Politimannen Inge Meløy kan bli Årets eventyrer: – Vil bety utrolig mye

Fredag deles prisen «Årets eventyrer» ut, som er friluftslivets svar på Idrettsgallaen. Hedersprisen går til en person som inspirerer og viser vei.

I år ble rekordmange personer nominert, og etter at juryen har sagt sitt, står nå fem «superfinalister» igjen.

En av disse er politimann og polfarer Inge Meløy.

– Dette synes jeg er ganske stort, sier han.

Til daglig jobber Meløy som instruktør for Beredskapstroppen. Han har i tillegg lagt bak seg en rekke ekspedisjoner til Grønland, Syd- og Nordpolen, og gått Norge på langs.

I sin tid ledet han også den første kommersielle ekspedisjonen til Sydpolen.

Har aldri ropt høyt

Politimannen er nominert til prisen, fordi han har fullført utfordringen Explorers Grand Slam.

Det betyr at han ikke bare har gått til Nord- og Sydpolen, men han har også besteget verdens syv høyeste fjelltopper. Bragden oppnådde han i oktober i fjor. 

I begrunnelsen for hvorfor han bør bli «Årets eventyrer», heter det:

«For snart tretti år siden sto Inge Meløy på toppen av Kilimanjaro, for første gang. Det var starten på en turkarriere som skulle ta han til jordens ytterpunkter på ski, til fots, med klatreøks og seilbåt.»

Videre heter det at han likevel har han aldri hatt behov for å rope høyt om bragdene.

For fem år siden fikk også Meløy uhelbredelig kreft. 

«Da ble han fast bestemt på at det ikke skulle bli slutten på turlivet. Det har blitt mange småturer for å bygge opp kroppen, og permisjon fra Rikshospitalet til noen større ekspedisjoner», heter det videre i nominasjonen.

Her trekkes også viktigheten av å ikke gi opp frem.

Polfarerdrømmen

Målet med prisen er å «bidra til å realisere store eller små turprosjekter, anerkjenne én eller flere personer som har vært på sitt livs største eventyr - og som har utfordret seg selv i naturen».

– Jeg har ikke brydd meg om priser og sånne ting før. Jeg har bare forbigått det i stillhet og dratt ut på tur. Det er annerledes denne gangen. Hvorfor det betyr noe nå, kan man sikkert snakke med en psykolog om, men jeg kjenner at det ville bety utrolig mye å vinne. Kanskje har det å gjøre med at jeg har fullført et livsprosjekt, sier han.

Allerede som 14-åring bestemte Meløy seg for at han skulle bli polfarer. 

Han satte seg da et hårete mål om å bestige de såkalte «tre poler», som er Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest.

– Da var det ingen som hadde gjort det før, men det endret seg i 1994. Da var Erling Kagge først ut. Jeg husker jeg tenkte at det var kult. Det endret ikke mitt ønske om å gjøre det samme. For meg var det ikke viktigst å være først, men å ha gjort det. Jeg var jo 30 år da jeg klarte det samme for første gang. Jeg har bygd stein på stein, sier politimannen.

Gråt på fjelltoppen

Da Meløy i oktober i fjor befant seg 4884 meter over havet, på toppen av Carstensz-pyramiden, som er Oseanias høyeste fjelltopp, brøt han sammen.

Det var den siste fjelltoppen han manglet for å fullføre Explorers Grand Slam.

– Jeg skjønte ikke hva som skjedde, for jeg var jo glad. Jeg var ikke forberedt på at det skulle bli en emosjonell greie. Det var veldig rart. Jeg stod plutselig bare på toppen av Carstensz-pyramiden og gråt, sier Meløy.

Hvor kommer dette fra, tenkte han. 

Meløy legger til at han ikke hadde sett på Explorers Grand Slam som et prosjekt som måtte fullføres.

