Gir seg på topp

Sigve Bolstad var rundt ti år gammel da han fant ut at det var politi han ville bli. Det var også da forløperen til Politiets Fellesforbund (PF) ble etablert. Den gang var det ikke akkurat fagforeningsarbeid og mange timer bak en pult på kontoret som sto i hodet på den unge politispiren. Det var det actionfylte politioppdrag som gjorde.

Lite visste han da hvor mange timer og år av hans politikarriere som skulle gå med til nettopp fagforeningsarbeid. Etter nær ni år som forbundsleder melder han fra 1. mars overgang til Oslo politidistrikt, som nestkommanderende i enhet Øst. Her blir Bolstad stasjonssjef på Manglerud politistasjon.

Samtidig er det bare tre måneder siden han ble gjenvalgt med trampeklapp under PFs landsmøte på Gardermoen.

– Hvorfor går du av som PF-leder nå?

– Jeg satt som leder av Oslo politiforening i 8,5 år og det nærmer seg nå ni år som forbundsleder. Jeg har vært ekstremt privilegert og jeg har åndet for fagforeningsjobben. Jeg vil karakterisere det mer som en livsstil enn en jobb. For du puster og ånder for dette 24/7. Jeg har fått oppleve alt jeg kan, og gjort det jeg kunne for PF, og det var naturlig for meg å komme «hjem» til Oslo-politiet, sier han.

Bolstad sier uoppfordret at han ikke har følt på noe press fra andre.

– Det er en totalvurdering, som er forankret hjemme med kone, datter og sønn. Det er helt udramatisk. Så tenker jeg at det handler om å slippe andre til og om PFs beste, sier han.

I april når Bolstad de magiske 57 år, og han kunne dermed ha gått av med pensjon på særaldersgrensen.

– Årene har bare flydd og jeg har mer å gi. Jeg tenker som så at hvis jeg skal gjøre noe annet, så taler ikke alderen til min fordel. I tillegg er muligheten som kom nå en drømmemulighet, som jeg ikke kunne la gå fra meg, sier han.

En bussjåfør…

Hvis Bolstad hadde fulgt barnedrømmen ville han ha sittet bak rattet på en lastebil og hørt på Kari Bremnes og Madrugada, og kjørt rundt i distrikt-Norge, eller kjørt buss i tettstedet Lødingen i Nordland. Hvor Bolstad vokste opp.

Disse drømmene ble skrinlagt etter en prat med kompisen til pappaen hans.

– Da jeg vokste opp var det et lensmannskontor i Lødingen, som nå er borte. Den gangen jobbet det en del politi der, fordi det skjedde mye. Alt fra vold og innbrudd, til narkotika og trafikk. Faren til en god venn av meg var politi. Han var en kjernekar, høyt respektert, og som jeg så opp til. En dag inviterte han meg hjem til seg, og ville prate med meg om å bli politi. Han snakket varmt om politiyrket, og mente det var en jobb jeg kunne passe til, forteller Bolstad.

Han var solgt og veien videre var lagt. I 1988 ble Bolstad uteksaminert fra Politiskolen, og ett av hans første oppdrag som politi var et dobbeltdrap i Vadsø.

– Vi satt inne i huset og passet på to døde. Blodet rant fortsatt. Det var ubehagelig og luktet litt selv om vi luftet ut, men det skremte meg ikke. Jeg er politi enda, sier han.

Året etter, i 1989, gikk turen videre som politibetjent på Grønland politistasjon i Oslo. Nesten samtidig begynte hans karriere som fagforeningsmann, som tillitsvalgt på politistasjonen.

– Hva er det med deg og fagforeningsarbeid?

– Det å stå fremst og føre en sak for felleskapet har alltid falt meg naturlig, helt tilbake til barne- og ungdomstiden på Lødingen. Så hjelper det jo også på at jeg er nordlending, og våger å si ting akkurat som jeg ser dem. Det har også vært avgjørende å ha et stort støtteapparat rundt meg, og foreldrene mine har stått frem som prakteksempler på nettopp dette gjennom hele mitt liv, sier Bolstad.

Siden 2005 har Bolstad vært topptillitsvalgt. Da overtok han som leder for Oslo politiforening. Fem år etter, i 2010, gikk han også inn som nestleder i PF.

Mange vil nok huske ham som en av drivkreftene bak PFs vedtak om at forbundet skulle jobbe for generell bevæpning av norsk politi. Den gang var dette kontroversielt. Vedtaket var begrunnet med at norsk politi hadde behov for en vesentlig bedre tilgang til bevæpning enn hva våpeninstruksen da åpnet for.

