Vil ha egen «psykebil»

Opp gjennom årene har diverse initiativ, prøve- prosjekter, og ønsker om «psykebil» eller sivil transport av psykisk syke, dukket opp rundt om i landet. Argumentene er de samme. Det er ydmykende for pasienter at det kommer en politibil inn på gårdsplassen, mens assistanse fra politifolk spiser opp enormt med ressurser.

Enkelte helseforetak har gjennomført prøveordninger, men bare to byer i Norge har i dag psykiatriambulanser. Hovedstaden og storbyen Oslo står imidlertid uten et slikt tilbud, til tross for at politiet og helseorganisasjoner lenge har uttrykt et sterkt ønske om en slik ordning. Samtidig merker operasjonssentralen i Oslo en økning i oppdrag der politiet hjelper psykisk syke pasienter.

Nå håper en engasjert gruppe som består av en tidligere politimann og tre sykepleiere, å endre dette. I to år har de jobbet for å få på plass en psykiatriambulanse. Prosjektet går ut på å drifte minimum to biler med kompetente folk, der fire ansatte vil jobbe i hver bil. De mener en slik tjeneste kan spare politiet for tid, og gi pasientene en mindre stigmatiserende og mer verdig transport. Ved å ha ansatte i bilene med en sammensatt og tilpasset kompetanse, vil man kunne lykkes med mindre tvang ovenfor pasientene, håper prosjektlederne Jonathan Klein, Benjamin Klein, Petter Augestad Langnes og Herman Dahl.

Ideen kom under arbeid på psykiatriske avdelinger, der det ble tydelig for gruppa hvor mye ressurser som ble brukt av politiet på transport av psykisk syke pasienter til akuttpsykiatrien i Oslo.

Langnes, som tidligere jobbet som politibetjent i Oslo, forteller om et oppdrag hvor patruljen plukket opp en psykotisk person, og de to politibetjentene ble sittende på legevakta i opp mot fire timer. Skiftet var etter hvert ferdig, så en annen patrulje måtte komme og overta, forteller han. Det å planlegge en vakt etter slike oppdrag, er krevende for operasjonssentralen.

– Slike oppdrag kan fort legge beslag på en hel patrulje, sier han.

Merker økning

Politiforum har tatt kontakt med Politidirektoratet med forespørsel om å få utlevert statistikk på antall oppdrag som går på bistand av helse. Det finnes ingen ferdige rapporter, og direktoratet hadde ikke mulighet til å sammenstille tall manuelt.

En kartlegging Politiforum gjorde i 2021 viste en markant økning i antall psykiatrioppdrag for flere politidistrikter. Seksjonsleder for operasjonssentralen i Oslo politidistrikt, Runar Skarnes, opplever at de bistår flere helseoppdrag nå enn før.

– Antall oppdrag der politiet bistår helse med oppdrag som går på psykisk helse, har på landsbasis økt fra 37.000 til 53.000 de siste fem årene ved siste telling. Det er en økning på 43 prosent de siste fem år. Den bekrefter vår subjektive oppfatning av vi oftere bistår nå enn før, sier Skarnes.

Han forteller at politiets fokus er hva som er det beste for pasienten. Det kan umulig være uniformert politi og politibil, sier han.

– Mange av de psykisk syke pasientene misoppfatter oppdraget og føler seg pågrepet og angrepet av politiet. Vi har tro på at det beste er at de som er utdannet til å behandle psykisk syke pasienter skal gjøre det, forteller han.

Eksemplene på prøveprosjekter rundt om i Skandinavia og Europa er ifølge Skarnes mange. Der har de bedre utstyr, uniformering og sivile biler til oppdraget som skal løses. Han og andre i politiet har i mange år etterlyst et lignende tilbud i Oslo på bakgrunn av gode erfaringer fra andre steder.

I et debattinnlegg i Avisa Oslo i fjor, skrev politimester Beate Gangås at Oslo politidistrikt i flere år har forsøkt å få helseforetaket til å iverksette en prøveordning med psykiatriambulanse, uten å bli hørt. Politimesteren mente at helsemyndighetene må engasjere seg for å få dette på plass.

