Seks av ti politiansatte mener politiet er preget av en fryktkultur

Før sommeren sendte Politiforum ut en spørreundersøkelse til over 14.500 politiansatte – alle medlemmer av Politiets Fellesforbund. I undersøkelsen fikk de politiansatte si sin mening om blant annet ytringsrommet i etaten og støtten fra toppledelsen.

Undersøkelsen ble besvart av nærmere 3000 politiansatte fra både politidistrikter, særorganer og andre enheter i politiet – hvorav omtrent 2400 av dem har politiutdanning og nærmere 500 er sivilt ansatte.

Et flertall av respondentene – nesten 60 prosent – oppfatter at politiet er preget av en fryktkultur, mens halvparten mener det ikke er rom for dem å uttale seg fritt i offentligheten om jobbrelaterte temaer som ikke er omfattet av taushetsplikt eller annen form for konfidensialitet.

«Toppledelsen og HR har nærmest innført en totalitær ledelse. Kritiske synspunkter blir ofte tolket som illojalitet og blir møtt med argumenter som uønsket eller ukultur», hevder en ansatt i Oslo politidistrikt i undersøkelsen.

– Resultatene i denne undersøkelsen vil jeg karakterisere som meget bekymringsfulle. Her må noe gjøres for å endre kultur og ytringsklima, og for å bygge tillit mellom frontlinjepersonellet i politiet og topplederne i politidistrikter og særorgan, sier Rune Glomseth, tidligere førsteamanuensis i organisasjon og ledelse ved Politihøgskolen (PHS).

Christin Thea Wathne, kriminolog og forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet på OsloMet, peker på at det å kunne ytre seg fritt er sentralt for demokratiet på arbeidsplassen.

– Det gir grunn til bekymring når 6 av 10 oppgir at de har unnlatt å ytre seg fritt internt av frykt for at det skal få konsekvenser for egen karriere, og at like mange oppgir at de oppfatter at politiet er preget av en fryktkultur når det kommer til å ytre sin mening internt eller eksternt. Hvis ikke det er rom for å stille grunnleggende spørsmål ved hvordan ting gjøres og hvor virksomheten er på vei er det lite grobunn for organisasjonslæring, sier hun.

Forsket på i 2014

Dette er ikke første gang temaet fryktkultur i politiet har blitt satt under lupen. I masteroppgaven «Å sitte stille i båten» fra 2015, tar tre politiansatte for seg å granske hvordan fryktkultur beskrives og oppleves i politiet – og hva den fører til.

– Det kan se ut til at grunnlagsmaterialet i Politiforums undersøkelse understøtter våre funn, som viser at de politiansatte opplever at fryktkultur er noe som eksisterer i politiet. Det er jo litt skuffende, men ikke overraskende at en slik kultur etter nesten 10 år fortsatt fremstår som et stort problem for etaten, sier Bente Otterstad, en av forfatterne bak masteroppgaven.

Sammen med medforfatter Ronny Lindesteg, peker hun på at respondentene i Politiforums undersøkelse blir spurt om sine opplevelser og sin oppfatning.

– Det er jo nettopp dette vi kunne si noe om i den forskningen vi gjorde. Fryktkulturen fremstår som et subjektivt fenomen. Fordi det er den politiansattes opplevelse av frykt for at den bestemte atferden kan føre til personlige konsekvenser, som vil tolkes forskjellig avhengig av person, situasjon og kontekst. Hvor stor sannsynligheten er for at det vil føre til personlige konsekvenser, spiller ingen rolle, så lenge han eller hun føler at atferden kan føre til en konsekvens, sier Otterstad.

En ansatt i Oslo politidistrikt uttrykker det slik i undersøkelsen:

«Det er en subtil fryktkultur. Det er sjelden noe som blir uttalt, men det ligger innarbeidet i kulturen man har og er en del av at man skal være «lojal» – selv om det naturligvis er en misforstått lojalitet. Ekte lojalitet kommer fra dem som ønsker å kritisere ikke bare for å kritisere, men for å gjøre etaten bedre.»

– Når en vet at politiet som organisasjon er avhengig av og baserer seg på blant annet kunnskapsbasert læring, vil det mildt sagt være uheldig at ytringer og meninger som vil kunne oppfattes som kritiske (fortsatt) ikke kommer frem. En vil kunne gå glipp av både verdifull erfaring og potensiell læring og utvikling for etaten i stort. Noe som igjen åpenbart vil ha betydning for hvordan norsk politi er satt i stand til å løse samfunnsoppdraget, og for beredskapen vi produserer, sier Otterstad.

Faglig og politisk

Gjennom flere tusen fritekstsvar i Politiforums undersøkelse, peker også mange respondenter på at de unnlater å uttale seg fritt om jobbrelaterte temaer fordi det vil bli sett på som at de uttaler seg på vegne av politiet og ikke seg selv.