Uenigheten om det viktige veivalget for foreningen, førte til at daværende PF-leder Arne Johannessen trakk seg, og i mai 2013 kunne Bolstad krone seg som ny PF-leder.

– I 2014 uttalte du til Politiforum at «Verdien av medieutspill er ikke så stor nå, som den var på gitte tidspunkter for noen år siden». Har du helt bevisst gått stille i dørene og spilt spillet mer i kulissene?

– Både tiden og samfunnsbildet endrer seg, og fagforeningene må utvikle seg i takt med tiden. Jeg mener at en fagforeningsleder må ha et stort register å spille på. Utgangspunktet må alltid være å ha organisasjon i ryggen, sier han.

Bolstad trekker frem at det både i fagforeningen, politietaten og samfunnet forøvrig blir stadig flere kunnskapsmedarbeidere og -ledere.

– Det innebærer at fagforeningene også må tenke mer kunnskapsstyrt og at man får et arbeidsliv som er mer profesjonalisert. Da kan man ikke ha en fagforeningsleder som lever 20-50 år bak i tid. Så tror jeg den tradisjonelle fagforeningslederen, som kun står på barrikadene og bare krever, er ut. For du må ha noen med deg, og våre medarbeidere, tillitsvalgte og medlemmer er mer opptatt av at du skaper resultater, enn at du står på X antall barrikader, roper og hytter med neven i været. Kravet til faktiske leveranser er større nå enn før, fortsetter han.

Kanskje er det noe i det Bolstad sier. Da han overtok sjefsstolen var det «bare» 14.170 medlemmer i PF. Siden da har antallet økt jevnt og trutt til 17.336.

– Den beste veien til god måloppnåelse, særlig over tid, mener jeg er en god samhandling med arbeidsgiver. På denne måten klarer man å skape en best mulig vinn-vinn-situasjon for både arbeidsgiver og ansatt. Også trenger man noen ganger den berømte forsiden, sier han.

Mye tyder på at Bolstad vet hva han driver med. Han har ikke akkurat ligget i stabilt sideleie mediemessig heller. Bare i fjor var han i media i 1655 saker, og sammen med lokallagene var PF i media over 2130 ganger.

Saken som forsvant

Det er heller ingen tvil om at Bolstad har ledet fagforeningen gjennom en krevende tid for politiet. Siden han tiltrådte har politiet vært gjennom tidenes reform; en reform som også gjorde det nødvendig for PF å omorganisere seg.

Han har ledet PF gjennom tunge debatter om varsling, bevæpning, rusreform, psykiatri og beredskap, og avslutter sitt topplederliv i fagforeningen med en to år lang pandemi.

– Hva har vært mest krevende å stå i?

– Jeg må si Monika-saken. Den traff så hardt og ble så stor. Saken satte tilliten til norsk politi på prøve. Det var helt hjerterått med en liten jente, bare åtte år gammel, som var død. Det ble oppfattet som at politiet satte prestisje foran samfunnsoppdraget, og var villige til å la et mulig drap på en ung jente passere, sier han.

I november i fjor var det ti år siden åtte år gamle Monika ble funnet død i sitt hjem. Saken ble som kjent henlagt som selvmord av daværende Hordaland politidistrikt. Hadde det ikke vært for etterforsker og varsler Robin Schaefer, hadde man trolig aldri kommet til bunns i saken.

I etterkant ble eks-samboeren til Monikas mor dømt for drapet, etter DNA-funn på beltet Monika var kvalt med. Saken fikk store konsekvenser, og endte med at politimesteren måtte gå.

– Det var på et gitt tidspunkt friksjon så det holdt i politietaten. Spørsmålet var om PF skulle engasjere seg eller ikke. Det hadde nok vært enklere å bare latt Monika-saken passere, og antagelig hadde heller ikke en fagforening fått sterk kritikk for det, sier PF-lederen.

– Men man valgte å gjøre det motsatte, og følge det som er hovedintensjonen med å ha et politi. Man avdekket store svakheter i etterforskningen og i etterkant har det vist seg at Schaefer gjorde alt rett til punkt og prikke, og etter boka, fortsetter han.

Etter å ha sett hvilken behandling varsleren Schaefer fikk, vedtok PF i 2016 at det ikke lenger ville anbefale sine medlemmer å varsle. Et vedtak som ble stående da det var oppe til behandling på landsmøte i fjor.