Skarnes forteller at det som hovedregel ikke er mulig for politiet å møte i sivilt under slike oppdrag.

– Vi kan ikke reise inn for å bytte til private klær for å dra på psykiatrioppdrag. Politiets patruljer benytter uniform for å ivareta primæroppgavene, sier han.

Skarnes understreker at han ikke stiller spørsmål ved kompetansen til de som jobber i ambulanser, og berømmer de for jobben de gjør. Likevel kan man ikke ha spisskompetanse på alle fagområder, og en psykiatriambulanse vil kanskje ha bedre tid på stedet, mener seksjonslederen.

– Jeg tror det å ha lang erfaring på dette fagområdet er utrolig viktig. Det handler om å erkjenne at omfanget av psykiatrisaker har eskalert, og at man må tenke nytt. Slik er det i politiet også. Dessverre er det flere og flere behov der generalistrollen ikke strekker til, og det trengs spesialisering, mener han.

I Oslo samarbeider politiet godt med AMK, men de har likevel forskjellige oppgaver. Også mange distriktspsykiatriske poliklinikker (DPS) kontakter operasjonssentralen, og særlig fredag formiddag er bistandsoppdragene mange.

Juridisk problematisk

Det å tilkalle politiet til å bistå helse involverer mye juss. Politiadvokat Kai Spurkland sier det er et problem at politiet blir kalt inn til å bistå helse i situasjoner der pasienter ikke er farlige, eller oppdrag som ikke er akutte. Når politiet skal bistå andre og bruke makt ovenfor pasienter, er det to ulike spor det jobbes etter, forteller han.

– Det ene er at politiet bruker sine egne hjemler, som i praksis vil si politiloven, og det funker bra i alle akutte situasjoner. Typisk der utagerende og farlige pasienter blir påtruffet av politiet før helse er på stedet. Da har politiet hjemler til å anvende makt for å få kontroll over situasjonen. Det kan de gjøre helt uoppfordret, sier han.

Det som er problematisk er pasienter som ikke er farlige, men ikke vil samarbeide; typisk pasienter som ikke vil åpne døra når helsevesenet kommer. Eksempelvis kan det finnes vedtak om tvangsmedisinering i helsevesenet, men så vil ikke pasienten åpne døra. Og da kan politiet bli tilkalt for å hjelpe. Men da har ikke politiet noen lov å bruke, ettersom situasjonen ikke er akutt, forteller politiadvokaten.

For at politiet skal kunne benytte tvang må helsevesenet ha juridisk grunnlag for at det kan brukes makt. Deretter kan politiet utøve makt på vegne av helse, men han sier det ikke alltid er tydelig nok hvor langt helsevesenet kan gå når de bruker makt.

Det Spurkland stiller spørsmål ved, er hvorfor politiet da må komme for å åpne døra når helse kan gjøre det selv?

– Det er problematisk at helsevesenet er tilbakeholdne med å bruke makt selv, og det er vanskelig om det handler om at de tror at de ikke kan bruke makt, eller om de ikke ønsker det. Det handler om en rolleforståelse om at de ikke kan bruke makt, det må politiet gjøre. Det kan virke som at helse tror at politiet kan bruke makt når de vil, men det er feil, sier han.

Ifølge Spurkland setter helsevesenet seg i dårlig stand til å utøve den makten de kan utøve, dermed har de ikke noe annet valg enn å ringe politiet. Ved å ha en egen psykiatriambulanse kan helsevesenet sette seg i stand til å utøve den makten de kan bruke, mener politiadvokaten.

– Derfor tenker jeg det er en god løsning. Min erfaring er at helsevesenet er tilbakeholdene med å bruke makt, og da er det bare én løsning og det er å ringe politiet. Da får politiet mange oppdrag de egentlig ikke burde gjøre og det stjeler også mye ressurser fra andre oppdrag.

Spesialbygget bil

Prosjektgruppa har lenge jobbet med hvordan et transporttilbud som frigjør ressurser for både politi og ambulanse kan fungere. De ønsker en transport der personell med spisskompetanse på fagfeltet og erfaring fra håndtering av personer innen psykiatriens rammer kan bidra.

