Nå forlater den siste mannlige rytteren Rytterkorpset

− How old is the horse? spør en middelaldrende tysk turist.

− He’s 25, svarer Rolf oppe fra hesteryggen.

− 25?!

− Yes, he’s old.

Turisten tar noen steg tilbake. 

I den ene hånda har han et kompaktkamera som allerede har knipset noen titalls bilder av varmblodsvallaken Tyr ved Karpedammen utenfor Akershus festning. Nå tar han enda flere, snur seg og snakker oppstemt tysk med sin kone, før han blir stående litt til. Rolf er vant til oppmerksomheten politihestene får ute i Oslos gater. 

Det er nettopp det som gjør Rytterkorpset så viktig, mener han. 

Det er med å skape et bånd mellom politiet og publikum. Hester på 700 kilo som glir gjennom folksomme gater gjør at man kommer i prat med folk uten at noe spesielt har skjedd i forkant.

− Som person har jeg følt en stolthet ved det å sitte på en hest ute i gata. Det er sjeldent jeg blir engstelig eller redd, og da har jeg også turt å være en offensiv rytter som bruker hesten som et verktøy. Det er helt klart at det er et godt verktøy om man ønsker. Men man skal ha med seg hodet, forteller Rolf.

Hesten Tyr har vært den hesten han har ridd mest de siste 20 årene.

− Tyr er min faste hest per nå, og han er 25 år og har gjort polititjeneste i 20 år. Han har vært med meg fra han kom til jeg avslutter nå, forteller politioverbetjenten.

Gåsehudfaktor

Rolf skulle ønske det gikk an å klone Tyr. 

I desember fikk han medalje og en bøtte med gulrøtter i anledning sin lange tjeneste i politiet. Navnet Tyr stammer fra en krigsgud i den norrøne mytologien som rår over hvem som skal vinne i strid. 

Og hverdagen i Rytterkorpset inneholder både små og store kamper, alt ettersom hva dagen byr på. 

Politioverbetjentens fagansvar har gått ut på å sette sammen hva slags hester som skal ut på planlagte oppdrag. Det kan være kongelig besøk, nasjonaldag eller demonstrasjoner. 

Rolf har mistet oversikten over hvor mange ganger han har ledet barnetoget på 17. mai, med festglade nordmenn på hvert hjørne. Da kjenner han en stolthet over Rytterkorpsets lange historie. Det ble etablert allerede 1. januar 1893.

− Det er en ære å være med på det, det er gåsehudfaktor. Det er tykt av folk og du har samtidig en jobb å gjøre med hesten. Du må være fokusert, men samtidig må du se rundt deg og hva du faktisk er med på. Det er mye pomp og prakt på 17. mai. Jeg er en rytter som liker å showe litt, og de siste årene har jeg fått med de som er rundt på litt hurrarop, sier Rolf.

Det sies at hesten låner oss vingene vi mangler. Og hadde hesten valgt, hadde den kanskje vært på en grønn eng og gresset. Så det å få hestene til å trives med jobben som politihest, krever mye trening. Men Rolf tror Tyr koser seg med all oppmerksomheten.

− Han har et glimt i øyet og trives med folk rundt seg. Han tar det med knusende ro og tar den jobben lett, sier Rolf.

− Jeg er en enkel mann, og tenker at om 14 dager er man ikke glemt, men man får det på avstand, sier Rolf.

Men i et hjørne inne i stallen ligger en liten brun pakke fra hesten Tyr. En kollega smiler lurt og tilbyr seg å holde Tyr mens Rolf pakker opp. Bak papiret finner han et avtrykk av hoven til hesten frest inn i et stykke tre med teksten:

«Du og jeg, din Tyr».

I slutten av mai hadde Rolf sin siste arbeidsdag. Men noen avslutning med kake og sang hadde han ikke behov for.

Historie mellom teglstein

Inne i stallen fra slutten av 1800-tallet er det svalt. I første etasje er det plass til 24 hester. Før Rytterkorpset flyttet inn her, i den såkalte offiserstallen, ble bygget brukt til å huse hestene til offiserene som bodde i en familieleilighet i annen etasje. 

Historisk sett besto Rytterkorpset i hovedsak av menn. Susanne Henrichsen var Norges første kvinnelige politirytter i 1975. Først i 2001 fikk Rytterkorpset sin første kvinnelige ryttersjef ved Drude Owrenn Fogh. 

Og historien om Rytterkorpset skrives enda. Rolf blir den siste mannlige rytteren når han nå forlater Rytterkorpset. For første gang vil korpset bestå av kun kvinnelige ryttere.

− Jeg har opplevd alt fra flest menn, til 50-50, til å være eneste mann. Hvis jeg skal velge, sett opp mot arbeidsmiljøet, var den beste tiden da vi var fordelt 50-50. Vi er forskjellige og spiller hverandre gode, forteller Rolf.

