskutert dette, og for å si dette her: Jeg får ikke fullrost deg, Olav, og du får de beste skussmål på alle mulige måter, begynner lederen å forklare.

Så trekker hun frem at ungdommer er redd for fostersønnen. Hun peker på at en problemstilling som er reist, er om ungdommene vil føle at politiet gjør nok, og om de er redde for å anmelde saker siden fosterfar er politileder.

– Vil det være problemstillinger der som på en måte utfordrer oss som politietat? Det har vært problemstillingene, sier hun. 

De tre polititoppene mener derimot at problemstillingen ikke er like sterk dersom han «bare» jobber som vanlig tjenestemann ute i gata.

– Det er ingen stor vits at jeg prøver å motargumentere på det her. For det er en vurdering som er gjort, sier Olav under samtalen.

– Nei. Jeg tror vi er nødt til å løse det i betydningen av at han må slutte med kriminelle ting. Det er lett å si, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av det. 

Politimannen sier han skjønner det.

– Alle andre forhold gjør deg til en åpenbar leder, fortsetter sjefen, før hun legger til at han «kanskje også» er en åpenbar leder i den andre lederstillingen hun tidligere har nevnt.

– Hva om jeg hadde valgt å utfordre avgjørelsen? spør han.

– Det de kommer til å gjøre, er at de trekker tilbake vedtaket om bierverv, svarer hun.

Hun sier hun ikke helt ser hvordan avgjørelsen kan utfordres.

– Du har det faktabaserte, det er en ting. Men det her er en oppfatning som noen har bestemt seg for at det her ikke er forenlig. Når noen da på det ledelsesnivået i politiet bestemmer seg for det, begynner politimannen å si.

– Er det litt vanskelig, skyter sjefen inn. 

– Så er det særdeles vanskelig å utfordre det, fortsetter politimannen.

– Det er det, bekrefter hun.

Støtter å ta saken videre

Politimannen sier deretter at han kan tenke seg å diskutere saken med de som har tatt avgjørelsen. Et slikt møte vil sjefen ordne.

– Samtidig så vet jeg ikke hvor mye vits det er, sier han, og spør om han har noen svarfrist.

– Nei, det er ikke noe svarfrist. Jeg diskuterte dette senest i går og finner ikke noe hull. Men jeg kan definitivt få til et møte, svarer hun.

– Men hele poenget oppi alt dette her, uansett hva vi diskuterer og sier, så kan jeg aldri gi noen garanti for at jeg klarer å holde ham unna kriminalitet, sier Olav.

«Alle har rett på en jobb, men alle har ikke rett på en lederjobb», er svaret politimannens sjef skal ha blitt møtt med av politimesteren, når hun spurte om dette er måten man skal møtes med når man tar et samfunnsansvar.

– Jeg har sagt «hva tenker dere at Olav vil tenke?», og da mente politimesteren at «dette tror jeg Olav skjønner. Han er en så reflektert og oppegående politimann, bare du tar en prat med ham». Det var holdningen, bare så du er klar over det, advarer hun politimannen.

Olav gjentar at han skjønner det, men at det samtidig treffer ham.

– Du har puttet så mye i potten for å hjelpe en fyr så ser du hvor du har kommet hen, og ser at det skal stilles opp mot dette. Dette er prisen for å hjelpe. […] Jeg bare trenger litt tid å fordøye dette, sier han. 

– Jeg har tenkt å la dette ligge til du har fått tid til å tenke deg litt om, svarer sjefen hans.

Politimannen uttrykker at han uansett er glad for samtalen. Han innrømmer at han har lurt på hvorfor prosessen har tatt tid, og om det skyldtes at han har gjort noe galt.

– Nei det ligger ikke noe der. Du gjør en god jobb. Det er ingen tvil om det. Men dette har ligget og ulmet, sier sjefen hans. 

Hun trekker særlig frem en nyere episode, der det internt har blitt reist spørsmål ved om politiet hadde løst saken på samme måte, hadde det ikke vært for at fosterfar var i politiet.