– Jeg så på det som et prosjekt som var kult å ha gjennomført. Men det er veien som er målet for meg. De siste 4,5 årene har jeg vært ganske hardt rammet av kreft. Det er ikke noe jeg har hatt behov for å snakke så mye om før nå, men det var kanskje det som gjorde at jeg reagerte så sterkt som jeg gjorde, fortsetter han.

Den uhelbredelige kreften

I 2020 oppdaget legene at Meløy hadde saktevoksende kreft med spredning til lever og andre viktige organer. Over hele kroppen har han masse svulster.

– Kreften er ikke mulig å kurere, men den er mulig å bremse. Jeg lever jo bra med den, men det er ingen tvil, rent statistisk sett, at den er svært livsforkortende, sier han.

– Hvor lurt er det da å dra på alle disse toppturene med uhelbredelig kreft?

– Nei, det kan du spørre om. Jeg hadde jo den kreften da jeg tok Mount Everest i 2017, men da visste jeg ikke om det. Det tok noen år før kreften ble oppdaget. Det farligste med å dra på disse turene, er ikke at leveren plutselig kan slutte å virke. Det er ikke sånn at den ryker på et kvarter, det tar noe mer tid. Det farligste er tarmslyng, forteller han.

Og det har skjedd noen ganger de siste årene mens han har vært ute på tur.

– Jeg har hatt en del sykehusinnleggelser og risikoen øker betydelig. Så forsikringsselskapet anbefaler ikke akkurat dette her. Men det er viktig å ha et friskt hode på toppen av en sunn kropp, mener han.

Har et risikoaspekt

Meløy trekker frem at han jobber med risikostyring, og vet hva han gjør.

– Jeg liker ikke å ta risiko, for jeg er ikke det du kaller risikovillig, men jeg har et risikoaksept, som kanskje er høyere enn andres. Men så mener jeg jo også at jeg er relativt god og bedre enn de fleste til å ta risikovurderinger, fortsetter han.

Det vitner CVen hans også om. Meløy hadde i mange år ansvaret for å utdanne politistudenter på tredje året og IP3, innen skarpe oppdrag og stressmestring. 

I tillegg har han høstet mye erfaring fra da han var sysselmannsførstebetjent på Svalbard, med særlig ansvar for bre og redning.

Apropos forsikringsselskap; da Meløy besteg fjelltoppen Denali i Alaska i USA i 2022 måtte det heftige forhandlinger med forsikringsselskapet til.

– Jeg tok jo Denali i en kreftbehandlingspause fra Rikshospitalet. Da hadde jeg gått på en nokså kraftig kreftmedisin i to år. Jeg fikk en liten pause på noen måneder, og pakket sekken og stakk. Jeg dro med to gode venninner, hvorav hun ene er redningsmann. Jeg tenkte at hun kunne redde meg hvis det skjedde noe. Men det ble harde forhandlinger med forsikringsselskapet. Jeg måtte snakke med skadesjefen, husker han.

Ble den beste turen

Tilbakemeldingen var at «dette kan du ikke gjøre», men Meløy fikk forhandlet seg frem til en avtale.

– Den turen var helt sinnssykt bra. Det ble den beste toppturen jeg har hatt. Før jeg dro hadde jeg reist fram og tilbake til Rikshospitalet, og hatt masse bivirkninger fra alle medisinene jeg tok. En følge av det var at jeg ikke lenger mestret lederjobben min på nasjonale beredskapsressurser (NB). Så bare pakket vi sekkene med havregryn og gulrøtter og bare dro. Den turen ga meg ekstremt mye, sier han.

Meløy skryter av hvordan arbeidsgiver har tilrettelagt for ham underveis. Det var etter dette at han ble instruktør for Beredskapstroppen.

– Hva er som driver deg?

– Hva det er som driver meg til de store tingene er vanskelig å svare på, men det som driver meg til de små er hverdagseventyrene. Når du leser boka til Erling Kagge om Nordpolen, så sier han at alle kjente polfarere har et avvikende forhold til sin far og med et ønske om anerkjennelse fra nære og viktige personer. Kanskje er det å få anerkjennelse fra noen? svarer Meløy.

