Ruller ut av politiet

Sannsynligvis er det ingen andre personer som har hatt en så stor og direkte påvirkning på kjøreferdighetene til norske polititjenestemenn og -kvinner som 68 år gamle Per Erik Rynning. I 35 år har lensmannen sittet i passasjersetet ved siden av politiets håpefulle, mens de har manøvrert smale landeveier og trange bygater i høy hastighet med blålys på taket.

Han anslår selv at han har tilbragt cirka 540.000 kilometer i politibiler sammen med 810 politistudenter.

– Og jeg har aldri hatt en ulykke, sier Rynning.

– Vi har riktignok havna i snøfonna på lukket område, men jeg har aldri fylt ut noe skademeldingsskjema. Aldri vraket en bil. Det har vært nære på noen ganger, men vi har alltid håndtert det, fortsetter han.

Det har vært noen «hjertet i halsen»-situasjoner, medgir 68-åringen. Men mer vil han ikke si om nesten-ulykkene, av hensyn til studentene han har satt sånn pris på å få jobbe med.

– Jeg har vært heldig som har fått møtt så mange flotte politistudenter. Så mye flott ungdom. Det har gitt meg masse å jobbe sammen med dem, og jeg kommer virkelig til å savne det.

Bilinteressert familie

Det var tjeneste i militærpolitiet som fikk Rynning til å velge en karriere i politiet. Rett etter militærtjenesten begynte han som politiaspirant i Oslo i 1972, og to år senere gikk han ut av Politiskolen på Majorstua og inn i en jobb på ordensavdelingen i hovedstadspolitiet.

Bare ett år senere, i 1975, forlot han ordensavdelingen i Møllergata 19 og begynte på et kurs på «A5» – datidens trafikkavdeling.

– Jeg vokste opp i en bilinteressert familie på Lillehammer. Faren min solgte folkevogn. Det var «bil, bil, bil» i det miljøet jeg vokste opp i, og jeg kjørte blant annet mye på isbane i min ungdom. Jeg datt fort inn i det sporet, forteller Rynning.

Han kjørte både motorsykkel og patruljebil i trafikkavdelingen til Oslo-politiet. På sent 1970-tall og tidlig 1980-tall kjørte han også mye for Utrykningspolitiet (UP).

– Jeg syntes allerede det var interessant å jobbe med trafikk, men tiden i UP bidro til en ytterligere interesse for trafikksikkerhet. Det var da jeg så galskapen; hvor mye uvettig kjøring det var på veiene, forteller Rynning.

Hvert år på denne tiden omkom mellom 300 og 400 mennesker på norske veier, mens rundt 2000 andre ble hardt skadd. Til sammenligning var tilsvarende tall 108 og 602 i 2018 – med dobbelt så mange biler og én million flere innbyggere enn i 1980.

Datidens ulykkesstatistikk bidro til å spisse Rynnings karrierevei i politiet.

– Da tenkte jeg at det var dette jeg ville jobbe med. Trafikksikkerhet ble min «nisje» og det er noe jeg brenner for. Jeg tenkte at det måtte være en glimrende oppgave å jobbe som kjøreinstruktør og bidra med å lære opp politistudentene i utrykningskjøring, forteller han.

Som tenkt, så gjort. I 1984 tok Rynning utdanning som kjøreinstruktør i politiet. Det skulle han komme til å fortsette med gjennom hele karrieren.

– Genuin interesse

Politiførstebetjent Olav Skarsem var bare seks år gammel da Rynning begynte karrieren som kjøreinstruktør. Skarsem gikk ut fra Politihøgskolen (PHS) i 2006, og han husker godt sitt første møte med kjøreinstruktøren våren 2005.

– Det var Per Erik, sier Skarsem.

– Da hadde han allerede vært kjøreinstruktør i 21 år, og hadde en stor faglig tyngde. Hele kurset besto med glans. Vi gikk en god skole. Jeg syntes i utgangspunktet at dette var et interessant fagfelt, og jeg fikk en ekstra gnist av å ha Per Erik som instruktør, fortsetter han.

Etter PHS begynte Skarsem, som Rynning, på trafikkorpset i Oslo. I 2008 ble han selv ferdig utdannet kjøreinstruktør, og siden den gangen har han med jevne mellomrom fått gleden av å jobbe sammen med sin gamle mentor.

– Per Erik har en voldsom kompetanse og en genuin interesse for faget. Vi andre kjøreinstruktører har lært veldig mye av ham, men selv om han har holdt på med dette i over 30 år, har han likevel alltid vært såpass ydmyk at han har rådført seg med oss andre som har jobbet langt kortere tid. Per Erik har alltid ønsket å utvikle faget og seg selv, sier Skarsem.

Han har erfart hvordan kollegaen blir oppfattet av politistudentene.

– Per Erik er veldig godt likt blant både instruktørene og studentene. Han er en positiv og artig type, sier Skarsem.

Psykolog i bilen

Selv sier Rynning at det ikke har vært vanskelig å holde motivasjonen oppe og gi alt i møtet med studentene. Det hjelper at han er glad i å lytte til andre – som kjøreinstruktør har han tilbragt mange timer i bil sammen med studenter.