– Vi kan si opp avtalen med barnevernet i morgen vi. Eller nå etterpå. Men da kommer jeg aldri i verden til å tilgi meg selv, så det kommer jeg ikke til å gjøre, sier Olav.

Han forteller henne at han kommer til å ringe en han kjenner som jobber med arbeidsrett i et advokatfirma. Olav spør henne også om samtalen er fortrolig, eller om han kan si det til noen.

– Jeg sier dette for å informere deg. Jeg kommer ikke til å gå å snakke med andre om det, men du må jo få lov til å snakke med de du vil, sier sjefen, og gjentar at hun er usikker på hva «vi» skal gjøre videre. 

– Ditt valg videre er ganske enkelt. Det er jo litt svart-hvitt. Det er enten eller. Ditt valg er hvis jeg fortsetter å være fosterfar, så må du ansette en annen leder på enheten, og du kan heller ikke ansette meg som leder i den andre enheten, sier han.

– Jeg litt usikker på om jeg i så fall skal lyse ut igjen, for å være helt ærlig. Det kan du holde for deg selv. Men det er åpenbart at alle på enheten vil at du skal fortsette, sier sjefen.

– Du er dønn ærlig 

I samtalen betror hun ham også med en bekymring hun har ved å ansette den andre kandidaten som var inne til intervju. Hun vil nemlig at enheten skal vokse, men mener det er «en liten risiko» ved å ansette den andre kandidaten, som er «veldig rettet» mot etterforskning.

Hun legger til at det ikke har noe med den andre kandidatens evner som leder å gjøre, men at hun er «så redd for at» arbeidsplassen skal bli en ren etterforskningsenhet. 

– Det er en bekymring jeg har, sier hun.

– Det skjønner jeg, sier politimannen.

– Jeg er ikke i stand til å lande det før jul. Jeg må bruke tid på det. Men jeg vil gjerne at vi skal snakke sammen før vi gjør noe som helst, sier sjefen.

Hun legger til at det er fryktelig dårlig gjort over for den andre kandidaten, som også lurer på hva som skjer.

– Jeg har ikke tenkt å fortelle hva som er problemene, fortsetter sjefen hans.

Olav sier videre at hvis han går til den andre kandidaten, vil vedkommende skjønne at det kanskje var han som var tiltenkt jobben.

«Derfor synes jeg ikke at vi skal si noe til» vedkommende, sier hun, og legger til «eller spre det rundt i organisasjonen, fordi jeg synes det kan være litt vanskelig, før du har en litt avklart situasjon i hvert fall».

Hun gir også en tilbakemelding på at han ikke akkurat gjorde «verdens beste intervju».

– Det kan jeg være dønn ærlig på. Du er dønn ærlig, men i det meste laget ærlig. Til neste gang kan det være greit å late som at denne jobben har du skikkelig lyst på. For det klarte du ikke å overbevise på. Når det er sagt så kjenner vi deg så godt fra før at vi vet at du leverer, sier hun.

De to har så en lengre meningsutveksling om hva de mener er noen av utfordringene i politiet. Så sier sjefen:

– Vi er jo og livredde for å være tydelige. Er det noe jeg liker med deg så er det at du er tydelig. Men jeg kan av og til mistenke deg for å kjede deg litt på jobb. Det skjønner jeg at du gjør, men jeg tror der er viktig at du ikke viser det. Når det er sagt så liker jeg så godt ærligheten din. Det er det som er mangelvare i denne etaten at ingen tør å si noe, fortsetter hun.

Beklaget i møte

Olav går inn i fridagene med mye å tenke på. Allerede før klokken har slått åtte første arbeidsdag etter ferien, har han imidlertid sjefen på tråden.

– Hun sier hun har hatt en forferdelig ferie, fordi hun har tenkt så mye på saken. Hun sier det er så vanskelig, men at hun nå har bestemt seg. Jeg er innstilt som nummer to, sier Olav til Politiforum.

Han prøver å spørre henne om han ikke har betenkingstid, og hvorfor hun har snudd, men dette vil hun ikke svare noe nærmere på. Olav føler seg urettferdig behandlet, men allerede dagen etter får han mulighet til å ta opp problemstillingen om biervervet med en representant fra toppledelsen.