– Gikk dere mye på tur i din oppvekst eller er din driver også farskomplekser?

– Her må jeg ta en Arne Næss. Noen spurte ham en gang: når begynte du å klatre? Da svarte han 'når slutta jeg'? Det har alltid vært sånn. Jeg var fra barnsbein av den som skulle utforske hva som var på andre siden, og det har jeg bare fortsatt med. Min mor har vært veldig tydelig på at jeg har hatt en altfor fri oppdragelse, fortsetter han.

Eventyreren

Meløy har alltid vært en eventyrer.

– Jeg har tre drivere på toppturer. Det er nærhet til naturen og lagspill. Jeg kan godt gå på langtur alene. Det gjorde jeg i fire måneder da jeg gikk Norge på langs, men jeg har det gøyest når jeg er i et team. 

– Så er det kontrastene: At det kan gå fra regn til sol, rent til skittent, kaldt til varmt, fra sulten til mett. Det fineste er når disse tre tingene kombineres

– Har politibakgrunnen din hjulpet deg underveis på noe vis?

– Ja, massevis, men det er jo et sånt spørsmål: hva kom først, var det høna eller egget? Er det politibakgrunnen som har hjulpet meg, eller er det friluftslivet som har hjulpet politiet?

 At Meløy ikke er som alle andre, viser også hvordan han tenker om kreften.

– Jeg føler meg som verdens rikeste mann. Det har kommet noe godt ut av å bli alvorlig syk. Jeg betrakter ting på en litt mer bevisst måte nå. Jeg er blitt ekstremt bevisst på hva det er som tar energien min, og hva det er som fyller batteriet mitt. Det er mye vi tror vi må gjøre, sier han.

Han beskriver en hverdag i balanse, med fire grunnpilarer: Sunn mat, variert trening, nok søvn, og verdifulle relasjoner.

– Jeg har det helt fantastisk, men det å ha kreft med spredning er ingen fest. Det er mye som driver mennesker, og det sterkeste er kanskje håpet. Jeg håper jo at jeg får leve lenge og leve et bra liv. Jeg har en huskelapp på innsiden av skapet mitt på badet, der står det «lev best mulig», fortsetter han.

Kreften er selvutviklende

I tiden etter han fikk kreft var det han som måtte trøste personene rundt ham.

– Det var ganske vanskelig å se på alle rundt meg som ikke hadde det bra. Samtidig måtte jeg på grunn av behandlingen jeg fikk, be om hjelp. Det vil si at jeg måtte lære meg å be om hjelp. Jeg er en fyr som alltid har fikset ting selv, nå måtte jeg vise meg sårbar. Det er selvutviklende, sier han.

Det er kanskje også derfor han tar lettere til tårene nå, at han er mer i kontakt med seg selv og ikke er så redd for egoet sitt.

– Etter å ha fått kreft med spredning har jeg stoppet litt opp og blitt ekstremt fokusert på verdier. Jeg har blitt veldig opptatt av hva det er vi kan gjøre her og nå, sier han.

Vil inspirere andre

– Hva vil det bety for deg å vinne prisen «Årets eventyrer»?

– Hvis jeg vinner skal jeg bruke det til noe bra. Til noe som er litt større enn meg selv. Jeg har jo et ønske om å bidra, og være en del av noe som er større enn meg selv. Kanskje jeg kan være en del av en sommerfugleffekt, sier Meløy.

Listen over de som har inspirert ham og er hans forbilder er mange: Erling Kagge, Børge Ousland, Thor Heyerdahl, Arne Næss, og Lars Ebbesen, for å nevne noen.

– De gutta der har betydd så mye for meg. Hvis jeg kan få lov å bare være et kakestykke av hva de har vært for meg, og gitt meg av inspirasjon, så er det verdt alt sammen for meg, avslutter han.