«I utgangspunktet kan jeg være enig i det – men samtidig mener jeg at politiet i alt for stor grad er for opptatt av å være politisk korrekt. Vi burde heller konsentrere oss om fakta og kvalifisert synsing – ikke hva som høres bra ut eller ikke er kontroversielt. Det er usynlige linjer om hva man skal ytre seg om», mener en ansatt i Øst politidistrikt.

– At over halvparten av de politiansatte svarer nei på spørsmålet om de opplever å kunne ytre seg fritt i offentligheten om jobbrelaterte temaer som ikke er omfattet av taushetsplikt eller konfidensialitet, kan indikere spenningen mellom politi som statens maktapparat og et politi som et faglig felt. Det faglige blir raskt politisk og omvendt, sier Wathne.

I Politiforums undersøkelse sier nærmere halvparten av respondentene at de opplever at det på arbeidsplassen er et ønske om å styre hvilke synspunkter og meninger om politiets arbeid eller interne arbeidsforhold som kommer ut i offentligheten.

– Det indikerer at rommet for å delta i en offentlig debatt om politiarbeid og politiet som arbeidsplass er relativt begrenset. Behovet for å diskutere disse tingene er trolig til stede til tross for disse normative begrensningene, og dette kan skape frustrasjon for de politiansatte. Det å diskutere jobbrelaterte temaer som politiets arbeid og interne arbeidsforhold er viktig for utvikling av arbeidsplassen, så da er spørsmålet om politiet har gode arenaer for å snakke om disse tingene andre steder, sier Wathne.

Byrde på toppledelsen

22. juli-kommisjonens rapport satte søkelyset på ledelse, kultur og holdninger i norsk politi. Gjennom flere profilerte varslingssaker det siste tiåret, har også ytringsklimaet og en manglende åpenhetskultur i politiet blitt satt på dagsorden.

Seniorforsker Anne M. Ødegård i forskningsstiftelsen FAFO er ikke overrasket over funnene.

– Politiet har i oppdrag å beskytte samfunnet, og må ofte ta vare på sårbare og utsatte grupper, og har i tillegg monopol på makt. Det er derfor viktig at innbyggerne, men også politisk ledelse, kan stole på at eventuelle kritikkverdige forhold kommer fram i lyset. Samfunnet som helhet er rett og slett avhengige av at politifolk har anledning til å ytre seg. Det har vært noen alvorlige saker som har vist hvor avgjørende det er at noen tør å reise spørsmål og si ifra. Det er nok å minne om hva som skjedde da Robin Schaefer varslet om mangler ved etterforskningen i den såkalte Monika-saken. Til syvende og sist kan dette bidra til å redusere tilliten til politiet, sier hun.

PHS-professor Cathrine Filstad har forsket på politiet siden 2015, og er heller ikke overrasket over funnene i Politiforums spørreundersøkelse når det kommer til å ytre seg offentlig.

– Det har ikke vært kultur for å ytre seg offentlig i politiet, i motsetning til for eksempel helse eller skole, som ofte er i mediene når de er igjennom store endringer eller det blir vedtatt politiske føringer, sier hun.

Istedenfor er det ofte politiets toppledelse som uttaler seg etter kritiske hendelser hvor det stilles spørsmål om politiets håndtering, sier Filstad videre.

– Dermed blir det en større byrde på nettopp toppledelsen på hvorvidt de politiansatte føler seg ivaretatt gjennom de uttalelsene.

FAFO-forsker Ødegård peker på at deres undersøkelser viser at hensynet til virksomhetens omdømme er blitt viktigere, også i offentlig sektor.

– Det vil si at arbeidsgiver ønsker større kontroll med hva som kommer ut i offentligheten. Samtidig er det viktig å understreke at det er arbeidsgiver, i kraft av sin styringsrett, som kan bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av virksomheten, sier hun.

Advarer mot begrepet

De siste årene har politiet stått i en rekke profilerte mediesaker hvor politiets innsats har fått kritikk. I Politiforums undersøkelse fikk respondentene spørsmål om hvordan de på generelt grunnlag opplever du at toppledelsen støtter opp om politimannskapene i offentligheten i slike hendelser.

Kun 4,3 prosent svarer at ledelsen gir god og tydelig støtte, mens 55,8 prosent mener ledelsen gir liten eller ingen støtte.

«Lederne er livredde medias søkelys. «Alle» avgjørelser blir vurdert ut ifra hva man tror media vil kritisere/legge merke til. Inntrykket mitt er også at ledere tør ikke støtte kollegaer i den operative enden når det rettes søkelys mot utførelsen av enkelte oppdrag. De sitter på gjerdet til de har funnet ut hvilken uttalelse som er mest politisk korrekt – uavhengig om de kaster kollegaen under bussen eller ikke», sier en ansatt i Møre og Romsdal politidistrikt i undersøkelsen.