Da stiller HR-direktøren til et møte, sammen med Olavs sjef og en representant fra Politiets Fellesforbund (PF). I møtet, som Olav tar opptak av, beklager HR-direktøren nå måten saken er håndtert på. Det kommer også frem at politimannens sjef fikk beskjed av politimesteren og HR-direktøren om å ha møtet med Olav før ferien.

Møtet inneholder imidlertid flere innrømmelser. Et råd de ga Olavs sjef, som de ifølge HR-direktøren ikke skulle ha gitt, ble gitt da hun lurte på «hvordan hun skulle ta stilling til det her?».

– Da sa vi «det å ha det biervervet er uforenelig med stillingen, det kan han ikke ha». Det sa vi kanskje litt for tidlig og uten å ha undersøkt saken godt nok, innrømmer HR-direktøren i møtet.

– Så var det litt ulike intensjoner bak det, fordi jeg husker jeg sa til deg, sier HR-direktøren, og retter seg til politimannens sjef:

– Tar vi det ikke nå, så vil det komme på det tidspunktet han får tilbud om stillingen. Dette skjedde før han hadde rådført seg med både Politiets Fellestjenester (PFT), som har ansvar for godkjenningen av bierverv, og Politidirektoratet (POD) i saken.

– Jeg mener i ettertid at det var et riktig tidspunkt å ta den praten, men det vi ikke skal blande inn er at du har søkt på en stilling og er i prosess i en stilling. Vi skal ikke legge vekt på at du har et bierverv når du søker stillingen […] fordi det du skal vurderes på som søker er kvalifikasjonskravene, oppgavene som er knyttet til stillingen og din egnethet for å løse oppgavene, helt uavhengig av bierverv.

Politiforum har bedt POD klargjøre reglene i denne saken, og de samsvarer med HR-direktørens uttalelse. 

– Vi kan ikke kommentere enkeltsaker, men på generelt grunnlag er det viktigste hensynet bak reglene for bierverv å hindre en rollesammenblanding mellom et bierverv og jobben som politi. Når det gjelder ansettelser i politiet så er det kvalifikasjonsprinsippet som skal legges til grunn. Den som er best kvalifisert etter en vurdering av realkompetanse, formalkompetanse og personlig egnethet, skal ansettes, skriver seksjonssjef Frode Aarum i POD i en e-post til Politiforum.

Fikk nærmest en marsjordre

For å trygge politimannen, forteller HR-direktøren i møtet at han har snakket med visepolitimesteren rett før møtet.

– Som leder av rådet er visepolitimesteren veldig opptatt av at vurderingen rundt alle kandidater blir så objektive og gode som mulig. Slik at helt uavhengig av hva innstilligen vil være, så vil vi vurdere alle søkere på lik linje ut ifra det vi kan lese oss til, og kall det verifisere, sier han.

Han kan også fortelle at ansettelsesrådet ikke rent sjeldent omgjør innstillingene. 

– Vi er ikke bundet opp mot innstillingen, så jeg vil du skal være trygg på at vi har de sikringsmekanismene. Når vi vet det vi vet nå, så vil vi gå enda nærmere i sømmene på riktigheten av det her. Det kan du slå deg til ro med, lover han.

– Det er bra så lenge det blir presentert slik du sier det nå, men det er ikke sånn det ble presentert for meg, svarer Olav i møtet.

Det var heller ikke slik politimannens sjef fikk det presentert av polititoppene heller, hevder HR-direktøren i møtet.

– Vi var ganske tydelige på å gi, kall det råd, på å vurdere kandidaturet ditt. Jeg ser nå at det kan oppleves som veldig dramatisk og urimelig, fortsetter han. 

HR-direktøren innrømmer at ledelsen, selv om de «egentlig bare hadde gangpratet om» saken, nærmest ga en instruksjon til politimannens sjef om at dette var veien å gå.

– Så kunne vi nok ha satt oss ned og tatt et magadrag ekstra. Men det jeg tenker vi skal ha med oss nå, er at det vil ikke forandre saken. Per nå er det ingenting som er ødelagt i forhold til prosessen, mener han i møtet.

