Det er ikke rart at politiet vegrer seg for å hjelpe psykiatrien

Jeg leste med stor interesse artikkelen til Aftenposten den 14. november om at politiet og ambulansetjenesten i Oslo er i konflikt. Dette overrasker meg ikke.

Jeg er en av pasientene som politiet i ulike steder av landet jevnlig har hatt oppdrag på tidligere. Ikke fordi jeg har vært farlig for andre, men fordi jeg har vært farlig for meg selv. De fleste pasienter i psykiatrien er kun farlige for seg selv om de i det hele tatt er farlige.

Mange av oppdragene politiet hadde på meg kunne vært unngått om jeg hadde fått hjelp fra psykiatrien tidligere og om terskelen for innleggelser var lavere. For jeg så faresignalene, møtte opp på legevakten og ba om å bli lagt inn før det ble så ille at jeg mistet kontroll og prøvde å ta selvmord.

Svaret var i ni av ti tilfeller «nei, du må vente til du er dårligere». Dette medførte selvsagt at jeg ventet og ble så dårlig at jeg ikke kunne overtales med ord til å få helsehjelp. Noe som igjen medførte at jeg måtte hentes av politiet med håndjern og full pakke.

Ofte måtte brannvesenet, politiet og ambulansetjenesten aktiveres og politiet måtte sende alle tilgjengelige mannskaper for å lokalisere meg og få kontroll på meg. Det var flere farlige situasjoner for min del, og enkelte ble også risikofylte for politiets del – flere ganger erfarte politiet at jeg var ute igjen rett etter at jeg ble levert til helsevesenet.

Kasteball i systemet

Det er særlig to hendelser som gjør at jeg forstår at politiet skeptiske til å bistå psykiatrien i enkelte tilfeller. En dag for noen år siden snakket jeg med psykologen min som ble bekymret så hun koblet på Ambulant akutteam (AAT). AAT ble også bekymret, og kommunal legevakt skrev vedtak om tvungen undersøkelse og varslet politiet. Som følge av frykt for at jeg skulle hoppe foran et tog, måtte politiet både stoppe jernbanetrafikken på en sentral stasjon på Østlandet, samtidig som de rykket ut med det de hadde av tilgjengelige ressurser.

Politiet ventet med meg til ambulansen kom før de ble med ambulansen til legevakten. På legevakten måtte politiet vente med meg en god stund frem til vekterne kom. Etter enda lengre tid kom jeg inn til psykiatrisk legevakt, hvor det første psykiateren spør om er hva jeg gjør hos dem. Han kom selvsagt ikke til å legge meg inn og det var heller ingen annen hjelp han kunne gi.

Jeg ble sendt hjem etter cirka et kvarter med beskjed om at det bare var å prøve på nytt å ta livet mitt, for politiet ville uansett komme og stanse det i tide. Ansvaret for å holde meg i live og håndtere stemmene i hodet mitt ble altså lagt over på politiet. Jeg ringte politiet og informerte dem om at jeg var ute. De reagerte med vantro.

Den andre hendelsen oppsto etter at jeg først hadde vært på legevakten og erfart at de på tross av min historikk med selvmordsforsøk og hallusinasjoner, sammen med sykehuset vurderte at de ikke kunne hjelpe meg. Jeg vurderte det slik at det i den situasjonen var kritisk å få kontroll på meg selv. Jeg orket ikke å miste kontrollen, med etterfølgende selvmordsforsøk og medfølgende dramatikk. Av den grunn kontaktet jeg politiet og ba om å bli satt på glattcelle slik at jeg slapp det. Politiet sendte en patrulje som hentet meg, og som vurderte at jeg hadde behov for helsehjelp. De fulgte meg opp på legevakten og ga streng beskjed til en sykepleier om at de ikke måtte slippe meg ut nå og at de måtte følge med på meg. Jeg ble plassert på en sovesal uten tilsyn i to timer og endte opp med å gå ut hovedinngangen uten at noen stoppet meg.

Den gangen gikk det heldigvis bra – for en gangs skyld. Det er nå over et halvt år siden og ingen har et- terlyst pasienten som forsvant. Det eneste jeg hørte fra legevakten i forbindelse med denne episoden, var en konvolutt i postkassen med faktura for legesamtalen (som ikke fant sted).

Sprengt kapasitet

Mitt inntrykk fra psykiatrien, både gjennom egen erfaring og basert på andre jeg kjenner godt, er at kapasiteten på sengeposter, og så videre nå er så sprengt at pasienter må være mye sykere for å få hjelp. Det gjør nok også at man får mer tvangsbruk, fordi pasientene må vente på hjelpen frem til de blir så syke at de ikke forstår at de er syke.

Dette fører også til at politibistand blir mer og mer nødvendig. Og alle som har vært involvert i politiets oppdrag for psykiatrien, vet at de tapper uforholdsmessig med ressurser og tid. Politiets samfunnsoppdrag er ikke å yte helsehjelp, men med måten psykiatrien driftes på nå, blir de dessverre en slags helsetjeneste.

I perioder følte jeg at politiet hjalp meg bedre med min psykiske helse enn helsevesenet. Jeg forstår godt at politiet blir utmattet av å måtte hente pasienter og få nye bistandsoppdrag på samme pasient rett etterpå.

Jeg foreslår at psykiatrien, og spesielt Oslo universitetssykehus, gransker seg selv og egen drift før de klager på manglende bistand fra politiet. Kanskje bør sykehuset heller arbeide for økt kapasitet på sengeposter og DPS-er, samt senke terskelen for langvarige innleggelser.

Jeg tror også mye kan forebygges ved at man endrer tvangsregelverket i psykiatrien slik at terskelen for tvang blir lavere.

Politiforum kjenner forfatterens identitet. Vedkommende er anonymisert av personvernhensyn.

LES OGSÅ: Markant økning i psykiatrioppdrag