– Jeg synes det er interessant å snakke med studentene, og høre hva de har å si. Jeg er opptatt av å møte studentene på en god måte, med en pedagogisk tilnærming, og forsøker å være en inkluderende person. Jeg er ikke så autoritær, forteller 68-åringen.

– Du har hatt en stor påvirkningskraft?

– Ja, det er klart. Vi blir veldig godt kjent med disse studentene her. Når du har sendt over 800 personer gjennom dette løpet, da har du satt spor. Det er veldig mange studenter jeg har blitt godt kjent med. Det blir du når du sitter så lenge sammen med dem i bilen, svarer Rynning.

Flere ganger har det hendt at studenter har åpnet opp og fortalt om vanskelige erfaringer de bærer på, og hvilke utfordringer det har gitt dem.

– Det har gått inn på meg når jeg har møtt studenter som har slitt med å klare kravene, hvor det til slutt har kommet fram en bakgrunnshistorie som forklarer hvorfor. Flere har hatt vonde opplevelser de ikke har snakket ut om. Det har blitt mange time-outer og samtaler, og noen har grått underveis. Jeg er veldig ydmyk overfor det, og har forsøkt å lytte til dem og få dem på bena igjen. Det er noe som har preget meg gjennom årene, forteller Rynning.

– Du har vært litt psykolog i bilen, med andre ord?

– Ja litt, det er viktig å lære seg å lytte, men samtidig ikke lytte deg i hjel. Etterpå handler det om å finne en løsning, å finne ut hvorfor de ikke når målet, svarer han.

68-åringen sier han har vært opptatt av å gi klare statusmeldinger til studentene underveis.

– Det handler om å fortelle dem på en faglig og ordentlig måte at nå har de kommet så og så langt, og nå må de gjøre dette for å bestå. Min opplevelse er at studentene har satt pris på det. Og mange har knekt koden helt på slutten, sier Rynning.

Innimellom har han også vært nødt til å stryke studenter.

– Det har blitt noen. De blir så klart skuffet. Mange har vært litt uenige, men etter en god gjennomgang med meg som instruktør og kursledelsen har vi kommet i mål. Men jeg har også fått veldig mange positive tilbakemeldinger fra studentene, sier han.

Stand-in for Egon Olsen

Det er ikke alle forunt å tilbringe nesten et halvt århundre i politiet, slik Rynning har gjort. Han fikk gullklokka allerede i 1999, og har mange opplevelser å se tilbake på. Noe av det han husker best, var da han tidlig på 1980-tallet var med i ikke mindre enn fire spillefilmer – deriblant to Olsenbanden-filmer.

I «Olsenbandens siste kupp» i 1982 spiller Rynning og en kollega fra trafikkavdelingen to polititjenestemenn som hiver seg på hjul bak bilen til Egon Olsen & co. Forfølgelsesscenen er imidlertid ingenting mot det som kom to år senere, i «Men Olsenbanden var ikke død!».

– Der hadde jeg ansvaret for å legge opp biljaktscenen. I rulleteksten står jeg oppført som «biljaktleder», og det var jeg som kjørte Egon-bilen. Jeg kjørte bilen uten passasjerer. Skuespillerne hadde nok blitt kvalme om de hadde sittet på, forteller Rynning.

Filmen ble møtt med lunken kritikk, men i Aftenpostens anmeldelse 7. september 1984 kunne man lese om «et par lyspunkter»:

«Videre kan man fastslå at det var lagt mye arbeid i crazykjøringen på slutten. Per Erik Rynning har æren av å ha ledet den kanskje mest dramatiske biljakt vi har sett i norsk film.»

– Jeg husker anmeldelsen godt. Da var jeg ganske så stolt! smiler han.

I den fem minutter lange biljaktscenen kjører Rynning – alias Egon Olsen – i heseblesende fart gjennom Oslos gater med en rekke politibiler på hjul. For politiets del endte biljakten i en kjedekollisjon i rundkjøringen utenfor Bislett stadion, mens Olsenbanden – som vanlig – slapp unna lovens lange arm.

– Det var en heftig biljakt. Vi gjorde en del av opptakene på søndag formiddag, med korte stengninger for å ta hensyn til trafikkbildet. På film ser det også litt raskere ut enn det var, for de kjører opptaket i høyere hastighet. Vi kunne jo ikke kjøre på en slik måte at det gikk ut over sikkerheten til sjåførene heller, forteller Rynning.

Han får fortsatt høre det av venner og kolleger når filmen blir sendt i reprise.

Se hele biljaktscenen her:

Kjører mindre bil

Det er imidlertid som kjøreinstruktør Rynning har gjort seg et navn i politiet. Etter over tre tiår som instruktør har han opplevd store endringer både i politiutdanningen og studentmassen. Rynning har sett at Politiskolen har blitt til Politihøgskolen, og at studentenes kjøreferdigheter har blitt endret – kanskje også litt i takt med samfunnsutviklingen.