HR-direktøren oppfordrer også mer enn en gang Olav til å kontakte PFT for å få en revurdering av biervervet. Etter at HR-direktøren har forlatt samtalen, har politimannen fått et fornyet håp om å få lederstillingen.

– Tenker du det HR-direktøren nå sa, får det noen innvirkning i forhold til det du sa i går i forhold til hvordan du innstiller? spør Olav sjefen sin.

– Jeg landa det i går. Jeg gjør ikke om på det nå. Jeg føler meg kjørt fra skanse til skanse. Nå får ansettelsesrådet ta det. De får gjøre akkurat hva de vil, svarer hun.

Sånn satt på spissen, fortsetter sjefen, spiller det ingen rolle for henne.

– Jeg har gjennom ferien kommet til at jeg har to kandidater som begge kan gjøre jobben, veldig ulike utgangspunkt, men jeg har konkludert. Jeg kan ikke begynne på nytt.

Natt og dag

Etter å ha tenkt seg litt om, klager politimannen på innstillingen, og utfallet er at intervjuene må tas på nytt. Heller ikke nå går det veien for Olav, som igjen innstilles som nummer to. Han ber derfor om å få se innstillingen.

– Før jeg får den oversendt, ber sjefen meg om å komme til en ny samtale. Hun ville forklare hvorfor den var skrevet som den var, sier Olav til Politiforum.

Også denne samtalen har han tatt opp. Under samtalen er han åpen på at han sliter med å skjønne hvorfor hun ikke vil ha ham i jobben. Sjefen avviser at det er noen mistillit til jobben han har gjort. Olav sitter igjen med et inntrykk av at hele prosessen er påvirket av biervervet, som det er klart uttrykt ikke skal ha noen betydning. Han skjønner heller ikke hvordan han kan få nullstilt seg fra det.

– Det skjønner jeg veldig godt, svarer sjefen under samtalen, og fortsetter:

– Jeg kan ikke svare på om det er påvirket en gang selv. For dette er en modning, fra man setter i gang denne prosessen. Det er så mange å ta hensyn til at det blir til slutt egentlig sånn at alt blir galt. Ting utvikler seg, modnes og man reflekterer mer. Man må liksom bare komme til en løsning der mange skal hensyntas.

– Det er ikke verdens undergang at jeg ikke får jobben, men så lenge det blir en sånn prosess så havner jeg plutselig på sidelinjen av alt, responderer Olav.

– Både fordi jeg er fosterfar, men og fordi jeg havner i en situasjon der jeg føler jeg at må stille spørsmål for å få svar på hva som skjer. Da blir det fort at jeg oppfører meg på en slik måte at det…

– Slår tilbake, bryter sjefen inn, og legger til:

– Jeg synes ikke det er noen problem at du stiller spørsmål, og tror det er sunt at du gjør det.

Hun har heller ingen problemer med å skjønne at det er komplisert å stå i dette. I tillegg har hun dårlig samvittighet for at hun ikke har vært tettere på. Politimannen velger å fortelle henne at han vil klage saken inn for Sivilombudet, fordi han føler at han ikke får svar.

– For meg er det ikke negativt at du stiller spørsmål. Det diskvalifiserer ikke i mitt hode, det er helt innafor. Når det først ble som det ble før ferien, at A sa ditt, B sa datt, og C kom med noe annet, må jeg innrømme at jeg var helt i villrede. Jeg skjønner ikke hva det er det forventes at man skal gjøre. Også jeg opplever en form for kritikk, sier sjefen.

Hun legger til at hun måtte lande saken, og gjentar at hun ikke skjønner rådene eller tilbakemeldingen. Hun er i tillegg forundret over at politimannen har kontaktet visepolitimesteren om saken, men legger like fullt til at det er uproblematisk. Hun avviser at dørene har lukket seg for politimannen i andre stillinger. Hun forteller også at HR-direktøren spurte henne om han kunne ringe henne dersom ansettelsesrådet hadde spørsmål i saken.