Bilen vil være designet for å frakte en potensielt utagerende pasient. Derfor vil bilen være helt strippet for dyrt og mulig farlig utstyr pasienten kan skade seg eller andre med. Kjøretøyet skal ha et utseende som holder så lav profil som mulig, da pasienter vanligvis opplever det som stigmatiserende å bli kjørt av en politipatrulje.

Inne i bilen vil det være en transportbåre, seter for pasient og personal, samt en seng med belter som prosjektlederne sier vil være av samme type som brukes i institusjoner. I tillegg vil førstehjelpsutstyr finnes i bilen og andre hjelpemidler for å sikre en trygg transport.

I Bergen har en egen psykiatriambulanse vært i drift siden 2005, ifølge Fagbladet. Spesialambulansen er et samarbeid mellom Akuttmedisinsk avdeling og Psykiatrisk klinikk, avdeling Sandviken, og målet da prosjektet ble satt i gang var at psykisk syke skulle få et tilbud om transport til behandling preget av respekt, likeverd og høy faglig standard. Fem år senere fikk også Stavanger en psykiatriambulanse.

Med unntak av Helse Vest, som har psykiatriambulanse i Stavanger og Bergen, har ingen andre helseforetak slike løsninger, viser en kartlegging Politiforum har gjort.

Jon Tomas Finnsson, avdelingsdirektør i helseavdelingen ved Helse Nord, skriver dette til Politiforum: «Helse Nord er en langstrakt landsdel med spredt bosetting. De forsøkene som har vært vurdert med f.eks. egen psykebil, viser at det er for lite folk og dermed for få oppdrag til at en egen psykebil er egnet. Vår strategi er å bygge opp kompetansen i eksisterende ambulansetjeneste, slik at psykisk syke, når det er nødvendig, får en verdig transport.»

I Helse Sør-Øst er psykiatriambulanse tidligere forsøkt i noen områder, blant annet i Innlandet og Vestre Viken. Avdelingsdirektør for somatikk og rehabilitering, Anders Debes, sier til Politiforum at erfaringer viser at dette er et godt tilbud til noen pasienter. Likevel finnes ikke disse tilbudene lenger i dag.

– Utfordringen er at på langt nær alle som har et behov dekkes godt med en eller noen få slike psykiatriambulanser. Derfor er det brukt ressurser på å øke kompetansen i AMK og ambulansetjenesten generelt slik at alle ambulanser skal være i stand til å håndtere denne pasientgruppen.

Tidkrevende politisk

Prosjektgruppen har flere ganger vært på Stortinget for å fronte sin sak, i håp om å sette i gang et pilotprosjekt i hovedstaden. Stortingsrepresentant Hans Inge Myrvold fra Senterpartiet er en støttespiller for prosjektet, og har invitert statssekretærer i Justis- og beredskapsdepartementet til å se nærmere på saken, i tillegg til å dele informasjon videre på Stortinget.

– Jeg er veldig opptatt av at beredskapen i samfunnet skal fungere på en god måte, og det gjelder alle blålys-etatene. Når det kommer til helsetjenesten, men også politiet som har en betydelig oppdragsmengde knyttet til disse transportoppdragene, ser jeg at det er stor grunn til å spørre om den totale ressursbruken knyttet til dette, sier han.

Myrvold mener man bør spesialisere akkurat denne transporttjenesten i større grad enn i dag, og det var også derfor prosjektet engasjerte ham. Han sier det nå er viktig å kartlegge det videre, og derfor ønsker han at både Justis- og beredskapsdepartementet, men også Helse- og omsorgsdepartementet, nå skaffer et større faglig grunnlag for å ta prosjektet videre.

– Vi løser nok ikke dette på den beste måten i dag, både med tanke på ressursbruk, men også det helsefaglige knyttet til oppfølgingen av pasienten. Politi og ambulanse er en knapphetsressurs i samfunnet, og det er rammer de må forholde seg til. Da er det viktig at vi som samfunn er disponert på best mulig måte, fortsetter Myrvold, som sitter i Helse- og omsorgskomiteen.