– Vi merker at mange av dagens politistudenter kjører mindre bil og ikke har den samme interessen for bilkjøring som tidligere studenter. Det er også færre som har bil selv, og bilen blir nok i større grad sett på som et transportmiddel. Det gjør jobben mer krevende for oss, forteller Rynning

Han understreker at politistudentene tar kurset på alvor uavhengig av erfaring og interesse for bilkjøring. Studentene får uansett beskjed om å kjøre mye bil før de skal inn for å bli godkjent.

– De fleste kommer i mål til slutt, sier Rynning.

En annen utfordring er at nye biler har stadig mer avanserte førerstøttesystemer.

– Vi må undervise i disse, slik at studentene spiller på lag med dem. Noen tror disse systemene vil håndtere alt som oppstår, men på ett tidspunkt slår de fysiske lovene inn, forteller Rynning.

Hvert kurs for studentene går over 14 dager, med mye teori og praksis, og en bratt læringskurve. Kjøreinstruktørene gjør fortløpende vurderinger av studentene, gir tilbakemeldinger og stiller krav. Det er en krevende arbeidshverdag.

Rynning har ofte søkt seg inn som kjøreinstruktør, og har flere ganger holdt både tre, fire og fem kurs etter hverandre. Da må du kunne nullstille seg fra avslutningen av ett kurs til oppstarten av et annet.

– Det er avgjørende, og noe jeg bare må klare, sier han.

– Opplæringen er individuell, og du må hele tiden justere deg til beste for studenten. Det er viktig for at hver enkelt student skal få den nødvendige utviklingen og progresjonen, fortsetter Rynning.

En slik nullstilling er en treningssak, og handler i stor grad om å finne en rutine.

– Når studentene har gått opp til eksamen på en fredag, drar jeg hjem og gjør noe helt annet. Det er kunsten å slappe av mellom slagene, noe som gjør det lettere å starte på «scratch» på mandag. Jeg blir sliten jeg også, men når jeg jobber så mye som kjøreinstruktør som jeg gjør, har det tvunget seg fram en god rutine, forteller han.

Flyttet nordover

Det ble lettere å koble av og slappe av etter at Rynning i 1996 forlot en hektisk tilværelse i Oslo-politiet til fordel for en stilling på lensmannskontoret i daværende Bjarkøy kommune i Troms. Jobbskiftet kom som en konsekvens av et ønske om å bo mer landlig – og et tilfeldig møte i en politibil.

– I 1995 hadde jeg kjørekurs på Bardufoss. Da hadde det seg slik at jeg endte som instruktør for lensmannen på Bjarkøy, og vi kom godt overens. Jeg nevnte at jeg godt kunne tenke meg å jobbe på et lite lensmannskontor. Da sa han at det var en ledig stilling som lensmannsførstebetjent, forteller Rynning.

Han søkte og fikk jobben, og da lensmannen gikk av halvannet år senere, søkte han likegodt på den jobben også. Slik gikk det til at Rynning ble lensmann på Bjarkøy lensmannskontor; en jobb han beholdt fram til sammenslåingen mellom Bjarkøy og Harstad kommune. Da ble lensmannskontoret nedlagt, mens lensmannsfunksjonen falt bort.

Siden 2014 har Rynning istedenfor nærmest vært «fast inventar» som kjøreinstruktør på PHS på Kongsvinger.

– Da gjorde godt for meg å kunne bidra mye som kjøreinstruktør. Jeg tilbragte ganske mange uker på Kongsvinger de siste årene i karrieren. Både ledelsen i nye Troms politidistrikt og PHS la veldig til rette for at jeg skulle kunne fortsette som kjøreinstruktør. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg nok ikke jobbet så lenge i politiet som jeg gjorde, sier Rynning.

Men alt har sin slutt, også for landets mest erfarne kjøreinstruktør. 1. februar i år gikk han inn i pensjonistenes rekker, og i kjøreinstruktørmiljøet etterlater han seg et tomrom.

– Det blir veldig rart å komme til Kongsvinger og ikke treffe Per Erik, sier Olav Skarsem.

– Han er jo en bauta i kjøreinstruktørsammenheng. Det er ingen andre i Norge som ha den fartstiden som Per Erik har, og neppe noen som kommer til å få den heller, fortsetter han.

Selv har Rynning og samboeren nå flyttet «hjem» til Lillehammer. Det var uaktuelt for ham å ligge på latsiden som pensjonist, og han begynte raskt å undersøke hvilke muligheter han hadde for å ta i bruk kompetansen sin.

– Jeg er ikke skapt for å sitte stille hjemme, og måtte tilbake bak rattet. På Lillehammer kom jeg i snakk med en maksitaxieier som faktisk har opphavet sitt fra Bjarkøy, der jeg var lensmann. Han hadde tre pensjonerte politifolk som sjåfører, og tok gjerne en til, smiler Rynning, og legger til:

– Nå skal jeg bare ta de nødvendige prøvene og sertifiseringene, så begynner jeg å kjøre så fort som mulig!