– Da sa jeg at det spiller ingen rolle for meg hva dere lander på. Så vet du hva, ikke ring meg. Ta en avgjørelse på det, sier sjefen i tilbakemeldingen til HR-direktøren. 

Hun legger til at politimannen kommer til å reagere på innstillingen når han leser den.

 – Du blir nødt til å skrive en innstilling sånn at du får gjennomslag. Blant annet så har jeg lagt vekt på intervjuet, sier hun til Olav.

Innstillingen

Han tar tilbakemeldingene med fatning under møtet, men når han i etterkant leser innstillingen, kjenner Olav at det velter inne i seg. Der kan han lese at det over tid har «vært noe utfordrende at kandidaten ikke oppleves å i tilstrekkelig grad informere sin leder».

«Det kan også synes som at mye kommunikasjon går forbi leder til høyere nivå. Kandidaten nevner selv at mange må involveres og at beslutningslinjene er lange, men det er avgjørende at lederlinjene fungerer, og det er avgjørende for meg å ha en gjensidig tillit til mine nærmeste medarbeidere når det gjelder forhold av betydning for tjenesten», skriver sjefen hans i innstillingen.

Videre kan Olav lese at sjefen har merket seg hans «bemerkninger om lange linjer og avstand mellom beslutnings og gjennomføringslinje i offentlig sektor og at dette kanskje kan ses i sammenheng med hans ønsker om kortere linjer». Hun slakter også det han selv ser på som sin sterkeste side, nemlig kommunikasjons og relasjonsbyggende evner.

«Dette samsvarer imidlertid ikke med min erfaring. I forhold til daglig drift som å melde avbud til et møte, eller i forbindelse med hendelser knyttet til hans bierverv, er min opplevelse at kommunikasjonen ikke går direkte til meg.»

Sjefen har også snudd 180 grader i sin tidligere uttalte bekymring for at enheten skal bli for etterforskningsrettet. Enheten «utgjør i dag primært en etterforskningsenhet», skriver hun nå. Den andre kandidaten «vil representere en etterforskningsorientert bakgrunn, hvilket vil være særlig viktig for [enheten] som i dag primært består av etterforskere», fortsetter sjefen.

Hun trekker også frem at den andre kandidaten er den eneste med formell lederutdanning, og at vedkommendes egenskaper og perspektiver vil tilføre enheten noe nytt.

Quick fix

Til Politiforum sier Olav at han kjenner på en enorm urettferdighet.

– Her er det åpenbart greit å manipulere dokumentasjon for å få en avgjørelse i den favøren som passer deg, mener han.

Han trekker frem at han har spurt sjefen sin om det er greit at han utfordrer beslutningen, hvilket hun bekreftet.

– At en person kan få lov å komme med så mye uærlighet og ikke bli tatt på det, er så forkastelig. Jeg kommer aldri noensinne igjen til å jobbe under noen som bedriver en sånn form for ledelse. Politiet skal stå for ærlighet og redelighet. Så vet jeg at hvis jeg ikke hadde hatt disse lydopptakene, som beviser at hun snakker usant, hadde jeg ikke hatt sjanse til å bevise hvordan det bedrives. Det er på sin plass at det kommer frem i lyset, så får det koste hva det koste vil for alle mine fremtidige muligheter i politiet, sier han.

Olav trekker også frem et paradoks, nemlig at politiet skal jobbe forebyggende.

– Hvis de mente det var helt umulig at jeg var fosterfar, måtte de ha vurdert biervervet mitt etter de lover og regler som finnes. Ikke basert på en prat på gangen, sier han.

Olav peker på at arbeidsgiver heller ikke har hensyntatt fostersønnens behov eller informasjon fra barnevernet.

– Det eneste de bryr seg om, er om det kanskje kan bli problematisk for politiet. Da bare kjører de en «quick fix» med å si at du har betenkningstid til over jul om du ønsker lederstillingen eller vil være fosterfar. Det provoserer meg at de er villige til å kaste et fosterbarn under bussen, fordi det kan bli problemer for lokalt politi. Hvor er det etiske og moralske i det? Jeg begynner å grine på slutten av samtalen fordi jeg blir så lei meg, fordi jeg skjønner at det betyr ingenting, sier han, og sikter til samtalen han hadde med sjefen sin før ferien.