Han tror ikke det har så mye å si for oppdragsløsningen, for det å være en god rytter er det viktigste, men for trivselen og arbeidsmiljøet er han ikke i tvil om at det er best å være begge kjønn. Personlig skulle Rolf sett en dobbelt så stor avdeling, som virkelig syntes ute i gata, og som kunne bidratt enda mer. 

Om han skal trekke frem et spesielt minne som har satt spor fra tjenesten, er det dagen kronprins Håkon og Mette Marit giftet seg. Da var finstasen på, folkehavet enormt og gåsehudfaktoren stor.

− Man følte man var med på noe som var veldig stort, sier Rolf.

Men han mener Rytterkorpset må passe seg for så de ikke bare blir en «paradeenhet». Politioverbetjenten synes enheten har blitt flinkere de siste årene til å være en del av det operative bildet i Oslo politidistrikt, og er opptatt av at de skal være en del av totalen i politiet i byen.

− Det må man for å ha livets rett, legger han til.

Da Rolf begynte i Rytterkorpset, hadde han aldri satt seg på en hesterygg før. Han begynte i Oslo-politiet i 1988, men etter noen år i patruljetjeneste ble han sulten på noe mer. Han prøvde seg i Rytterkorpset, og fikk smaken på det.

− Jeg begynte med dette for 27 år siden fordi jeg var fascinert av forholdet mellom rytter og hest. Det er 700 kilo man ikke bare skal transportere rundt på, husker han at han tenkte.

Etter seks måneder med opplæring var han klar for tjenesten. Siden den gang har Rytterkorpset flere ganger hatt sparekniven mot strupen.

 I fjor utredet seksjon for hund og rytter ved Felles enhet for operativ tjeneste (FOT) å redusere Rytterkorpset til seks ryttere. Det ville tilsvart en halvering av bemanningen. Forslaget fikk mye oppmerksomhet, spesielt blant Rytterkorpsets skytsengler i foreningen «Politihestenes venner». 

En gruppe på Facebook med navn «Bevar ridende politi i Oslo» fikk 14.000 medlemmer, flesteparten i løpet av bare tre dager. 

Eriksen frykter at Rytterkorpset blir mindre og mindre når det ikke tilføres noe, både på hest- og ryttersiden.

− Det er nok lettere å legge ned noe som er lite enn noe som er stort og har status, sier han.

Enhetsleder Martin Strand i Oslo politidistrikt, forteller at Rolf har vært en solid tjenestemann med god operativ forståelse, som i mange situasjoner har gjort en forskjell.

− Hans engasjement og gode humør smitter over på dem rundt han, forteller Strand.

Men enhetslederen for Rytterkorpset legger til at Rolf ikke umiddelbart blir erstattet.

− Vi må se på det videre budsjettarbeidet og prioriteringer innenfor dette, sier han.

At det ikke blir ansatt flere gjør det også utfordrende å gjøre noe med kjønnsbalansen:

− Kjønnsbalanse ved Rytterkorpset er like viktig som andre tjenestesteder, men all den tid at vi ikke skal ansette flere blir det ikke noen radikal endring med det første, sier Strand.

Kommer på besøk

Nå venter en tid hvor apostlenes hester blir en større del av hverdagen til politioverbetjenten. Jobbing kveld, dag, helger og natt fra hesteryggen tærer på, og Rolf benyttet seg derfor av muligheten til å bli politipensjonist i en alder av 57 år. 

Men det er for ungt til å kun være pensjonist mener han, så politioverbetjenten skal nok finne noe å holde på med.

− Jeg har alltid likt å hjelpe folk, så det blir nok et serviceyrke, men vi får se. Så er jeg også heldig som kan gå på 57 år. Det er ikke tvil om at man blir litt sliten i kroppen av å ha jobbet operativt i 37 år og sittet på hest i 27 år i all slags vær, sier han.

For Rolf har Rytterkorpset vært en jobb, og han har ikke hest som hobby ellers i livet. 

Det gjør det kanskje litt lettere å forlate Tyr. Men hesten kommer også til å bli savnet, forteller politioverbetjenten.

− Jeg kommer til å savne Tyr og mange av de andre hestene her som jeg har et godt forhold til. Når det kommer til det å sitte på hest skal det gå bra, for når jeg begynte her hadde jeg ingen erfaring med hest. Jeg har ikke hatt det som hobby og tror det er annerledes om man har drevet med hest hele livet. Men jeg kommer helt sikkert til å ta meg en fjelltur med hest.

Og han kommer helt sikker på besøk i stallen.

− Jeg har ikke nøkkel, men blir nok sluppet inn, smiler han.