– Og det er vel her noe av kjernen ligger, at tilliten til toppledelsen svekkes fordi det som uttales også skal være politisk korrekt og vise forvaltning og lojalitet til regjeringens politikk. Da tenker jeg spesielt på Politidirektoratet. Mens de politiansatte føler at deres synspunkter og hva som de oppfatter som de daglige utfordringer og realiteter ikke blir forstått og heller ikke hørt hverken internt eller eksternt, sier Filstad.

Hun vil imidlertid advare mot å bruke begrepet «fryktkultur».

– Det kan fort bli selvforsterkende. Jeg opplever i de feltstudiene jeg har gjort i politiet at det ikke nødvendigvis er lite ytringer og meningsutvekslinger mellom ansatte. Heller er det i mindre grad at dette skjer på de formelle arenaene og på de ulike ledernivåene.

– Urovekkende

I Politiforums spørreundersøkelse går det fram at rett i overkant av 11 prosent av respondentene har blitt stanset eller forsøkt stanset fra å gi en faglig, ekstern uttalelse om et jobbrelatert tema de har ekspertise på.

Kriminolog og tidligere førstelektor Hugo Hansen på PHS peker på at tallene fra undersøkelsen ved første øyekast er «urovekkende», men mener svaret på dette spørsmålet står i kontrast til den høye andelen respondenter som ikke mener det er rom for å ytre seg fritt eller har unnlatt å ytre seg fritt av frykt for karrieremessige konsekvenser.

– Det kan tolkes som om det er stor misnøye i etaten. På generelt grunnlag oppleves det begrensninger med å ytre seg. Likevel er det få som direkte har opplevd dette. Kanskje «fryktkulturen» er en myte blant de ansatte? spør Hansen.

Filstad har også merket seg at det er et lite mindretall av respondentene som faktisk har blitt stoppet eller forsøkt stoppet fra å uttale seg.

– Når det gjelder faglige ytringer basert på polisiær ekspertise i mediene, er det selvsagt noe annet, og her må politiet se på hvorfor det ikke er kultur for dette. Dette punktet er da også det mest positive i undersøkelsen, hvor nesten 90 prosent mener de ikke blir stoppet fra å gi faglig, ekstern uttalelse om jobbrelatert tema de har ekspertise på. Samtidig er det verdt å vurdere det opp mot hvorvidt de politiansatte blir koblet inn i større grad når toppledelsen uttaler seg i mediene, sier hun.

En ansatt i Øst politidistrikt sier det slik i undersøkelsen:

«Jeg har tidligere hatt stilling med mye mediekontakt, og har uttalt meg til medier i tråd med gjeldende mediestrategi, instruksverk, mv. Jeg har ved flere anledninger opplevd å få korrigering fra ledelsen, særlig i de tilfeller jeg har vært genuin, oppriktig, direkte og kritisk til egen etats håndtering av tjenesteoppdrag.»

– Når mer enn 1 av 10 oppgir å ha blitt stanset eller forsøkt stanset fra å gi en faglig, ekstern uttalelse om et jobbrelatert tema en har ekspertise på, kan dette henge sammen med de andre funnene, eller det kan indikere at politiet har en sentralisert kommunikasjonsstrategi hvor for eksempel kun informasjonsmedarbeideren eller visse ledere skal uttale seg eksternt. Dette kan være en måte hvor politiet forsøker kvalitetssikre informasjonen, tror OsloMet-forsker Wathne.

Prioriter ledelse

Tidligere førsteamanuensis Rune Glomseth mener Politiforums undersøkelse er «svært viktig».

– Jeg mener den er viktig for politiet, for etatens ledere, for politikere og for folk flest. Etter min mening er det behov for oppfølging på flere fronter etter funnene. Blant annet bør man internt i politiet diskutere resultatene og jobbe systematisk over tid, gjerne ved hjelp av faglig støtte for å påvirke kulturen, bygge tillit og styrke ytringsklimaet. Her nytter det ikke med en «quick fix»-løsning, sier han.

Hugo Hansen mener på sin side at etaten samlet sett «har et forbedringspotensiale».

– Det å sette ledelse på dagsorden bør prioriteres, sier han.

PHS-forsker Filstad sier at hennes forskning «viser at politiet fortsatt har en vei å gå når det gjelder å utnytte de ulike ledernivåene».

– Det er ved å gi nødvendig ansvar og myndighet til de ulike ledernivåene at toppledelsen kan utøve ledelse og ikke styring og kontroll av de ulike ledernivåene ned mot de politiansatte. Og dermed oppover igjen fra de politiansatte og opp til toppledelsen. Det vil gi mer involvering, kommunikasjon, åpenhet om realitetene for de som praktiserer politiarbeid. I min forskning finner jeg at det oftere er tilstede med nærmeste leder, førstelinjeleder, og dermed handler det om arbeidsmiljøer bygget på psykologisk trygghet og åpenhet her, sier hun.