I dag har Olav fått innvilget permisjon fra politiet. 

– Det er veldig riktig å ikke jobbe i politiet nå. Jeg kjente at nå må jeg skape avstand til det som frustrerer meg så massivt. Jeg synes det er helt forkastelig at vi som skal stå for å være lovens lange arm, og påføre andre straff på grunn av feil valg som blir gjort, at vi skal kunne få lov til å gjøre akkurat det vi vil internt. Det verste i det, er at til slutt så blir du en sånn «persona non grata». Du har ingen plass å gå, ingen vil høre på deg. Det er det som gjør at du blir frustrert og at det går ut over all form for livskvalitet. Du står fullstendig alene uten noen form for vern, og hvor mye er et varsel verdt? spør han. 

Olav forteller også om en telefon han fikk fra HR-direktøren, som han opplever som upassende. Telefonen kom etter at han hadde vært inne til den andre samtalen med sjefen sin, der han fikk forklaringen på hvorfor han ikke fikk jobben. I samtalen fortalte Olav at han ville klage til Sivilombudet. 

– HR-sjefen sa at jeg måtte være lur og velge hvilke kamper jeg skulle skal ta. Velger du å samarbeide har det kommet andre til gode i lignende saker tidligere, sa han, avslutter Olav.

Etter boka

Politiforum har vært i kontakt med politimannens sjef, som avviser at hun har gjort noe galt i saken.

– Jeg står helt og fullt bak mine vurderinger av personlige egenskaper som referert til i innstilling. Jeg hadde en oppfatning av at han gjorde en god jobb som fungerende leder og var en åpenbar kandidat, men min usikkerhet knyttet seg til hvorvidt han hadde tillit til meg, noe som vurderes som grunnleggende for stillingen, skriver hun i en e-post.

– Det ser tilsynelatende ut som at biervervet har fått konsekvenser for innstillingen din?

– Min innstilling tar utgangspunkt i kriteriene gitt i utlysningsteksten. Biervervet er ikke en problemstilling i seg selv, men fra fungering startet er det kommet henvendelser fra andre ansatte som har stilt spørsmål ved biervervet og rollekonflikt som er oppstått i konkrete hendelser, som de har opplevd som svært uheldige, skriver hun videre.

Hun legger til at utøvelsen av biervervet vil kunne influere på en totalvurdering av personlige egenskaper. Politimannens sjef avviser at hun har følt seg presset til å innstille politimannen som nummer to. 

– Innstillingen er min samlede vurdering ut fra formalkompetanse, realkompetanse og personlige egenskaper og egnethet for stillingen, skriver hun videre.

På spørsmål om hvorfor hun har endret synspunkt om politimannen og omtaler han slik hun gjør i innstillingen, skriver hun: 

– Fra mitt møte med han til endelig innstilling er ferdigstilt skjer flere hendelser. Tillit er noe som eksisterer frem til det ikke lenger gjør det. Som det sies; tillit bygges i millimeter og rives i meter. I min samtale med ham før ferien var jeg av den oppfatning at han var en politimann som gjorde en god jobb i sin fungering, men at vi hadde utfordringer med hans håndtering av rollen som fosterfar i balansen mellom far og  politileder, fortsetter hun.

Hva gjelder hennes bekymring om at enheten ville bli for etterforskningsorienter, skriver hun:

– For meg var det viktig å få på plass en leder som kunne bygge opp helheten og jeg var før jeg begynte å se nærmere på kandidatene usikker på om den ene kandidaten var for mye etterforskningsorientert, hvilket jeg etter å ha satt meg inn i saken, innhentet referanser og lest CV nøye, fikk avkreftet. Det at jeg delte mine visjoner og tanker rundt utvikling av enheten, kan selvfølgelig ha skapt forventninger hos kandidaten, svarer hun.

Hun hevder at det etter ferien avdekkes flere forhold relatert til ham som gjør at han vektes noe lavere enn motkandidaten i forhold til enkelte av de personlige egenskapene som anses avgjørende for stillingen. Avslutningsvis skriver hun at det å være fosterfar ikke er problemstillingen i saken, men hvordan balansen mellom det å være fosterfar og politileder håndteres i samhandling med henne som leder og overfor kollegaer.

