– Debattklimaet i politiet er ikke optimalt

– Det er kjekt at det jeg skriver blir verdsatt, sier Michelsen, som honoreres med et gavekort på 5000 kroner for innlegget sitt.

I leserinnlegget «Varslingsinstituttet satt ut av spill» beskriver han et dysfunksjonelt varslingsinstitutt i politiet.

– Jeg har erfart på nært hold i flere tilfeller hvordan varslingssaker og varslere har blitt håndtert. Det er en logisk brist i hvordan de øverste nivåene i politiet behandler varslingssaker, sier Michelsen om bakgrunnen for at han skrev innlegget.

Riksadvokaten legger til grunn at varslingsinstituttet er ment for systemfeil og ikke for enkeltsaker. Politidirektoratet (POD) legger til grunn at systemfeil relatert til tjenesteutøvelsen må være straffbar for å være kritikkverdig, bemerker han.

– Hva er det da igjen av varslingsinstituttet? Svært lite. I det øyeblikket man varsler om systemfeil, vil kritikken også ramme høyere ledernivåer, de samme som gjerne senere skal håndtere varslingen. Man ivaretar følgelig i liten grad hensynet til habilitet og terskelen for selverkjennelse innen justissektoren blir svært høy. 

Ikke optimalt debattklima

Politioverbetjenten sier han ofte blir flau på etatens vegne når han ser hvordan kritikk møtes.

– Nærmest på refleks forsvarer man egne beslutninger framfor å se på kritikk som en kilde til refleksjon, korreksjon og læring. Maktarroganse, manglende ydmykhet og manglende evne til å ta selvkritikk, er mer skadelig for politiets omdømme enn de feil man faktisk gjør. Skal man oppnå tillit i alle lag av befolkningen må det en holdningsendring til, men det sitter tydeligvis langt inne, sier han.

Ledelseskulturen som lå til grunn for at det tok mer enn ett år og to granskningsutvalg før politiet kunne ta noen form for kritikk etter Utøya-tragedien, har i liten grad endret seg, mener Michelsen.

– Politiet skal formidle korrekt og relevant informasjon til publikum. Når derimot egenprofilering og prestisje blir styrende for hva politiet kommuniserer utad så er man ikke lojal mot det samfunnsoppdrag man er gitt.

– Hvorfor valgte du å skrive et offentlig leserinnlegg om dette temaet?

– Jeg tenker at folk må kunne stå for sine meninger. Det er viktig. Jeg skrev innlegget fordi jeg har et budskap jeg mener er relevant i etaten. Jeg vet at mange tenker i samme baner som meg, men vegrer seg for å ytre sitt syn. Sånn sett handler dette også om å fremme et godt debattklima og gjøre listen litt lavere for å delta, svarer Michelsen.

– Hvordan oppfatter du debatt- og ytringsklimaet i etaten i dag?

– Det er langt fra optimalt. Riktignok har det skjedd en bedring opp gjennom årene, men det er nok mange som ikke tør å heve stemmen sin den dag i dag. Ennå er det langt mellom ord og handling når høyere politiledere i festtaler fremhever betydningen av et godt ytringsklima.

Farlig å kritisere makten

Michelsen mener dette viser seg når det kommer til varsling.

– Det oppleves lite problematisk å varsle om åpenbare feil på lavere nivåer. Det farlige er å rette kritikk mot makten, spesielt når den er berettiget, da rammer den hardest. Da blir kritikeren gjerne oppfattet som et problem, selv om det ikke blir uttalt. Men signalene er likevel tydelige. Og med den følge at kolleger avstår fra å gi sin støtte, av frykt for konsekvenser for egen karriere. Slik kan man ufrivillig bli en del av en utstøtelsesprosess som marginaliserer varsleren.

Michelsen mener det er viktig at politiansatte deltar i samfunnsdebatten. I så måte gir han samtidig et lite spark til sin fagforening Politiets Fellesforbund (PF).

– PF er veldig fokuserte på lønn, og delvis også på ressurstilgang. Begge deler er viktig for politifolk, men de kunne vært langt mer på ballen i politifaglige spørsmål. Gjennom vårt arbeid får vi en unik innsikt i viktige årsakssammenhenger og hvordan kriminaliteten arter seg på nært hold for ofre, pårørende, vitner og gjerningsmenn. Fagforeningen er ikke bundet av de samme hierarkiske lojalitetsbånd som politimestre og andre politiledere. Den kunne derfor i større grad ha vært en ærlig og usensurert premissleverandør for det offentlige ordskiftet om kriminalpolitikk. Istedenfor blir virkeligheten definert av andre, ofte personer med egne politiske agendaer. Og da mister man viktige perspektiver og nyanser i debatten.