Transport av psykisk syke pasienter involverer flere departementer. Og nettopp dette gjør også prosessen med å sette i gang et pilotprosjekt mer tidkrevende, forteller stortingsrepresentanten. Han håper nå departementene bidrar til å få gjennomført prosjektet til sykepleierne.

Politiforum har bedt Helse- og omsorgsdepartementet om en kommentar til saken. Statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) skriver at selv om departementet ikke kjenner til dette prosjektet, er det positivt at flere er opptatt av verdig transport av psykisk syke, og et godt samarbeid mellom politi og helse der det er nødvendig.

– Mennesker med psykiske lidelser skal ha gode og verdige tilbud som ivaretar liv og helse. Av og til er det behov for bistand fra politiet, for eksempel ved akutte oppdrag og i forbindelse med tvungent psykisk helsevern. For å sikre gode tjenester med riktig bruk av ressurser er det et tett samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Vi er blant annet i gang med å tydeliggjøre roller og ansvar mellom politi og helse. Det er også over år gjennomført flere tiltak for å styrke samarbeid mellom politi og helse, og sørge for at politiet brukes riktig, sier han.

Fremover til departementet vurdere om det er andre tiltak som bør iverksettes eller utredes. Justis- og beredskapsdepartementet ønsker ikke å kommentere, og henviser til at det er Helse- og omsorgsdepartementet som må svare på denne saken.

Uenige om bruk av tvang

Ettersom politiet og helse ofte samarbeider om psykisk syke pasienter, jobbes det nå med et nytt rundskriv mellom Politidirektoratet og Helsedirektoratet, som handler om helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke. Arbeidet har avdekket at de to etatene er uenige om hvordan man skal tolke lovverket for hvem som kan bruke tvang utenfor institusjon.

Morten Rustad representerte Politidirektoratet i arbeidet, og forteller til Politiforum at direktoratet i sitt første utkast foreslo flere store endringer ved det eksisterende rundskrivet. Han legger ikke skjul på at arbeidet har vært noe vanskelig da det har vært ulike oppfatninger på sentrale punkter om hvordan rundskrivet burde se ut. Direktoratene så seg derfor nødt til å involvere departementene for å prøve å avklare uenighetene. Uenighet om noen grunnleggende spørsmål om hvordan etatene skal samarbeide, har ført til at arbeidet har blitt forsinket, forteller Rustad.

– For politiet er det grunnleggende at bruken av tvang har en klar forankring i formell lov, ikke minst når det brukes tvang mot syke mennesker som regelmessig har en svakere evne til å ivareta egne interesser, sier han.

I tillegg er det åpenbart at prinsipper som forholdsmessighet, notoritet og nødvendighet tas vare på, fortsetter Rustad. Det ene punktet etatene er uenige om, er det formelle grunnlaget for å bruke tvang alene fordi politiet bistår helse.

– Politiets bistand til helsevesenet er av to kategorier, vi bistår for å ivareta sikkerheten til ansatte i helsevesenet og vi bistår når vi utfører tjenestehandlinger som hører til helsevesenet. Det etableres ingen nye formelle grunnlag for å anvende tvang alene fordi politiet bistår, utdyper han.

Det andre punktet departementene må avklare, er spørsmålet om hva som er nødvendig bistand. Som når bistanden er nødvendig, og hvem som avgjør om bistanden er nødvendig.

– Etter politiets vurdering er bistanden nødvendig når det er behov for den kunnskapen, ferdigheten eller utstyret som er særskilt for politiet. Typisk ved bruk av tvang overfor voldelige og utagerende personer. Videre må politiet selv vurdere om vilkårene for faktisk og rettslig henseende er tilstede for å bistå helsevesenet. I motsatt fall er det fare for at politiet kan gå utenfor de rettslige rammene i utøvelse av tvang og politiet kan miste muligheten til å styre egne ressurser på en måte som kan få alvorlige konsekvenser for løsningen av andre oppdrag. Det er ikke nødvendig bistand om det kun er behov for ekstra ressurser av en karakter som helsevesenet disponerer, som ordinær transportbistand. Dette siste er særlig relevant i forhold til psykiatriambulanser, sier han.