– Samfunnsoppdraget må veie tyngst, og verdier som tillit fra befolkningen og likebehandling er svært viktig, avslutter hun.

Avviser påstandene

Politiforum har bedt lederen for lokallaget til Politiets Fellesforbund om en kommentar til saken:

– Dette er uheldig sak som kunne ha vært håndtert på en annen måte fra starten av, er alt lokallagslederen ønsker å si per nå.

Politiforum har også spurt distriktets politimester om det er vanlig at politidistriktets toppleder griper inn og legger føringer i ansettelsesprosesser.

– Det er ikke uvanlig eller unaturlig at mine ledere kontakter meg for å lufte problemstillinger eller tar kontakt for å få et råd, og jeg kjenner meg ikke igjen i påstanden som fremsettes, skriver politimesteren i en e-post.

Politimesteren har ingen kommentarer til politimannens påstander om innstillingen, derav at den er manipulert. Videre sier politimesteren at de tar med seg læringspunktet for tidspunktet for når problemstillingen med bierverv ble løftet frem.

– Utover at rekrutteringsprosessen har tatt noe tid så har det vært en grundig prosess, og med et enstemmig ansettelsesråd, avslutter politimesteren.

Visepolitimesteren kan forteller at vedkommendes kontakt med øvrige ledere i saken, har vært i egenskap av å være visepolitimester og leder for ansettelsesrådet. Vedkommendes anliggende har vært å forsikre seg om at prosessen gjennomføres saklig og rettferdig, og at visepolitimesteren ikke har engasjert seg i hvem som skal ansettes i forkant av behandling i ansettelsesrådet.

Visepolitimesteren legger også til at kontakten med politimannen har vært på initiativ fra politimannen, og i all hovedsak har dreid seg om å lytte til hans bekymring for om prosessen ville bli rettferdig. Avslutningsvis skriver visepolitimesteren at behandling i ansettelsesrådet endte med enstemmig beslutning om å ansette i tråd med innstillingen.

Har feil innstilling

Vedkommende som fikk lederstillingen eller de to andre som var til stede under jobbintervjuene, ønsker ikke å kommentere saken.

HR-direktøren i politidistriktet stiller imidlertid til intervju med Politiforum. 

– Biervervet ble problematisert innledningsvis i prosessen når han meldte sitt kandidatur for stillingen, men vi valgte ganske raskt å legge biervervet til side. Vi har også beklaget saken overfor ham, sier HR-direktøren.

– Men dagen før han møter dere får Olav vite at han ikke får jobben, og selv om du beklager saken, ønsker ikke politimannens sjef å endre innstillingen?

– Det er vanskelig for meg å si hva slags dialog de har hatt og hvem som sier hva.

HR-direktøren legger til at saken har blitt grundig gjennomgått av ansettelsesrådet.

– Vi gjennomgikk prosessen fra A til Å, og ikke minst innstillingen. Han har nok en annen versjon eller opplevelse av det enn det jeg sier, men jeg opplever at vi så godt som mulig har gjort en ryddig prosess rundt det, mener han.

HR-direktøren understreker at den andre kandidaten var bedre kvalifisert enn politimannen, og at vedkommende også i ettertid  har vist seg å være en sterk kandidat.

– Hva med alle disse rollene dine da: Du er da i tillegg til å være HR-direktør i distriktet, medlem i ansettelsesrådet og har siste ordet hva gjelder biervervet?

– Vi skal sikre god kvalitet i saken fra A til Å. Vi er en stor virksomhet, men relativt liten i denne sammenhengen. HR kvalitetssikrer alle innstillinger før alle behandlinger i rådet. I det tilfellet her var det jeg som gikk inn, fordi det hadde vært så mye støy og usikkerhet rundt prosessen. Jeg ville gjerne sørge for at vi fikk den kvaliteten vi skulle ha, men vi er et råd som består av mange medlemmer, og som leser sakene. Vi har ikke noe samarbeid med rådsmedlemmene i forkant av rådet, svarer HR-direktøren. 