– I en del tilfeller har det gått prestisje i sakene, og man klarer ikke å skille mellom person og sak. Varslersakene har rett og slett vært lite profesjonelt håndtert. Jeg sier ikke at alle varslere blir dårlig behandlet i politiet, men rutinene, praksisen og kunnskapen er så dårlig mange steder, at det er uforsvarlig å anbefale noen å varsle, sier han.

Selv karakteriserer han det som et «helt feil vedtak».

– Basert på at en fagforening skal være en vaktbikkje, så burde vi egentlig ha fattet det helt motsatte. Men det blir en avveining i forhold til den utrolig tøffe påkjenningen som varslere kommer i. Det er jo litt rop om hjelp fra vår side også. Vi ønsker å styrke vernet for både den som varsler og blir varslet på. Det er gjort en del positive endringer, men det gjenstår å få på plass et varslingsombud, sier Bolstad.

Han understreker at det også er flere eksempel der varslersakene har blitt løst på en god måte.

– Så det er ikke helt galt, men vi må skape tryggere rammer for de som velger å si ifra om kritikkverdige forhold, fortsetter han.

– Bør utvise mer åpenhet

Monika-saken er et eksempel på at det kan sitte langt inne før politiet snur i en sak.

– Det er fristende å trekke paralleller til saker der politiets etterforskning kritiseres og de mulige justismordsakene, som drapet på fem år gamle Silje Marie Redergård i 1994 og Baneheia-saken. Sitter det for langt inne å erkjenne feil eller være åpne for at feil også kan begås av politiet?

– Politiet gjør en så god jobb som de kan ut fra de ressursene de har tilgjengelig og med den kunnskapen og det utstyret man har. Også sitter det nok litt i politi- og etatssjelen at politiet skal etterforske og avdekke feil som er begått av andre, og dermed ser mer ut enn inn. Man bør nok i større grad stille seg spørsmålet om ting kunne ha vært gjort annerledes, sier han.

Bolstad legger til at alle kan gjøre feil og at det ikke bør sitte så langt inne å erkjenne det.

– Selv om du har gjort feil i en alvorlig sak, kan det være at man rett og slett får ros for at man har vært villig til å se på saken på nytt og se om man har gjort feil. Jeg tror man tjener mer på det, enn å få overskrifter som «politiskandaler», fortsetter han.

– Når vi først er inne på politiskandaler så er det heller ikke til å stikke under en stol at Eirik Jensen-saken må ha vært krevende. Heller ikke den var helt friksjonsfri i etaten. Det var ikke alle som var like begeistret for at PF ba om en ekstern granskning av saken?

– Utover å registrere at Jensen er dømt og fikk lovens strengeste straff, vet vi jo ikke hva som har skjedd i saken. Vi tok en totalvurdering og tenkte på hva etaten var best tjent med. Saken var av så alvorlig karakter, at det var viktig å få noen eksterne til å evaluere den. På denne måten får man heller ikke en evig forfølgelse av påstander som «her er det mer», sier han.

Mye er gjort siden evalueringen kom.

– Det var ikke alle henvendelser jeg fikk som var like positive for å si det sånn. Noen reagerte på at forholdene gikk tilbake i tid og at ting hadde endret seg. Flere lurte på hva målet var. Jeg har forståelse for en del av argumentene, og jeg er overbevist om at det er tatt gode grep fra både norsk politi og Oslo politidistrikts side. Politiets samfunnsoppdrag er av så viktig karakter at man må være transparent for å sikre den viktige tilliten, sier han.

Lagbyggeren

På spørsmål om hvordan Bolstad har satt sitt preg på organisasjonen og lederrollen i PF, svarer han: «Jeg har bygd lag».

– Jeg kom til et meget godt og veldrevet PF. Jeg overtok etter en dyktig og markant fagforeningsleder, Arne Johannessen. Han har viet det meste av tiden sin til fagforeningen. Det står det stor respekt av og han er en fagforeningsleder jeg så opp til i mange år, sier han.

– Hvordan har du bygget merkevaren PF?

– Det jeg får tilbakemeldinger på er at jeg har vært en god lagleder, vært tydelig og synlig både lokalt og sentralt, og ikke har gjort noen forskjell. PF er PF uansett hvor det måtte være, enten det er lokallag eller særorgan. Jeg har vært der for dem og de har vært der for meg, sier han.

Da Bolstad overtok fikk han et statement fra PFs styresekretær og arkivansvarlig, Annbjørg Asphaug. Det skulle bli Bolstads mantra.