I tillegg presiserer politiadvokaten at det er helsevesenet som har ansvar for pasientene. Derfor må også helsevesenet være trent og ha ressurser og utstyr til å kunne ta vare på personer under tvungent psykisk helsevern, mener han. I tillegg må politi og helse være enige og ha en felles juridisk forståelse for bruk av tvang, forteller Rustad, som nå jobber i Oslo politidistrikt.

– Utvalget som har jobbet med rundskrivet synes å ha identifisert at det kan være lovtomme områder hvor verken politiet og helsevesenet har adgang til å anvende tvang i pasientbehandlingen, men dette må utredes videre, sier han.

Ny avklaring

Avdelingsdirektør for helserett og rettssaker i Helsedirektoratet, Dag Erlend Reite, bekrefter at det i forbindelse med rundskrivet oppstod en uenighet mellom direktoratene om lovforståelsen knyttet til hvem som kan og skal benytte fysisk makt utenfor helseinstitusjon. Altså om det er politi eller helsepersonell som skal og kan bruke tvang.

Reite kan fortelle Politiforum at uenigheten nå er avklart, etter at Justisdepartementets lovavdeling har sett på saken. De kom med en avklaring 10. oktober i år.

– I brevet bekreftes den lovforståelse som fremgår av dagens rundskriv, nemlig at det er politiet som har hjemmel og kan anvende fysisk makt utenfor institusjoner. Dette selv om helsetjenesten ikke har slik hjemmel, sier han.

– Vi vil nå jobbe videre med Politidirektoratet i rundskrivsarbeidet, og vil da blant annet gi eksempler på når politibistand er nødvendig. Dette for å bidra til at politiet verken brukes mer eller mindre enn nødvendig. Vi vil også gi flere praktiske eksempler på når og hvordan det skal utveksles informasjon mellom politiet og helsetjenesten. Det er svært viktig med gode lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjenesten og politiet, og vi vil derfor sammen med Politidirektoratet finne frem til og fremheve noen slike eksempler på godt samarbeid som vi vet finnes, sier han.

Samtidig som dette arbeidet foregår, fortsetter prosjektgruppa i Oslo sitt arbeid med å forsøke å nå frem politisk for å sette i gang et pilotprosjekt. Gruppa møttes da de jobbet i psykiatrien, og ble raskt motivert for å forsøke å sette den felles ideen ut i livet. Jonathan Klein forteller om flere erfaringer der politi og ambulanse kommer inn med utagerende pasienter i håndjern. Psykotiske personer er ofte redde, sier han.

– Når de kommer ber jeg som regel om at håndjernene tas av ganske tidlig. Så oppretter jeg en dialog med fokus på deeskalering og samarbeid mellom oss som behandlere og de som pasienter. Her kan jeg foreslå at de tar seg en pust i bakken og tilbyr noe så enkelt som en røyk og en toast, og så medisiner. Ved å være på tilbudssiden og å ha en rolig, men bestemt fremtoning, roer situasjonen seg veldig ofte, forteller han.

Det handler om å kjenne gjengangerne i de forskjellige sykdoms- og symtombildene sykepleierne oftest ser. For å identifisere disse kommer erfaringen fra behandlingen og samhandlingen innad i psykiatrien i helsevesenet godt med, forteller de.

– Det å ha personer som har kompetanse, utdannelse og masse erfaring, gir trygghet, forteller Benjamin Klein, som for øvrig er broren til Jonathan.

Han sier det å kjenne gjengangerne i psykiatrien har en deeskalerende effekt.

– Psykisk syke personer er egentlig livredde, noe som ofte utarter seg som aggressiv og utagerende atferd, og da blir veien til håndjern kort. Vi tror at ved å ha personell med den riktige kompetansen og erfaringen, så tidlig som mulig i møte med pasienten, vil føre til et bedre sykdomsforløp og i enden en mer helhetlig god og verdig behandling, avslutter han.