– Hva hvis dette var hans biologiske sønn? Ville det da ha vært mulig å være politileder, hvis man hadde en kriminell sønn?

– Vi forholder oss til kravspekken i stillingen, men det er klart at i ethvert intervju vil vi utfordre kandidaten på egne refleksjoner, og kall det modenhet i forhold til stillingen. Da vil alle forhold belyses. Vi har også behov for at patruljen har tillit til at de uten forutgående dialog kan komme hjem til en leder og skal gjøre den jobben de kan. Vi må utfordre dem på eventuelle problemstillinger de selv ikke har sett i tjeneste. Det er vi opptatt av, sier han.

Han bekrefter at han tok en telefon til Olav etter at han ble kjent med at han ville klage saken til Sivilombudet.

– Som jeg sa til Olav, oppfordrer jeg enhver til å ta bringe saken videre i innstillinger man er uenig i. Vi har ingen klageinstans i vårt system, slik det er i dag. Vi er sluttansvarlig for den kvaliteten på vegne av politiet. Jeg oppfordrer alle til å gå den veien og for vår del også å få belyst saken fra en annen instans og vurdert og rettet eventuell egen praksis, hvis det er noe som avviker fra vår kvalitetsstandard. 

– Har du sagt noe sånn som at «hvis han velger å samarbeide så kan det komme ham til gode i andre saker»?

– Jo, det har jeg sagt. Det handler om hans lederkandidattur videre. Han kunne valgt å ta en helt annen rolle enn det han har gjort i denne prosessen. Han spilte offer fra A til Å, har egentlig satt alle opp mot hverandre, og vært en kjempeutfordring, sier HR-direktøren.

Og legger til:

– Så jeg sa til ham at hvis du har ambisjoner om videre lederkarriere hos oss, så bruk anledningen til å snu fokuset. Du var ikke best kvalifisert denne gangen. Det var en som var bedre enn deg. Jeg har sagt til ham at det er av betydning hvordan han forholder seg til innstillingen i forhold til videre lederkarrieremuligheter. For han har utfordret sjefen sin veldig oppimot urettferdighet, også etter ansettelsesråd videre.

Han legger til at saken kan man se fra flere sider.

– Vi mener kvaliteten er veldig god på den saken og vi står for den innstillingen vi har lagd. Når den boka er lukket er det noe med å ha blikket videre, sørge for et godt samarbeid og en god  dialog med de rundt seg. Så jeg sa at det er en fin anledning å vise at du går videre, tar ansvar og forholder deg til innstillingen basert på det som ligger, sier HR-direktøren.

– Selv om han er uenig?

– Ja, selv om han er uenig og ikke kjører de omkampene lang tid i etterkant.

– For dere vil ikke ha omkamper eller bråk, er det det du sier?

– Jo. Vi er opptatt av å få en så god kvalitet som mulig, så bring gjerne saken inn til Sivilombudet slik at de får gjort en vurdering av saken, fordi vi har ingen klageinstans. 

Han kom også med et råd til Olav og som han deler med Politiforum.

– Det jeg kan dele med deg som jeg sa til han er at det er veldig mange som viser sterke lederkvalifikasjoner med å pusse av seg støvet, gå videre, virkelig brette opp ermene og gjøre en god jobb. Det er egenskaper som synes, avslutter han.

Rett før Politiforum går i trykken blir Olav oppringt av den andre kandidaten som fikk jobben og som nå er leder på enheten. Olav får beskjed om at han skal levere nøkler og tjenestebevis med en gang. Den andre kandidaten har fått beskjed fra HR om å gjøre det. 

HR-direktøren begrunner dette med at politimannen har søkt om permisjon uten lønn, og i henhold til deres retningslinjer skal alt utstyr leveres arbeidsgiver, både pc, adgangskort og tjenestebevis. Da har politimannen allerede hatt permisjon i nær en måned.

– Det at dette inntreffer på samme tidspunkt som Politiforum jobber med saken er tilfeldig, avslutter HR-direktøren.