– Hun kom opp med «Det handler ikke om å være den beste i klassen, men å lede den beste klassen». Det inntrykket håper jeg organisasjonen sitter igjen med at jeg har gjort. Jeg er utrolig stolt av klassen. Jeg har vært opptatt av gode prosesser og at de skal være godt forankret, fortsetter han.

Bolstad vedgår at det oppigjennom har vært en del krevende debatter internt.

– Jeg opplever det aller meste som kommer frem som godt ment, og når det har blåst som verst, så har det vært et resultat av et stort engasjement. For å komme frem til de beste løsningene er det viktig å se og høre alle. Man må tåle kritikk og takhøyde, og at noen ikke er enige med deg. Ofte er det dette som til syvende og sist skaper det beste resultatet, fortsetter han.

Han mener flere av sakene kunne ha vært egnet til å skape splid, men at PFs modell med åpenhet og ærlighet i stedet for har bygget tillit.

– Vi har tenkt langsiktig og løst oppgaver kortsiktig. Også har vi alltid hatt en meget god samhandling med politikere, uansett parti, fortsetter han.

– I de nær ni årene du har sittet som PF-leder har det regjert hele ni justisministere, hvem samarbeidet du best med?

– Under mine ni år har jeg samarbeidet med flere justisministre, og jeg har opplevd dette samarbeidet mellom PF og justisdepartementet som veldig fruktbart, sier han, uten å svare direkte på spørsmålet.

Den justisministeren han kanskje kom tettest på var Anders Anundsen. I tillegg til at han var Solberg-regjeringens lengstsittende justisminister, var det også Anundsen som implementerte nærpolitireformen.

– Anundsen involverte oss i PF på en helt utmerket måte. Det var utallige møtepunkter, og vi følte oss særlig tett på det politiske under hans ledelse. Det var helt rått, sier Bolstad. Også samarbeidet med POD og politidirektør Benedicte Bjørnland beskriver Bolstad som godt.

- Tett dialog mener jeg har vært avgjørende for flere av de siste års store saker. Samhandling og samarbeid har vært mitt fokus, sier han.

– Hva vil du huske best når du går av?

– Gleden av å ikke ha vært den beste i klassen, men å lede den beste klassen. Gledene av å få til mye sammen med andre og det engasjementet man ser når man får til løsninger i saker. Jeg har alltid hatt fantastiske rådgivere rundt meg, og har hatt PF-generalsekretærer i verdensklasse. Jeg vil også huske de særlige dyktige lokale og sentrale tillitsvalgte, samt alle ansatte på kontoret, sier han.

LES OGSÅ: Hedret av fagforeningen

Flyttet landsmøte

Bolstad skryter også uhemmet av hvordan gjengen på PFs forbundskontor kastet seg rundt, og i løpet av fem dager klarte å flytte fjorårets landsmøte 1578 kilometer fra Tromsø til Gardermoen.

– Det fremstod som et av de beste landsmøtene PF har hatt. Og så synes jeg det har vært helt spesielt å få dele ut æresmedlemskap og hederstegn til kvinner og menn, som har gjort en formidabel innsats, svarer han.

Familien er også svært viktig for Bolstad. Han forteller at han aldri har sagt ja til et verv uten å konferere med de hjemme.

– Vi har en gjensidig tillit og vil hverandres beste. De har nok sett hvor mye det betyr for meg å kunne være tillitsvalgt. Også kona har de siste årene hatt topplederstilling, så hun skjønner hva som skal til for å lykkes. Vi har likevel noen absolutter regler, og det er å alltid feriere sammen, og vi heier på hverandre, sier han.

Selv om han har vært mye borte fra familien, har de hatt mye kvalitetstid sammen. I fjor gikk også Bolstads far bort, og Bolstad sier at farens bortgang har hatt en innvirkning på valget om å gi seg som forbundsleder.

– Pappa var et av de aller beste menneskene jeg har kjent, og han stilte alltid opp for meg. Og jeg var, og vil alltid være, uendelig glad i han, og takknemlig for den han var. Jeg husker da jeg var barn, så satt han på tribuner og heiet på meg. Uansett om jeg gjorde det bra eller dårlig. Jeg kunne dele alt med pappa og alle de viktige valgene jeg har tatt, har han vært involvert i. Jeg tok ikke valget fordi han gikk bort, men det satte ting mer i perspektiv. Hva som er viktig har fått en litt annen dimensjon, sier han.

– Hva blir det viktigste for PF i årene som kommer?

– Jeg har mine klare tanker om det, med det skal de som overta få bestemme uten min innblanding, avslutter Bolstad.

LES OGSÅ: Et siste punktum